Tove trosset norske myndigheter for å finne sønnen sin. Alt hun fant var ei blodig skjorte.

TI ÅR SIDEN: Savnet er fortsatt stort etter sønnen Stefan Løken (innfelt), bardugutten som bare ble 23 år. Han døde under flodbølgekatastrofen som rammet Sørøst-Asia. Stefan jobbet ved et hotell i Khao Lak, Thailand. Mor Tove Løvli Emilsen reiste ned for å lete etter sønnen.

TI ÅR SIDEN: Savnet er fortsatt stort etter sønnen Stefan Løken (innfelt), bardugutten som bare ble 23 år. Han døde under flodbølgekatastrofen som rammet Sørøst-Asia. Stefan jobbet ved et hotell i Khao Lak, Thailand. Mor Tove Løvli Emilsen reiste ned for å lete etter sønnen. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Tove Løvli Emilsen la på vei inn i jungelen i Khao Lak for ti år siden. Hun ville finne sønnen sin, Stefan Løken, som var blitt borte i tsunamien.

DEL

Første juledag, 2004: Tove Løvli Emilsen er på telefon med sin yngste sønn. Bardugutten Stefan Løken har byttet bostedsadresse igjen. Denne gangen er det Star Tour-hotellet Blu Village Pakarang, i Khao Lak i Thailand. For et halvt år siden var det et hotell i Portugal. Før det: Egypt og Spania. Stefan har jobbet som guide og «entertainer» ved Star Tour sine destinasjoner verden over. I varme strøk.

Men nå har han blitt 23 år og lurer på hvor han skal ta ferden videre. Han har fortalt moren at han kommer til å søke på et vintersted til neste sesong, for å avslutte reiselivskarrieren som skiguide.

Men på den litt ustabile linjen fra Khao Lak, seint på kvelden første juledag, har han sin siste samtale med sin mor.

– Jeg har ikke fått overført pengene jeg skulle gi deg i julegave, Stefan. Vi har hatt noe tull med nettet! Sier Tove til sønnen sin.

– Mamma, slapp av! Jeg har nok penger. Den største gaven jeg kan få er at dere kommer nedover og besøker mitt paradis, sier Stefan til moren.

Lovordene om smilets land sitter løst hos Stefan. Av alle steder han har vært, er dette virkelig stedet. Og det er nettopp dit hun skal. Tove, ektemannen Endre og moren til Tove og bestemor til Stefan, Edith, har bestilt billetter med Star Tour til Thailand, Khao Lak, i januar 2005.

Og de kommer til Khao Lak som avtalt.

Men de får ikke slått armene om Stefan og ønsket han et godt nytt år. I stedet trosser de norske myndigheter og legger ut i jungelen med siste rest av håp.

Alt de finner er ei blodig skjorte, med navneskiltet som guidene og de ansatte ved hotellet brukte. Stefan Løken står det på skiltet.

Han som eide skjorta lever ikke lengre. Paradis er blitt til helvete.

LES MER: Han sammenligner reaksjonene etter tsunamien, med reaksjonene etter Utøya.

November 2004: Stefan er stolt, han har med seg sin svenske kjæreste og kollega, Maria, med hjem til mor og resten av familien i Bardu. De traff hverandre på jobb. Hun var også entertainer, ansatt av Star Tour. Stefan vokste opp med en far som jobbet i militæret i utenlandstjeneste. Da Stefan var 12 feiret han julaften i Namibia, på videregående tok han seg jobb som au pair hos et norsk par i Washington. Han hadde besøkt faren over hele verden.

Nå var det hans tur til å reise sine egne veier. Og på veien fant han Maria.

Hjemme på Bardufoss rotet han i noen gamle esker og fant fram et dikt han skrev som 17 åring. Han ville så gjerne framføre det for kjæresten.

Du står og ser utover alt;

fjell, sjø, livet ...

Den rødgule himmelen og det glinsende havet forenes i et harmonisk fellesskap i horisonten

med den vakreste av alle solnedganger i skillet

Du er glad og lykkelig, gleden strømmer som en foss gjennom kropp og sjel

Du skimte en båt i havoverflaten, og bak kjem en diger bølge stor som en vegg

men båten velte ikke, for den er stødig som et fjell, og det er du og

Stefan synger diktet sitt i lett Odd Børretzen-stil, mens han spiller en melodi med orgellyd på keyboardet.

– Det var utrolig sterkt, sier Tove, som overvar det hele.

Maria begynte å gråte. «Hvem i himmelens navn er du, Stefan?» spurte hun. Knappe to måneder før hun selv kjemper for sitt eget liv i en bølge, som kom som en stor vegg.

Og nettopp dette diktet skulle bli så viktig for Tove og resten av familien. Det ble framført i offisielle minnestunder, i begravelsen og publisert flere steder.

Ett hvitt lys slås ned med et sug i magen, du knip øyan nesten helt igjen

og framfor deg dukke det opp en mørk skygge som fremstår som et menneske,

tar deg i handa og viser vei

Det er en lang vandring, men du har intet annet valg enn å følge denne personen,

for veien tilbake er Uoppnåelig

Som 17-åring kunne Stefan noen ganger vekke bekymring hos moren. Noen ganger var han nesten for dyp.

– Jeg spurte han hva han mente med dette diktet. Han sa at det handlet om døden. At når du er i balanse og har oppnådd likevekt i livet, så dør du, forteller Tove.

«Dør man?» spurte hun Stefan.

«Du bare dør, du trenger ikke å bli syk», svarte sønnen.

Han som ellers var i så godt humør. En gledesspreder. En som lyttet. Han som fikk konflikter til å forsvinne som dugg for sola. Alle følte de kjente Stefan og at de hadde et spesielt forhold til ham. Han gjorde et enormt inntrykk på folk som møtte han.

– Jeg har fått brev fra fremmede mennesker, turister som møtte han på sine reiser som skriver at han var så spesiell.

– Jeg vet det er mange som savner han, sier Tove.

Nå er hun tilbake i Bardu for jule- og nyttårsfeiring. Hun flyttet der fra i 2002, til Rørvik. Det var også der hun våknet opp den andre juledag for ti år siden.

– Ektemannen min vekket meg og sa noe om en tsunami i Thailand. Jeg skjønte ikke så mye, men jeg visste hva en tsunami var. For det hadde jeg og Stefan lest om noen år tidligere, minnes Tove.

I dag drar hun nordover så ofte hun kan. Til sønnen Tom Kennet. Til barnebarnet. Til søsken og foreldre. Nylig gikk faren til Tove bort.

– Det er godt å være et sted der folk kjenner historien din. Du trenger ikke å prate så mye om det, men folk vet.

De hadde lyst til å reise til Thailand denne jula for å være med å markere at det er ti år siden flodbølgekatastrofen.

LES MER: 30 prosent av de pårørende sliter fortsatt

For ti år siden sto Tove på en strand og sendte papirlykter opp til himmelen med et håp om å finne Stefan.

Dagen etter fikk hun en telefon fra Kripos om at han var funnet. Ikke før en måned seinere kunne hun begrave yngstesønnen sin på hjemstedet, 15. februar 2005 i Bardu kirke på Setermoen.

Tove trosset norske myndigheter, som frarådet de pårørende på det sterkeste å reise nedover. Det hersket kaos, det var ikke strøm og rent vann, det var knapt transportmuligheter. Men Tove klarte ikke å sitte stille hjemme i Norge. Hun, broren Roger Løvli, ektemann og sønnen, storebroren til Stefan, måtte ned.

Da de møtte statsminister Kjell-Magne Bondevik i sjømannskirken i Khao Lak, lot hun ikke sjansen gå fra seg. Hun forlangte handling.

– Letinga var helt stoppet opp, det var ingen som lette da vi kom ned i begynnelsen av januar. Det handlet om økonomi og hvilke hoteller som hadde forsikring. Jeg var nok preget av sterke følelser, men vi lot statsministeren forstå at han måtte gjøre alt i sin makt for å gjenoppta letingen.

Og det må ha gjort inntrykk. Alle de 84 omkomne nordmennene ble etter hvert identifisert av Kripos.

Men før de visste hva som hadde skjedd med Stefan, gjorde Tove og familien sitt for å få svar. De la på vei inn i jungelen, prøvde å ignorere den spesielle lukta av døde mennesker, alt var røsket opp ved rota, alle trærne lå flatt. De fant noen eiendeler til Stefan. De fant den nevnte skjorta. Den var blodig og kneppet opp.

– Da jeg fant den visste jeg at Stefan må ha levd etter at bølgene trakk seg tilbake. Han må ha blødd i hjel, sier Tove.

Hun har den skjorta ennå.

Hun bærer også sorgen.

– Jeg tror mye av min sorgprosess og bearbeidelsen av sorgen, har vært å søke hjemover til Bardu. Etter at du opplever slikt blir mye forandret, du forandrer deg, du ser alt i andre perspektiv, og alt får en annen verdi. Livet går jo videre, men man verdsetter i høyere grad det å være sammen med familien, sier Tove.

Tove har fortsatt god kontakt med Maria. Hun bor i Sverige og har familie og barn. Da barna ble døpt for et par år siden, var Tove gjest.

Da Stefan ble begravet, var Maria også der.

I begravelsen sang hun den sangen de så ofte gjorde i muntert lag som entertainere i et Star Tour-hotell. Og privat som kjærester.

Björn Afzelius sin «Du är det finaste jag vet».

Denne gangen var det Marias tur til å synge for Stefan.

Han fører deg rundt i de mest vakre omgivelser, før han stopper

Du ser fram og der er det en stor port, den åpnes og det trer fram en høy mann

med et slitt ansikt og langt mørkt hår

Din følgesvenn snur og fordufter mens den mystiske mannen tar over din Hand,

fører deg inn porten og sier;

velkommen hjem mitt barn.

(dikt uten navn, Stefan Løken, 1999)

Les hele diktet her.

Artikkeltags