«Når du er borte, står vi fattigere tilbake»

    Artikkelen er over 3 år gammel

    I dag tok Tromsø farvel med Per Herold Parkér Andreassen.

    DEL

    Tirsdag tok Tromsø farvel med bygutten Per Herold Andreassen (58).

    I en godt besøkt Tromsdalen kirke ble mannen, som for mange er bedre kjent som Per Parkér, minnet med vakre ord fra prest Kari Hop Fjæreide.

    Inkluderende og raus

    Hun fortalte om hvordan Per flyttet til Tromsø sammen med sin familie fra hans fødeby Harstad da han kom i skolealder.

    - Han var en snill og svært aktiv gutt. Han lærte seg tidlig å stå slalåm. Men i følge bestefaren hadde han visst ikke helt den rette stilen. Han var skoleflink og teknisk anlagt. Etter hvert ble han en kjent mann i byen, og han fikk tilnavnet Parkér, fortalte presten.

    Hun bemerket at Per selv visste han kunne være sin egen verste fiende. Men hun fastslo også at han var både inkluderende og raus. Han hadde god hukommelse, og kjente både folk og samtaleemner i byen.

    Han hadde også sin personlige "topp tre"-liste. Øverst plasserte han sin mor, deretter sin søster, og så byen Tromsø.

    Les også: Bylegenden Per Parkér Andreassen sovnet inn onsdag

    - Et stort hjerte

    Blant dem som tok avskjed med Per tirsdag, var flere av hans venner og kjente fra det som ofte er et utfordrende gateliv i Tromsø.

    "Hvil i fred Per" - Hilsen dine venna i gata.

    Slik lød hilsenen på en av blomsterkransene ved båren i kirka.

    Ordfører Jens Johan Hjort var også til stede i Ishavskatedralen. Han hilste på Per Andreassens familie før seremonien, og har i ettertid skrevet en hilsen på sin Facebook-side. Her skriver Hjort at han gjennom sine snart fire år som ordfører har møtt alle typer mennesker -  "Fra konger og presidenter øverst på samfunnets rangstige, til gatefolket nederst".  

     - En ting har slått meg: Alle – absolutt alle – har sin verdi som mennesker. Noe av det som har imponert meg mest er at de som har det tøffest også er de som gir mest av seg selv. Sånne som deg Per, skriver ordføreren.

    Hjort viser også til at Per selv erkjente at han ikke alltid gjorde gode ting.

    - Sannheten består i at Tromsø har et stort hjerte for folk som ikke har det så godt. Du hadde også et slikt hjerte Per, og byens hjerte banket også for deg. Når du er borte står vi fattigere tilbake. Jeg håper at du der du er nå har fått med deg i hvilken grad byen sørger over tapet av nettopp deg, skriver Hjort.

    Les mer: «Takk for at dokker har holdt ut med mæ!»

    - Lærte oss annerledeshet

    Også redaktør i gatemagasinet "Virkelig", Eirik Junge Eliassen, var til stede i begravelsen. Han har skrevet en svært personlig, nær og gripende hilsen til hele Tromsøs Per. Se teksten nederst i saken.

    Hogne Rundberg og Kjetil Holmstad-Solberg fra Violet Road framførte blant annet Åge Aleksandersens "Lys og varme" i kirka.

    Per Herold Andreassen ble gravlagt ved Elvestrand gravlund.

    Eirik Junge Eliassens siste ord til Per H. Andreassen

    Alle kom. Til og med Jesus.

    -Jesus kommer siste dagen, Junge. Du treng ikkje å vente så mye på han.

    Han kommer. Siste dagen. Bare vent å se.

    - Per Herold Andreassen f. 9/2 - 1957 – d. 18/2 – 2015.

    Kjære Per

    Dæven Per, du skulle vært i din egen begravelse. Alle var der. Fra alle samfunnslag. Litt glissent kanskje, men så var det også en av byens største kirker. Sikkert flere hundre folk. Og du var ikke på noen måte kongelig, men det så faen meg slik ut.

    Du skulle sett den vakre og flinke presten. Du hadde elsket henne. Med fløyelsmyk røst bysset hun deg videre til de evige jaktmarker med oss på laget. Vi sang det beste vi kunne. Fine sanger. Du hadde sunget høyest av oss alle, om du hadde vært i form til å komme. Men du var så stille i dag Per, så stille, men likevel så mektig til stede.

    Du skulle sett den forsamlingen i kirken. Flere foldige hundre. Aldri har så mye dop vært samla på et sted i Troms fylke. Aldri har så mange brutte og tilsjaskede liv vært samla under samme tak. Aldri har så mange avsonede fengselsdøgn, og aldri har så mange netter i drukkenskapsarrest vært samla på en benk. Og aldri har så mange av disse vært så velkledd på samme tid.

    Så da innimellom: Millionærer og forretningsfolk. Toppsjiktet i helsevesen og rusomsorg. Alle. Vektere og politi, leger og professorer, taxisjåfører og omtrent samtlige av dine profesjonelle venner, de som var ansatt av skattebetalerne for å gi deg et verdig liv. For å passe på deg, at du kom deg i dusjen, at du ikke skada deg selv eller andre, eller lot deg bøffe av venner.

    Og celebriteter. Først i køen en allestedsnærværende ordfører, som er der av hjerte. Han hilser på alle til tross for at han bærer sin egen smerte. Siste tids nederlag og mediepes, og ikke bare det; men han har en skade i hånden som gjør at hver gang han deler ut en klem eller et håndtrykk river smertene gjennom kroppen hans. Men en verdigere fyr vet jeg ikke om. Fastere håndtrykk og mer ektefølte hilsninger skal du lete lenge etter. Ingen skal ha han beskylt for å være i din begravelse å sanke stemmer. De færreste av gutta og jentene i benken går til urnene. De driter i det. Det nytter ikke hva vi stemmer på. Norsk rusomsorg er like forbanna ste-broderlig behandlet som før. Så bra at han kom, Per, du hadde vært så stolt. Selveste ordføreren, Per. Han og du. To alen av samme stykke. Begge folkelige og sårbare. Begge sterke som fjell, og menneskelige i bunn.

    Til tross for at Tromsøs egen rusomsorg og psykiatri, når det kommer til deg, Per, fiksa biffen. Jeg vet at du til tross for alt, levde et godt liv. Folk strakk seg langt for deg. De var der alle. Sammen med ordføreren. Du skulle sett, Per, det var sikkert 5 filmkameraer der, som filma hele begivenheten. Ikke siden Truls Fyhn ”parkerte” har det vært en sånn oppvisning i verdighet. Verdighet i ditt farvel.

    Så kan du se det som en tilgivelse. At alle kom. Du er tilgitt, Per. Og du er huska, Per, for alt du var. På godt og vondt.

    Det er et vakum der nå, Per. Du har laga et emosjonelt vakum i oss. Noen av oss i lettelse over at du fikk hvile. Andre i glede over at knarken ikke var den direkte årsaken til at du parkerte ”finskoan” en gang for alle. Flere av de profesjonelle gråt når de gikk ut. Fordi du var spesiell. Fordi du bevisst og ubevisst i sykdom, grensepsykoser og rus lærte oss alle noe. Du hevdet din rett til å være annerledes. Og til tross for all dritten med deg, alle tyveriene og den kjipe krimmen. Til tross for at du kunne bli voldelig når du ble redd, til tross for at du kunne skremme vannet av oss med rop og trusler. Til tross for alle skader, skremsler og anmeldelser: Så elsket vi deg, Per.

    Fordi bak all fornedrelse lå kjærligheta i deg. Omsorgen for andre, elefanthukommelsen og en viss mengde etterrettelighet.

    Selv var jeg ikke helt i vater i dag. Hata tanken på å dukke opp i kirka. Kirka er så forbanna avslørende. Til orgeltoner velter min egen tilkortkommenhet opp, mine egne svik og min egen ubearbeidede ballast opp. Det vrir seg i meg, min egen sorg.

    I handa har jeg et bilde av deg. Bildet som symboliserer hvor forbanna priveligert jeg er, og hvor mye min egen profesjonelle rolle skjuler av gørr. Du slapp det. Vi så gørra utenpå deg. Bildet av deg gir meg perspektiver. Mitt eget liv mot ditt. Hvilket ville jeg helst leve? Og hvem lever jeg for?

    Jeg ser på bildet av deg. Stirrer ned. Med 2000 tv-kameraer i ryggen vil jeg ikke vise min sorg. Jeg blir fanget i sorgen, og sorgnerven tærer i meg. Jeg har bildet av deg å holde meg fast i. Et fint bilde. Jeg ser en dyp sorg i deg. I øynene dine på bildet, i det frøken prest forteller oss noe de færreste av oss visste. Noe du aldri fortalte – oss i hvert fall. Da brister det for meg, og ditt liv får en større logikk i meg:

    Vi fikk vite at du mista lillebroren din når du var liten. Faen, hvorfor sa du aldri det. At lillebroren din døde fra deg. Jeg ser på adferdsterapauten jeg er i kirka sammen med. Han ser på meg med et nikk, og med ett går det opp for oss at barnet i oss er aktivt hele livet. Hvem romma denne sorgen din som barn, Per? Hvem så det som rørte deg inni deg da? Faen.

    Du skulle sett din mor, Per. Hvis lidelse i ditt ikke kan beskrives. En eldre, vakker, eiegod og nedbrutt kvinne følger kista di ut. Altså bærer hun sin andre sønn til graven. En lidelse man ikke unner sin verste fiende. Du skulle sett hvor sterk hun var, Per. Du skulle sett med hvilken verdighet hun bar din stillhet. Du skulle sett hvor høyt hun elsket deg, Per. Og hun vet hvor høyt du elsket henne. Du og dine lister og rangeringer: Mamma, søster og Tromsø by.

    Tromsø by. Byen som hatet og elsket deg. Ingen kan fylle dine sko, Per. Ingen. Noen vil puste letta ut, mens andre vil savne den bommende fargeklatten, som i neste øyeblikk gav pengene han hadde fått til en tigger.

    Og du skulle sett de musikerne. Fra Tromsøs øverste hylle av fintfølende respektfulle violette musikere. Kjetil og Hogne, som vanligvis får 100 tusen for en gig, var på jobb for deg i dag. Og fytte rakkeren, Per, som de formidla Neil Young og Åge Aleksandersen. Sart, vakkert og mektig. Faen, Per, du skulle vært der. Helt etter din oppskrift.

    Og når vi kom inn, Per: Presten har sikkert satt hele kantoratet og menighetsrådet til side da agenten fra byrået satte på ghettoblasteren med Dylans ”Like a Rolling Stone”. Dødstøfft. How does it feel, Per. Fett hva?

    Innimellom skvalpet salmesangen i bunnen på kirkeskipet. Ord som mumles får betydning når de leses samtidig. Jeg trodde jeg kunne denne salmen, men ble kvalm av en strofe: ”Akk, men titt (ofte) vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn/ Alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn”

    Bristen skjærer i meg. Uro og sorg ble din lønn fordi du ikke ba nok til Gud? Faen, Per, jeg kjenner ingen som ba så mye til Gud som du gjorde, jeg kjenner ingen som snakka så mye og så høylytt til Jesus som du gjorde. Om så midt i Storgata. Og dine nederlag kan i alle fall ikke tilskrives for lite bønn. Ta ut den låta neste gang du dør.

    Så skulle du sett ”Bøbben”. Han gadd ikke skru av mobilen i kjerka. Han tok flere samtaler underveis. Bare for å fortelle hvor han var. Joda, han var påtent. Han ville det sikkert vel, han ville at folk skulle vite at han var der. Ikke så høylytt som du, men helt i din ånd, Per.

    Så skulle du sett ”Astrid”. Hun hadde med en rose til deg, men hadde ikke lyst å legge den på kista for at den skulle råtne i jorda. Hun tok den med hjem for å minnes deg.

    Det var det, Per, jeg har mye mer og fortelle, men skal gjøre det når vi treffes igjen. For en ting er vi enige om, Per, at Jesus kommer siste dagen. Og jaggu tror jeg ikke han var der i dag. Du hadde vært så sinnsykt stolt, Per. Stolt av din egen begravelse.

    Takk for denne gangen, Per. Vi savner deg allerede, men det er greit at du hviler nå. For da hviler vi litt vi også. Og vi vet at du har det fint nå, hvor enn du måtte være, kompis.

    Kong Per; vel hadde du et lite kongerike, men du var i alle fall konge der. Fordi du lærte oss att det lille livet også er stort. På godt og vondt.

    Junge

    Artikkeltags