(Nordnorsk debatt)

Det er ikke vanskelig å ha sympati for fylkesrådsleder Tomas Norvolls (Ap) bekymring over at nordnorsk helsevesen i for stor grad styres av ledere sørfra. Fokuset på å rekruttere lokale ledertalenter har vært for svakt. Og pendlerne som har fått toppjobbene, har ikke lyktes særlig godt med å utvikle ledelseskultur basert på nordnorsk hjernekraft.

Men Norvoll går et steg for langt. Han fremmer en kritikk som blir unyansert og etterlater et inntrykk av at ledere fra andre deler av landet ikke er ønsket i nord. Det blir helt feil. Hvor ville Bodø/Glimt vært uten en fotballtrener som langpendler fra sør til nord?

Både i idrett, næringsliv og offentlig sektor er det fullt mulig, ja til og med ønskelig, at søringer tar med seg det beste utenfra og bruker det til å skape gode resultater i nord. Det kan i seg selv være med på å foredle lokalt talent.

Det er vanskelig å tolke Norvoll særlig annerledes enn at han fremmer dårlig skjult mistillit til toppsjefen i Helse Nord, Cecilie Daae, som er bosatt i Oslo og pendler til kontorstedet i Bodø. Ut fra det han skriver, ville han neppe stilt med sørgebånd dersom Daae leverte sin oppsigelse til helseminister Kjerkol.

Selv om nordnorske ledere er målet, er dette et tveegget sverd. Det finnes ingen garanti for at nordnorske ledere har det som skal til for å lykkes. Snarere tvert imot. Erfaringer viser at nordnorske toppledere i helsesektoren kan ha sine begrensinger når det kommer til ledelse, styring og kontroll på virksomheten.

Selve kroneksemplet finner vi jo nettopp i Norvolls eget fylke. Nordlandssykehuset galopperende overforbruk de siste årene har vært som å følge et togkrasj i sakte film. Det fører til at sykehuset varsler kutt på 250 årsverk etter å ha levd over evne.

Dersom man ikke får kontroll på økonomien, er det fare for at andre tjenester og sykehus i den nordnorske helseregionen må være med og betale de underskuddene avtroppende direktør Paul Martin Strand etterlater seg når han blir pensjonist.

Nylig ble også styrelederen de siste årene, Odd Roger Enoksen, utnevnt til forsvarsminister. Det er ingen overdrivelse å si at parhestene Strand og Enoksen har ledet sykehuset med noe, hva skal vi si, varierende hell. De må bære hovedansvaret for at den midlertidige styrelederen Mari Trommald sier sykehuset befinner seg i en veldig alvorlig økonomisk situasjon.

Nordlandssykehuset jakter nå på ny direktør, og i tillegg skal det om kort tid utnevnes nye styremedlemmer. Stillingen som direktør er lyst ut flere ganger, med begredelig resultat. Det er liten interesse for jobben, noe som er forståelig sett i lys av det økonomiske kaoset. Det øker naturligvis sjansene for en rekruttering utenfra.

Fylkesrådsleder Norvolls utspill kan leses som et forsøk på å påvirke denne prosessen.

Helseforetakene i nord er kjent for sine innbyrdeskriger, som oftest drevet fram av ordførere, fagforeninger og særinteresser utenfor styrerommene. Hammerfest mot Alta, Sandnessjøen mot Rana, Bodø mot Tromsø. Mye av dette får Molde mot Kristiansund til å virke som et fredelig teselskap.

For alle nordnorske ledere krever det sterk rygg bevare den medisinske fagligheten i et vedvarende og turbulent lokalt krysspress.

Det er kanskje å banne i den nordnorske kirka; men har ikke pendlere uten fast bopel i landsdelen en større sjanse til å opptre mer uavhengige av lokale nettverk, misforstått nordnorsk patriotisme og annet taskenspill? Det er synd å si det; men det er ingen ulempe å stå fritt når man skal ha skarpt fokus på kvalitet og kapasitet i nord.