Over halvannet hundreår etter Kautokeino-opprøret føler etterkommerne av Aslak Hætta seg fortsatt stemplet som «morderslekta».

- Det har vært tungt å bære på dette. Virkelig tungt.

Kirsten Berit Utsi kikker i gulvet. Senker stemmen, nærmest hvisker og trenger inn i vanskelige materien.

– Dette er ikke bare noe jeg selv og min mor har fått føle på hele livet, også barna mine har måttet få høre at de er fra «morderslekta».

LES MER: Alt om TIFF

Kirsten Berit er yngste oldebarn av Aslak Jakobsen Hætta, som for drøye 155 år siden ledet det som i ettertid blir betegnet som Kautokeino-opprøret. Denne bekmørke historien hvor opprørerne drepte handelsmannen og lensmannen i Kautokeino – og som endte med at opprørslederne Aslak Hætta og Mons Somby ble henrettet ved halshugging.

BILDER: Mikkel Gaups film- og teaterliv
BILDER: Nils Gaup
BILDER: Fra innspillingen

– Dette er en arvesynd jeg alltid har med meg, sier Kirsten Berit og legger hånden over sin egen skulder. Som for å vise hvor hun bærer tyngden av belastningen.

– Alltid.

NORDLYS BESØKTE Kirsten Berit Utsi og hennes mann Ivar Utsi i helga, i grenda Mattaluoppal, noen få kilometer utenfor Kautokeino. Utenfor huset danser fakler i ni minus og viser vei mot døra. Kirsten Berit runder seksti og feirer – som vanlig i de samiske områdene – med åpent hus. En fest som både starter og slutter «ved samisk tid». Det vil si når enn det måtte passe.

Tre store kjeler med bidos putrer på komfyren, mens søtsakene kjemper om plassen på kakebordet.

Blant gjestene er selvsagt Kirsten Berits aller nærmeste familie: Storebror Mathis Pentha, hennes fem barn og like mange barnebarn.

– Det er så godt at vi alle er samlet, det er altfor lenge siden sist, sier Inger Elin Utsi, yngste datter av Kirsten Berit.

Familien mener det passer ekstra fint at de får møtes akkurat denne helga. Bare få dager før premieren på Kautokeino-opprøret, Nils Gaups storfilm som åpner filmfestivalen i morgen. Ingen av familiemedlemmene har sett filmen ennå. Likevel er det mye som skal fordøyes. Mange reaksjoner og følelser det kan være godt å forberede seg på.

KAUTOKEINO-OPPRØRET var på ingen måte over med henrettelsene. Ifølge familien har den mørke historien har kastet skygger helt inn i vår tid.

– Dette har vært veldig tabubelagt. Og de få ganger dette er snakket om offentlig er det som regel i negative vendinger, sier Ina Beate Somby, Kirsten Berits nest yngste datter.

– Derfor har etterkommerne virkelig fått gjennomgå.

Ina Beate fortsetter:

– Som Nils Gaup sier er dette en historie uten helter – bare ofre. For oss kjennes dette ekstra sterkt. Vi har opplevd mobbing, at folk holder distanse. Dessuten har vi fått begrepet «morderslekta» slengt etter oss, sier Ine Beate, og forteller om en konkret hendelse for kort tid siden:

– Jeg diskuterte en sak med en gjeng mennesker. Debatten hadde i utgangspunktet ingenting med opprøret å gjøre, men så begynner en kar, som faktisk er noen år yngre enn meg, å bli veldig usaklig. Idet jeg åpner munnen for å si min mening i saken får jeg plutselig slengt etter meg: «Men du er jo fra morderslekta. Så du har ikke noe du skulle sagt».

Nellejet Zorgdrager, som har doktorgrad på Kautokeino-opprøret og har skrevet boka De rettferdiges strid: Kautokeino 1852, bekrefter at etterkommerne etter opprørslederne har lidd i lang tid etter de blodige hendelsene på 1800-tallet.

– Det var faktisk etter at jeg ga ut boka om opprøret at jeg kom i kontakt med flere mennesker som fortalte at de hadde blitt utsatt for regelrett mobbing i sin ungdom, sier Zorgdrager, som skal delta på et seminar om Kautokeino-opprøret under filmfestivalen

Hun forteller at slektsbånd er svært viktige i de samiske områdene.

– Derfor er det mange som har oversikt over hvem som er etterkommerne etter lederne.

Ifølge Zorgdrager skrev presten i Kautokeino ett notat etter hendelsene, der han beskyldte Aslak Hætta for å være hjernen bak hendelsene. At uten han hadde ikke opprøret skjedd.

– Det kan hende at presten syn farget mange, og at det er derfor dette sitter i så lenge etterpå.

Zorgdrager spår at det er mange i Kautokeino som gruer seg litt til å se filmen.

– Og de som føler at de har denne ballasten hengende bak på ryggen vil nok se filmen med andre øyne enn resten av publikummet, sier hun, og legger til:

– Jeg håper filmen kan bidra til at de en gang for alle blir kvitt dette stigmaet.

Regissør Nils Gaup tror ikke filmen vil rive opp gamle sår.

– Men jeg tror at det skal bli lettere å snakke om denne saken etter filmen.

TILBAKE TIL bursdagsfesten i Mattaluoppal. Storesøster Siv Elisabeth forsvinner ut av stua og kommer tilbake med en rødt plastmappe.

– Dette er særoppgaven min fra 9. klasse. Om nettopp Kautokeino-opprøret, sier hun, og begynner å lese høyt: «Kautokeino-opprøret er et ømt tema i dagens Kautokeino. Folk snakker nødig om det. Dette fordi de føler skam over det som skjedde. De har fått innprentet det norske syn på saken. Oppstanden betegnes som Kautokeino-forvillelsen. Men også fordi nære etterkommere etter opprørerne lever».

– Tenk dette skrev jeg på ungdomsskolen!

– Er dette fortsatt gjeldende?

– Ja, egentlig så er det på mange måter slik enda.

– Men har dere selv noen gang følt skam?

– Nei, sier Inger Elin, før Ina Beate følger opp:

– Da var lærte om at Lars Hætta sto bak den første samiske oversettelsen av bibelen fortalte vi gjerne at vi var i slekt med han. Men da det ble snakk om opprøret var vi stille.

ÅRET VAR 1997. Og avisene annonserte med at Nils Gaup innkalte til folkemøte i Kautokeino. Dagsorden var ganske enkel: Han ønsket å filmatisere opprøret som fant sted i bygda for nesten 150 år siden.

Gaup var imidlertid ikke den første til å presentere denne ideen. Allerede på 40-tallet foreslo Nordahl Grieg å feste opprøret til filmrullen, mens Per Høsts kameramann ønsket det samme på midten av 70-tallet.

Men den gang satte Mathis Pentha foten ned.

– Det var for tidlig. Både for oss selv og for samfunnet for øvrig, sier han i dag om avgjørelsen.

Under folkemøtet med Nils Gaup var tonen en annen. Faktisk hadde Pentha selv, allerede på 80-tallet, sagt til Nils Gaup at han var rette mannen til å lage denne filmen.

– Men vi hadde som krav at familien skulle være delaktig. Hvis ikke hadde det ikke vært aktuelt for oss å gi filmen vår velsignelse, sier Inger Elin.

Og slik ble det. Når rulleteksten går over lerretet i morgen vil Inger Elin Utsi være kreditert for rollen som Inger Spein. I tillegg er Inger Elins søstre, Siv Elisabeth Pentha Utsi og Ina Beate Somby, med som statister i filmen. Det samme er Ina Beates to barn og Siv Elisabeths sønn.

– Dessuten har mor sydd mange av kostymene. Blant annet en grønn kofte jeg har på meg i flere scener, sier Inger Elin, og forteller at det var en tøff oppgave å bekle rollen som Inger Spein.

– Hun hadde det veldig vanskelig. Mannen, Rasmus Spein, som deltok i opprøret, var alkoholisert og livsgrunnlaget var i ferd med å forsvinne. Med andre ord en veldig tragisk rolle, sier Inger Elin, og fortsetter:

– Men det var likevel ikke så vanskelig å leve seg inn hennes skjebne. Jeg tror det skyldes at nettopp det at jeg har vokst opp med denne tunge historien

Ifølge Inger Elin hersket det en veldig spesiell stemning på settet på FilmCamp i Målselv.

– For meg denne innspillingen en slags bearbeiding av mitt opphav. Jeg spilte for mine forfedre, ikke for meg selv.

Inger Elin forteller at særlig hennes bestemor, Risten Hætta Pentha, var i tankene hennes hele tiden.

– Hun er mitt store forbilde.

RISTEN, SOM var Aslak Hættas barnebarn, kjempet hele sitt voksne liv for å få bestefarens hodeskalle hjem til Finnmark og gravlagt i vigslet jord.

Først i 1997 ble opprørsledernes hodeskaller frigitt fra Anatomisk Institutt i Oslo og begravet ved kroppene i Kåfjord i Alta (se egen sak).

– Bare to måneder etter begravelsen døde bestemor, sier Inger Elin.

Familien betegner Risten som ei usedvanlig tøff dame.

– Det er mange som har forsøkt å tie denne historien i hjel. Bestemor valgte derimot å fortelle oss om hva som hadde skjedd. Selv om dette ikke var særlig populært, sier Inger Elin, og får umiddelbart støtte fra Kirsten Berit:

– Jeg er evig takknemlig for den innsatsen hun gjorde i denne saken.

– Hun gjentok også at min oldefar aldri hadde drept noen. Dette viket hun ikke på ett eneste sekund. Denne informasjonen har jo blitt bekreftet i ettertid, sier hun, og henviser til brevene fra Thomas Andersen Eira som deltok i opprøret. Her tok han på seg skylden for drapshandlingene.

Avdøde Risten var ikke bare med i tankene til Inger Elin under innspillingen. Kinopublikummet får også se hennes håndverk i filmen.

– Før mamma døde ga hun meg en flott pesk av reinskinn, sier Kirsten Berit.

Da Nils Gaup etterlyste originale klesplagg, som ikke var maskinsydde, kom Kirsten Berit til å tenke på pesken.

– Den passet perfekt til Anni-Kristiina Juuso, som spiller hovedrollen som Ellen Skum, sier Kirsten Berit stolt.

– De spurte om de fikk lov å kjøpe den, men mamma hadde sagt at jeg aldri måtte gi den bort. Det forsto de – og nå har vi fått pesken tilbake.

EN ANNET klart krav familien hadde til Nils Gaup var at historien skulle være presentert fra samenes ståsted.

– Det ville vært helt uaktuelt om det hadde kommet en kar fra Amerika for å lage filmen, sier Kirsten Berit.

Regissør Nils Gaup bekrefter at historien blir sett gjennom samiske øyne.

– Jeg viser den fra samenes «point of view». Alle referatene er jo skrevet av prestene, biskopene og det norske embetsverk; jeg ser det fra en reindriftsfamilies standpunkt. Selvfølgelig har jeg måttet forenkle historien, slik at folk av i dag skal forstå filmen. Det er også noe jeg er nødt til å gjøre ettersom en historie som går over mange år, skal kunne fortelles på under to timer.

KIRSTEN BERIT forteller at hun er veldig spent på resultatet av Nils Gaups arbeid, men at hun lenge var i tvil om hvorvidt hun skulle se filmen.

– Jeg har brukt tid på å motivere meg, men nå har både jeg og broren min bestemt oss for at vi ønsker å oppleve filmen. Vi fant ut at det ikke går an å gjemme seg unna.

– Men jeg går ikke med glede. Og jeg er forberedt på at det kan bli mange tårer.

Kirsten Berit trekker pusten før hun avslutter:

– Med denne filmen håper jeg at vi kan bli ferdig med denne historien. At alt det vonde skal være over.