Gå til sidens hovedinnhold

Støre kan bli bedre som statsminister enn som partileder. Med Vedum er det kanskje motsatt.

Senterpartiet risikerer å gå skoene av seg med forsøket på å utmanøvrere Støre som statsminister.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

På landsmøtets siste dag ble Trygve Slagsvold Vedum kronet som Senterpartiets statsministerkandidat. Det var mye ståhei i flere dager for det som ikke var noen bombe.

Utspillet har vært nøye planlagt i lang tid med klimaks på landsmøtet. Alt var bygd opp med streng regi fra partiets PR-apparat, forkledd som et krav fra grasrota. Løpet handler om å stjele flest mulig velgere fra borgerlig side og Arbeiderpartiet før velgerne skal si sitt i september. Senterpartiet er på 17 prosent men tror potensialet er større.

For Senterpartiet høster nå fra to politiske åkere. På borgelig side; de mange som er lei av Høyres harde konflikt med distriktene. Den har pågått i åtte år. De borgerlige distriktsvelgerne liker også dårlig at Erna Solberg har blåst liv i en styringselite som har introdusert den gamle embedsmannsstaten i ny drakt, med arrogant tilsidesettelse av Stortinget.

Det kan være en av grunnene til at et stort antall konservative oppfatter Senterpartiet som et alternativ. I tillegg er det mange i det sosialdemokratiske grunnfjellet som gjør det samme, men av en annen grunn; de oppfatter Vedum som motvekt til et Arbeiderparti som har blitt dominert av logikk fra velutdannede sjikt med urbant definerte verdensbilder.

Både fra høyre og venstre kommer velgere som møtes rundt de tre pilarene Senterpartiet har satt opp: til venstre i økonomisk politikk, nei til Oslo-makta, til høyre i innvandringspolitikk og klimapolitikk. Særlig klima er pålen Vedum, Borten Moe og Arnstad har dunket ned i de folkelige segmentene over hele landet.

Det motsatte ville vært mer oppsiktsvekkende, altså om Senterpartiet ikke ønsket å omsette oppslutningen i en ambisjon om statsministeren. Om Vedum har formatet, er et annet og mye mer interessant spørsmål, det får velgerne rikelig med tid til å gruble over.

Men for at Vedum skal bli statsminister må han bli større enn Arbeiderpartiet. Det virker lite realistisk. Da må Støre gå på en kjempesmell, noe som ikke er sannsynlig. Etter år med bråk og indre strid har Ap fått ro i rekkene og nysmurt olje i et valgkampmaskineri som jobber på høygir for å tette lekkasjen til Senterpartiet.

Noen hevder uansett at Jonas Gahr Støre med sitt flegma vil bli en større suksess som statsminister enn som partileder. Med Vedum kan vi ikke utelukke at det er stikk motsatt. Han har med sitt direkte språk fått et solid grep om store velgermasser. Men når man går ham etter i sømmene med kritiske spørsmål er han alt annet enn tydelig.

Da fremstår han ofte fomlete og unnvikende, uten den naturlige autoriteten vi forbinder med en statsminister. Måten han konsekvent svarer på noe annet enn det han blir spurt om er i lengden ikke en bærekraftig strategi.

I nord har en ung kvinne fra Lavangen seilt opp som partiets kjempe. Sandra Borch er Senterpartiets nye stjerne fra nord og symbolet på veksten i en landsdel der Senterpartiet for alvor skjøt fart fra 2015, med flere saker som oppdrift; Andøya flystasjon, avviklingen av høgere utdanning på Nesna, og sammenslåingen av Troms og Finnmark.

Nå har Senterpartiets oppslutning i nord blitt så stor - partiet ligger an til å få fem eller seks stortingsrepresentanter fra landsdelen - at partilagene i Nord-Norge krever å få betalt med en statsråd fra landsdelen. Sandra Borch er kandidaten som peker seg klart ut.

Borch viste at hun har god politisk luktesans da hun sammen med blant andre sentralstyremedlem Ivar Prestbakmo forsto at Senterpartiet var i ferd med å gå på en blemme i fiskeripolitikken i helga. Borch er debattsterk og drivende god i opposisjon, men får vanskeligheter når hun blir konfrontert med styring og konkret politikk. Det er en utfordring hun deler med sin partileder.

Kommentarer til denne saken