Våget ikke ta telefonen da landslagssjefen ringte

LANDSLAGSKLINIKKEN: Frank Kjeldsberg (f.v), André Fagerborg og Tord Morten P. Moen jobber alle ved Klinikk24 i Tromsø, samtidig som de jobber i det medisinske apparatet til henholdsvis kickboxinglandslaget, kvinnelandslaget i fotball og alpinlandslaget.

LANDSLAGSKLINIKKEN: Frank Kjeldsberg (f.v), André Fagerborg og Tord Morten P. Moen jobber alle ved Klinikk24 i Tromsø, samtidig som de jobber i det medisinske apparatet til henholdsvis kickboxinglandslaget, kvinnelandslaget i fotball og alpinlandslaget. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Klinikk24 er landslagsklinikken i Tromsø. De ansatte er godt representert i de medisinske apparatene i norske landslag - i flere forskjellige idretter.

DEL

Klinikk24 ble etablert i Tromsø i 2012. Og fire av fem terapeuter ved klinikken er en del av de medisinske apparatene til forskjellige landslag.

Tord Morten P. Moen har vært tilknyttet alpinlandslaget siden 2011 som manuell terapeut.

André Fagerborg ble nylig hentet til støtteapparatet til kvinnelandslaget i fotball, også han er manuell terapeut.

Frank Kjeldsberg er fysioterapeut for det norske kickboxinglandslaget.

Og Maria Øgreid Leitao, spesialist i idrettsfysioterapi som driver Stavanger Idrettsklinikk, men som for tiden jobber ved Klinikk24, har vært en del av det medisinske apparatet til norske herrelandslaget i håndball siden 2010.

Inspirasjon

Erfaringene med å jobbe med noen av verdens beste utøvere i sin idrett gir dem mye.

– Det er flere ting. Når du jobber inn mot toppidrett så kreves det at du leverer på et høyt nivå, når det er behov. Du må kjenne til beste kunnskapen og ha det i fingerspissene. Det krever at du er ekstremt faglig oppdatert til enhver tid, sier Tord Morten P. Moen til Nordlys.

– Det er også inspirasjon og artig å reise rundt og få nye impulser. Det er med på å utvikle meg til å bli flinkere til den jobben jeg gjør til vanlig. Jeg lærer mye om mentalitet og profesjonalitet av å se profesjonelle utøvere jobbe hver dag på feltet med mål om å bli bedre. Det stilles krav og man må til enhver tid levere varene. Det er gjerne de mest profesjonelle som kommer med på landslag, det er veldig overførbart til klinikken, sier André Fagerborg.

– Det er inspirasjon å gjøre noe annerledes, i nye omgivelser, med nye kolleger og andre arbeidsoppgaver, og du tar med deg kunnskap som er overførbart til pasienter, sier Frank Kjeldsberg.

– Det blir en livsstil. På reise til samlinger, som varer fra ei uke til tre, så er du på jobb fra morgen til kveld. Du er med på alt, møter, kamper, forberedelser, og det er en gøy del av det. Du jobber mer i et team med trenerne, enn på klinikken til vanlig, sier Maria Øgreid Leitao.

Våget ikke ta telefonen fra landslagssjefen

De er rekruttert på forskjellige måter. Tord Morten P. Moen jobbet lenge mot et mål å bli en del av alpinlandslagets medisinske apparat.

– Jeg søkte på jobben, og var gjennom en stor prosess med intervjuer og ett års prøvetid. Jeg kjørte alpint selv til jeg var 16, og var en særdeles alminnelig kjører, bortsett fra to Finnmarksmesterskap som 10-åring, smiler Moen.

– Jeg har stor interesse for alpint. Det var en jobb jeg virkelig kunne tenkt meg å være i. Jeg snakket med Trond Reginiussen (også manuell terapeut for alpinlandslaget og onkel til RBKs Tore Reginiussen), gjennom han fikk jeg vite hva slag kompetanse som måtte til, og startet tidlig et utdanningsløp for å være kvalifisert, dersom det ble lyst ut stilling. Jeg startet for meg selv i 2006 med å videreutdanne meg i de retningene de trengte, som var manuell terapi og idrettsfysioterapi.

André Fagerborg er klinikkens ferskeste i landslagssammenheng. Han ble oppsøkt.

– Jeg fikk en telefon en fredags kveld fra et nummer jeg ikke kjente. Paranoid som jeg er tok jeg den ikke, og sjekket 1881. Nummeret tilhørte Roger Finjord (landslagstrener for kvinnelandslaget i fotball), så jeg måtte ringe opp og høre. Han gikk rett på sak, sa de trengte hjelp og spurte om jeg ville være med til Skottland og EM-kvalik i Kasakhstan, smiler Fagerborg.

– Jeg sa ja med en gang, og måtte bare avklare med TIL at det var i orden. Jeg må ha gjort noe rett for å få denne sjansen, og fått gode skussmål. Jeg har relevant utdanning, er snart spesialist i manuell terapi og idrettsfysioterapi, jobber i TIL, og har spilt fotball selv, sier Fagerborg.

Frank Kjeldsberg hadde liten kjennskap til kampsport, før han ble knyttet til kickboxinglandslaget.

– Jeg var en middelmådig fotballspiller som aktiv, og har aldri drevet med kampsport selv. Jeg ble satt i kontakt gjennom et prosjekt i Olympiatoppen, og fikk tilbud om å bli med dem på fast basis. Første steget var å bli kjent med idretten, og nå har jeg vært med på min første sesong med reiser til stevner og samlinger, sier Kjeldsberg.

Stiller store krav

Manuell- og fysioterapeutene legger ikke skjul på at det artig å jobbe med toppidrettsutøvere.

– Det er en utrolig morsom jobb, i vårt yrke er det Mercedes-jobbene. Som idrettsfysioterapeut er det de jobbene du har lyst til å jobbe med. Det er litt skummelt å få den, for det er store krav med noen av verdens beste utøvere i sine idretter, og det er mye marginer. Men det er utrolig artig å være med å bidra, sier Tord Morten P. Moen.

– Alpinlandslagene er utrolig flink til å hente inn  dyktige mennesker, som kan mer enn sitt spesialfelt. Det gjør at du drar maksimalt ut av hver eneste en. Du vokser virkelig på det.

– Og det er en utrolig god følelse når du ser at du gjør en viktig jobb. Den ene detaljen eller justeringen som gjør at en utøver kan være med å konkurrere og gi det lille ekstra, sier Maria Øgreid Leitao.

De merker også at topputøverne har en litt annen mentalitet.

– Utøverne stiller veldig store krav, og har ofte en annen «drive» med det de gjør enn «vanlige» pasienter. De kjenner seg selv godt, og stiller kritiske spørsmål. Du blir utfordret av utøverne dine, for de vil hele tiden yte sitt beste.

Samtidig er det erfaringene fra hverdagen som gir dem kunnskapen til å hjelpe Aksel Lund Svindal, Ada Hegerberg, Thea Næss og Bjarte Myrhol.

– Det går begge veier. Det er her vi får de utfordrende sakene og skadene. Menneskene her har jobb, familie, knapt med tid og gjerne mer komplekse plager, men de kan trene mye likevel. Når man kommer ut til utøverne, så har man gjerne sett det vanskelige, og er inne i et miljø som er lettere å sette gang behandling eller rehabilitering.

–  Det gjør det enklere, men du må vite nøyaktig hva du skal gjøre, fordi det er kortere tid. Du må være mer spesifikk, for hver time teller. Det tar du igjen med deg tilbake til klinikken. Det blir en fin synergi, og lærer deg å utvikle deg på begge områdene, sier Tord Morten P. Moen. 

– Får dere heder og ære når utøverne lykkes?

– Vi skal ikke ha heder og ære. Det er utøverne som gjør jobben. Vi er bare en liten detalj i det. Man blir glad på utøvernes vegne, men jeg har aldri kjent på at det skyldes den jobben jeg gjør, sier Moen.

Artikkeltags