Gå til sidens hovedinnhold

Tromsøværinger har gitt 170.000 til Dibran og familien - frykter moren vil få avslag på stønad

Artikkelen er over 1 år gammel

Ordfører Gunnar Wilhelmsen vil ha en boligreform i Tromsø.

Dibran Melani og Gunnar Wilhelmsen er enige om at boligpolitikken i Tromsø ikke holder mål.

De har mer til felles: De er utålmodige med å få den endret.

Heisen løfter Dibran Melani (15) nesten helt til toppen av rådhuset med et lavt svosj. Dørene hopper til siden og han trør ut. Hit har han lenge ønsket å komme.

Til makta.

.

Tromsøgutten har nylig stukket hodet fram i media og sagt «Hei, jeg er en av de 800 barna i Tromsø som vet hvordan det er å vokse opp i fattigdom.»

Han har fortalt om mamma Mubera som er en av byens «working poor». Hun jobber som vikar på tiende året, ofte med to jobber om dagen for å forsørge de tre barna. Håpet om fast jobb svekkes for hvert år.

Alenemoren har opplevd og hatt ni kroner på konto.

Les også

Allerede som niåring skjønte han at familien har dårlig råd: – Jeg nevner ikke for andre at vi noen ganger sliter

Byen vil hjelpe

– Det ble litt voldsomt, sier Dibran, minutter før møtet som ordføreren sa ja til på strak arm.

Dibran snakker om tilbakemeldingene etter artikkelen. Mange av tromsøværingene ønsker å hjelpe. En spleis pågår. Over 170.000 kroner er kommet inn fra gode givere.

Nå har han, i samråd med familien, lagt en plan for pengene. De vil bruke dem på bolig. Nå vil han utfordre ordfører Gunnar Wilhelmsen til å gjøre det mulig.

Han vet Tromsø har gitt pengene med et varmt hjerte og et oppriktig ønske om å lindre.

Han vet også hva som kan skje om pengene havner på kontoen til mamma. På grunn av koronakrisen må Mubera søke sosialstønad fra Nav. Han frykter saldoen etter spleisen vil føre til at moren får avslag. Da må hun bruke spleis-pengene til det hun ellers ville brukt sosialpengene til: Mat og andre prekære utgifter.

– I prinsippet bidrar Spleis til at privatpersoner dekker myndighetens utgifter, supplerer Jenny Sjånes Johansen, som er med på møtet. Hun har kjent Dibran og familien siden 2015.

Vil kjøpe boligen

Utenfor glassfasaden holder Tromsø pusten. Det er uvanlige og krevende koronadager. Byen er i unntakstilstand.

Wilhelmsen har satt av en hel time til besøket, før en podkast med VG krever han.

Wilhelmsen har allerede diskutert saken med boligsjefen i Tromsø kommune.

– Jeg bryr meg. Jeg kan ikke love noe, men jeg kan love at jeg skal gjøre alt som står i min makt. Og det er ganske mye, sier Wilhelmsen fra enden av møtebordet like etter at Dibran har fortalt om hva han ønsker.

– Jeg synes boligsituasjonen for dem som har dårlig råd er viktig. Det er viktig at folk kan føle seg trygg der de bor, sier Dibran.

Han smiler og utdyper:

– Da tenker jeg ikke trygghet som i fravær av farlige folk, men at det er litt fint der. Jeg vet at om mamma hadde hatt fast jobb, og vi hadde fått råd, ville vi pusset opp hjemme. Ikke alt på en gang, det har vi ikke penger til, men rom for rom, sier Dibran og betrakter Gunnar med forventning i blikket.

Wilhelmsen nikker.

Boligreform

– Tromsø er moden for en boligreform. Det har jeg tenkt lenge. Jeg har også tenkt masse på hvordan vi bør gå fram for å få det til. Det er behov for sosial boligbygging og så har vi et stort etterslep på oppussing, sier Wilhelmsen.

Wilhelmsen vil ha fart i vedlikeholdet av boligmassen kommunen eier, flere omsorgsboliger og flere boliger tilpasset unge boligkjøpere. Han vil også se nærmere på modellen «Leie til eie», hvor husleien blir nedbetaling på boligen. En ordning særlig rettet mot unge, enslige og lavinntektsfamilier.

– Vi må se på hva vi har i dag, hva vi bør avhende, og hva vi skal gjøre i framtida. Vi kan ikke fortsette slik vi har gjort til nå, sier Wilhelmsen.

– En reform høres veldig langsiktig ut, mumler Jenny Sjånes Johansen, som ser ut som hun gjerne vil bytte reform med revolusjon.

– Jeg er i likhet med Dibran utålmodig. For å si det sånn, jeg har gitt direktørene her på huset et forbud å det er bruk av ordet utrede. Det ordet hater jeg, så dette er ikke noe som skal skje når Gunnar blir 70, sier han og humrer.

Les også

Her lar Tromsø kommune boligene råtne på rot

Saneringsklare

Dibran er klar på at det finnes kommunale boliger i Tromsø som burde vært sanert for lenge siden.

– Jeg har sett kommunale boliger som rett og slett er ubehagelig å oppholde seg i.

– Som er klare for sanering? spør Wilhelmsen.

– Ja. Selv om folk er fattig så burde det jo være fint å være hjemme, sier Dibran.

Jenny Sjånes Johansen smiler stolt av Dibran, og lurt til ordføreren.

– Jeg skal gi deg et godt råd, sier hun henvendt til Wilhelmsen.

– Det er å lytte til Dibran og andre barn som sitter med liknende erfaringer som ham. De er en kjemperessurs, sier Sjånes Johansen.

Prioriteringer

– Jeg tror på deg og jeg tror på deg når du sier du bryr deg, men jeg synes politikere vanligvis er lite opptatt av fattigdom. Det er ikke som klimasaken, liksom, sier Dibran.

– Hvorfor tror du det er 800 fattige barn i Tromsø, Wilhelmsen?

– For det ikke prioriteres høyt nok, svarer han uten betenkningstid.

Wilhelmsen vet at det kan bli mer fattigdom i Tromsø i tida framover – på grunn av koronakrisen.

– Vi vet at disse problemstillingene vil aktualiseres. Det kan bli flere som banker på om vi ikke gjør de riktige tingene framover. Vi kan stå overfor en arbeidsledighet vi ikke har sett maken til i nyere tid, sier han.

Wilhelmsen forteller Dibran at Tromsø kommune har satt ned en arbeidsgruppe som jobber med en plan for det som må skje når koronatiltakene oppheves.

Når man skal bygge byen opp igjen.

– Vi må vite hva vi som kommune må gjøre. Kan vi regulere raskere? Skal vi slutte å si nei? Hva kan vi gjøre for næringslivet for å få folk opp på beina igjen, sier Wilhelmsen, engasjert.

En time har gått. Ordførerens rådgiver minner om at en avtale med VG står for tur.

– Her har du kortet mitt, Dibran. Om du synes jeg er for treg, så ring meg og stram meg opp.

Kommentarer til denne saken