(Nordnorsk debatt)

Nå står forsvarssjefen frem og vil ha mer av luftforsvar og sjøforsvar i nord, uten å utdype hvor og hvordan. Det blir vår oppgave å sørge for at dette virkelig oppfylles, med Andøya og Bardufoss som særlig viktige som flystasjoner og så Ramsund som en større sjøforsvarsbase for norske og allierte styrker. Bodø er dessverre av våre politikere ødelagt som base.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, president Joe Biden og alle snakker nå på inn- og utpust om at «hver eneste kvadratmeter av NATO-landene skal forsvares» - og at her «viker ikke NATO en tomme».

Hvor troverdig er slike besvergelser i en opphetet tid, gjelder det for eksempel alt av norsk territorium, Svalbard inkludert? Sagt på en annen måte: Vil NATO og USA ta sjansen på en storkrig dersom russerne invaderer Svalbard?

La oss rekapitulere litt. Den 18. januar 2018 fant det sted i det britiske underhuset i London et viktig møte. Norges forsvarsattasjé ved London-ambassaden, oberst John Andreas Olsen, var innkalt til en utspørring om forsvaret i Arktis. Obersten som også er en ledende ekspert med doktorgrad på arktisk sikkerhetspolitikk, var virkelig på hjemmebane.

Så ble han spurt om hvordan Norge ville stille seg til et russisk angrep på Svalbard. Han nølte ikke et sekund: "Svalbard med alle sine øyer er norsk territorium, og Norge vil øyeblikkelig be om NATO-aksjoner etter paragraf fem om gjengjeldelse."

Han fikk liten støtte. Som det ble sagt: «Hvis Putin sender en styrke til Barentsburg og kaller det vedlikeholdsmannskaper, så vil våre jurister bruke minst seks-sju måneder på om dette er riktig eller ei! (referatet finnes på det britiske forsvarsdepartements hjemmesider)

Dette er mer enn et tankekors. Putin er i dag som besatt av Ukraina. En annen region som han er nesten like besatt av er – Arktis. Russland har for lengst startet med fra deres side den logiske konsekvens av diktatorens «besettelse», oppbyggingen i våre områder av den topp moderne arktiske flybase i Nagurskoye på Franz Josef-land – ubestridt russisk territorium. Basen omfatter luftkontrollsystemer, forlegninger og forhåndslagring for større styrker. Og en rullebane på 2500 meter med betong-dekke.

Noen minutter i flytid fra Svalbard. Fra Frans Josef-land har de glimrende kontroll med Svalbard, Nord-Atlanteren, Grønland og kan true også kanadiske deler av Arktis. Med Nagurskoye-basen har Russland stengt døren inn til Barentshavet. De nye russiske avanserte sjømålsmissiler som kan skytes opp fra skip eller ubåter mot mål i Nord-Atlanteren har sendt sjokkbølger inn i Pentagon.

USAs mega-hangarskip er ytterst sårbare – og sjansen for at slike fartøyer med sine hundrevis av fly og opp mot 5000 mann om bord kan senkes i en kampanje i Barentshavet har økt sterkt. Deres verdi for fred og sikkerhet avtar tilsvarende.

Mer enn noen gang må vi analyse hva som ligger i begrepet «troverdig forsvar». I tilfellet Nord-Norge vet vi dessverre nå at hverken avskrekking eller beroligelse teller for en Putin og et Russland uten respekt for alt som heter folkerett og høytidelig inngåtte avtaler.

Da Norge ble medlem av NATO i 1949, protesterte Sovjetunionen mot at Svalbard ble innlemmet i forsvarsalliansens domene med den begrunnelse at det stred mot traktaten. Imidlertid erklærte Norges regjering at området forble nøytralt, men forbeholdt seg retten til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.

Det er derfor all grunn til å tro at en konflikt i Arktis fra russisk side raskt vil bli utvidet til angrep på Svalbard og erobring av de norske øyene rundt, inkludert Bjørnøya. Det igjen gjør forsvaret av Nord-Norge nesten umulig. Enkelt å forstå: Hvordan i all verden skal vi kunne få inn allierte forsterkninger dersom Svalbard og Bjørnøya er erobret av russiske invasjonsstyrker og kan senke alt som kommer nordover sjøveien?

Etter Ukraina står NATO og Norge overfor en fullstendig endret sikkerhetspolitikk også i nordområdene. Det er to store utfordringer. For det første så fort som mulig gjenreise invasjonsforsvaret på kysten sammen med de nødvendige fly- og marinestyrker stasjonert i landsdelen.

Alt dette tar tid, så Norge unngår ikke som hasteløsning å måtte flytte store deler av den eksisterende styrke av jagerfly fra Ørlandet til den eneste realistiske base pr. i dag, Bardufoss. Samtidig må Ramsund raskest mulig oppgraderes til Norges viktigste sjøforsvarsbase, inkludert som servicebase for allierte skip, som amerikanske ubåter.

Hvordan kan vi forsvare Svalbard, ishavsøyene og havområdene der nord? Pr. i dag er det ikke mulig å tenke forsvarsinnstallasjoner f.eks. i Longyearbyen. Det eneste realistiske er oppgradering av moderne overvåknings- og varslingssystemer.

Derfor må vi nå, med nye flystyrker og marineenheter i landsdelen, legge inn oppgaven å forsvare sterkere enn før våre interesser på Svalbard. Dvs. at vi må ha et militært svar som er så sterkt at dette på en troverdig måte kan opprettholde Svalbard som del av Norge. Det kan kun skje med enheter øremerket for dette i Nord-Norge.

Dette er et ansvar vi som nasjon må ta med i den nye forsvarsplanen – og la oss ikke lure oss selv til å tro at NATO-paktens paragraf 5 om forsvaret av medlemslandene automatisk gjelder Svalbard og ishavsøyene.