(Nordnorsk debatt)

Tilfeldigvis kjørte jeg gjennom øvelsesområdet til "Cold Response" for to uker siden. På vei hjem fra Narvik ble jeg stanset av en patrulje fra militærpolitiet rett nord for Bjerkvik. Patruljen stanset alle biler. Vi rullet ned vinduet og fikk en advarsel mot vanskelige trafikk-forhold over Gratangsfjellet. Ta det med ro, var oppfordringen.

Det ble vi pent nødt til. Stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer beveget seg sakte framover. Andre militære avdelinger sto kamuflert i skogen i de gamle kampområdene fra våren 1940. Under "Cold Response" øvde Norge og Nato på å motta allierte forsterkninger i trygg avstand fra den norsk-russiske grensen i Finnmark. Forsvarslinja i øvelsen lå et eller annet sted nord for Vestfjorden.

Ideelt sett skal selvsagt hver meter av landet forsvares. I praksis kan det være vanskelig å få til. Den norske forsvarslinja i tilfelle krig vil neppe gå langs den 198 kilometer lange grensen mot Russland øst i Finnmark. Den må trekkes et sted lenger sør. Den som planlegger for det verste, må være realist.

Slikt bekreftes sjelden på offisielt hold, så hvordan kan jeg påstå dette? To viktige indisier støtter påstanden. Det første er hvordan de store Nato-øvelsene er lagt opp, hvor de faktisk øver i Nord-Norge. Det andre er historiske erfaringer, helt tilbake til slutten av andre verdenskrig og den kalde krigen.

En av få som snakker i klartekst, er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Helt uten sjenanse angriper han gjeldende forsvarsplaner som går ut på at Brigade Nord skal ta seg fram via E6 gjennom Nord-Troms for å forsvare Finnmark. Planen er urealistisk og bør legges vekk, mener han. Transporten av tropper og materiell vil lett kunne stanses av fienden på en rekke punkter.

Synspunktet har Diesen framført en stund, sist i NRK Debatten. De om lag 70 forsvarsmilliardene bør brukes mer intelligent, mener han. Lengst øst i Finnmark vil Diesen nøye seg med å markere, det vil si vise forsvarsvilje og utløse alliert hjelp. Å holde landområdet her er urealistisk. Oppbyggingen av landforsvaret i Finnmark hjelper noe, men løser ikke problemet.

Faktiske erfaringer peker samme vei. Et oppsiktsvekkende historisk eksempel: Under en hemmelig operasjon sommeren 1949 ble de som faktisk hadde sloss mot Den røde hær i nord spurt om råd. En gruppe tyske generaler og admiraler ble tatt til Oslo, lagt inn på hotell med dekknavn og satt til å utrede forsvaret av Nord-Norge. Admiral Otto Ciliax, generalmajor Bernhard von Lossberg fra Wehrmacht og et par andre tyske offiserer arbeidet med oppgaven i flere uker.

Ikke rart operasjonen var hemmelig, dette var jo offiserer som bare fire år tidligere tilhørte okkupanten. Men etterretningstjenestens sjef, Vilhelm Evang, mente tyskernes erfaringer var interessante. De hadde nettopp sloss ved fronten vest for Murmansk og under den russiske offensiven høsten 1944. Pentagon studerte også denne russiske offensiven i detalj.

Under krigen hadde den tyske generalstaben ment at det ville være urealistisk å sette opp forsvarslinjer i Finnmark. Selv om styrkene hadde optimale forhold – sikre forsyninger, fullstendig luftherredømme og sikkerhet mot fiendtlige landgangsoperasjoner – ville det likevel være vanskelig å forsvare fylket. Det var ikke mulig å stå imot et angrep over Nord-Finland og Finnmarksvidda, het det.

Ved Lyngen i Troms var derimot naturforholdene en naturgitt gave til alle forsvarere. Fronten på land ville bli smal, det var bare om lag tre mil mellom bunnen av Lyngenfjorden og Storfjorden til grensen. Her ville det bli vanskelig for fienden å trenge videre vest- og sørover. Det var hit tyskerne trakk seg tilbake etter at Den røde hær gikk på offensiven høsten 1944. Foran Lyngenlinja tvangsevakuerte og brente de, som vi vet.

  • Se Nordlys' videoreportasje fra forsvarsverket i Troms som endte på museum før det sto ferdig: Kommandoplass Frøy

De tyske rådgivernes største problem i 1949 var at Norge, og Sverige, var totalt avhengig av vestlig støtte for å lykkes i å forsvare seg. Det var ikke sikkert at vestmaktene ville sende styrker til Skandinavia i en spent situasjon. Uansett kunne ikke Norge vente på beslutninger i USA og Storbritannia, men måtte møte den første russiske angrepsbølgen på egen hånd, helst i samarbeid med Sverige. Svenskene burde legge vekk sin forsiktige nøytralitetspolitikk og klargjøre sine flyplasser for mottak av vestlig hjelp, mente tyskerne. Kanskje får de ønsket fra 1949 oppfylt i våre dager.

Arbeidet i Oslo sommeren 1949 resulterte i to strategiske utredninger; en om mulige russiske angrepslinjer og en annen om hvordan forsvaret av Nord-Norge burde settes opp i grove trekk.

Erkjennelsen av at russerne best kan stanses i Troms, ble senere avgjørende for hvor hæren plasserte sine største avdelinger, hvor det ble bygd underjordiske forsvarsanlegg og hvor bruer ble forberedt for sprengning.

Den hemmelige operasjonen forble hemmelig helt fram til historikerne Olav Riste og Arnfinn Moland fant spor av den i etterretningstjenestens arkiver 50 år senere. Mye har endret seg siden den kalde krigen, ikke minst den militære teknologien. Men terrenget i Finnmark er det samme, flatt og åpent, mens det i Troms har en helt annen karakter. De få veiene som fienden kan benytte i Troms går utsatt til et sted mellom fjæra og stupbratte fjellsider. Der har en forsvarer gode kort på hånden.

Uavhengig av hvor en effektiv forsvarslinje er mulig å etablere, har alle som vil styrke det nasjonale forsvaret nå en historisk sjanse. Putins brutale krigføring i Ukraina har skapt en ny forståelse av beredskap, forsvarsspørsmål og sikkerhetspolitikk. Nå gjelder det å holde fast på den erkjennelsen i noen år, også etter at krigen i Ukraina en gang tar slutt. Det har vist seg vanskelig tidligere. Det er for eksempel bare 20 år siden ledende forsvars- og utenrikspolitikere erklærte at himmelen var skyfri og at Norge ikke hadde noen fiender.