Terningkast 4: Galskap, kjærlighet og maktkamp

Samekvinnen Snøfrid og den norske kongen Harald Hårfagre hadde et intenst forhold som ga fire sønner. Både historien og kongens galskap er nok ukjent for mange.

Samekvinnen Snøfrid og den norske kongen Harald Hårfagre hadde et intenst forhold som ga fire sønner. Både historien og kongens galskap er nok ukjent for mange. Foto:

Av

Forestillingen Snøfrid er en kompleks og sammensatt fortelling om mennesket, og om den norsk-samiske historien. Men den mangler det lille ekstra.

DEL

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš: Snøfrid
Urpremiere i Kautokeino
Manus: Arne Berggren
Regi: Haukur J, Gunnarsson
Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen, Maja Von Hanno
I rollen som Harald Hårfagre: Ánte Siri
I rollen som Snøfrid: Ingá Márjá Sarre

La oss begynne på det eksistensielle planet, det som snakker på tvers av tid og sted og grenser:

Finnes det egentlig noe større enn å smelte sammen med et annet menneske? Hvor langt er det mellom det å elske og det å ødelegge? Hva er forskjellen på ubetinget hengivenhet og galskap?

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš spenner opp et stort lerret fylt med dype, menneskelige spørsmål med sin forestilling ”Snøfrid”, som hadde urpremiere i Kautokeino fredag kveld. Men samtidig handler dette minst like mye om norsk-samisk maktkamp, om å bruke kjærlighetsblinde mennesker i et strategisk spill, om å slåss for sitt eget folks betingelser, og sist, men minst like mye: Om Harald Hårfagre som faktisk fikk fire kongssønner med en samekvinne fra Dovretraktene.

Hvem visste det?

Ikke jeg i alle fall, og ikke visste jeg at Snorresagaen beskriver dette forholdet som så intenst at Hårfagre gikk fra forstanden. Det er forfatter og dramatiker Arne Berggren som har lest Snorres beskrivelser av Harald og Snøfrid, og sammen med dramatiker Rawdna Carita Eira har han diktet fram relasjonens detaljer, en nærværende åndeverden, samt mulige komplott og intensjoner fra finnekongen Svåse sin side. Britt-Inga Vars har oversatt til nordsamisk.

Å være norskspråklig publikummer på en forestilling av Beaivváš, innebærer å lese teksten projisert over scenen. Det kan innimellom redusere den kunstneriske opplevelsen, men denne gangen var det tvert i mot. Berggren og Eira har laget så poetiske språkbilder, så mangetydige rom og så store muligheter for videre tenkning og refleksjoner, at det heller gir stykket en ekstra dimensjon. Ja, tekstarbeidet er i det hele tatt helt sentralt for kvaliteten i dette arbeidet.

Jeg har tidligere kritisert Beaivváš for svak regi og manglende helhet. Slik er det ikke denne gangen. ”Snøfrid” er betydelig bedre løst enn forestillingen om Johan Turi som gikk av stabelen i fjor høst. Begge undersøker historien i et samisk perspektiv, men der ”Johan Turi” var udefinert og løs i kantene, er det mye strammere og klarere denne gangen. Det er Haukur J, Gunnarsson som har regien, og han har satt sammen et stykke fortellerteater som drives fram av historiens sterke kraft.

Men det er allikevel noe tamt over forestillingen. Selv om det er fine lydkulisser, vakker joik, gode sceniske grep og koreografiske innspill, så er det litt lite sprut. Jeg savner elementer som kontrasterer eller understreker tale og tekst, og jeg savner et større register fra skuespillerne.

Kanskje er det bevisst valgt en stilisert og litt distansert grunntone, nesten tablåaktig, uten sterke fysiske uttrykk eller markante innslag, men det blir liksom litt flatt. Det er mye å reflektere over, men lite å leve seg skikkelig inn i. Historien, som er heftig og interessant får stor plass, men nerven mangler.

Mine innvendinger til tross; dette er et interessant stykke som i tillegg til å skape rom for videre grublerier, forteller en del av vårt lands historie som mange ikke har kjennskap til. Sånn sett bidrar Beaivváš nok en gang til å komplementere samfunnets kunnskaper, og vide ut horisonten for oss alle.

Forestillingen spilles i Tromsø 8. og 9. februar.

Artikkeltags