Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg hadde 25. april en kronikk her i Nordnorsk debatt med overskriften: «Hvor lenge vil krigen i Ukraina kunne vare?». Jeg nevnte i kronikken muligheter som burde foreligge for å bruke FN-systemet mer aktivt for å redusere krigens grusomme virkninger for sivilbefolkningen i Ukraina. Flyforbudssone i nordvestre del av landet burde være én mulighet, og arbeid for å få til en våpenhvile bør være i fokus kontinuerlig, selv om forhandlinger ikke har lykkes så langt for å nå frem til en fredsavtale. Den situasjonen kan endre seg etter hvert som krigshandlingene tar mer og mer preg av ren utmattelseskrig, og ingen av partene ser for seg at å oppnå militær seier er sannsynlig, eventuelt at kostnadene ved å fortsette i håp om en mulig fremtidig seier ikke vil stå i forhold til det som kan vinnes. For hvordan skal nå en seier kunne defineres når det mest sannsynlige ville være tiår med gerilja i forlengelsen av et eventuelt nederlag for de ordinære ukrainske militære styrker?
Etter besøket hos president Zelensky i Kiev nylig kom USAs utenriksminister Blinken og forsvarsminister Austin med uttalelser som tar krigen inn i en ny fase; Russlands militærmakt skal svekkes så kraftig at Kreml-ledelsens evne til å forgripe seg militært på naboland i fremtiden skal elimineres. Det innebærer selvsagt at sanksjonsregimet mot Russland opprettholdes, om mulig forsterkes så langt inn i fremtiden som det anses nødvendig. Husker vi hva president Biden har uttalt, litt uvørent, om at Putin ikke bør få sitte med makten, er dette nå blitt en «krigserklæring» mot den despoten i Kreml som har ført Europa ut i en rå og brutal krig som er fullstendig uprovosert – med unntak av at Putins kvasihistorisk baserte ambisjoner og syke ego er provosert, selvsagt.
Jeg skrev i min kronikk at jeg ikke hadde særlig stor tro på av FNs generalsekretær ville få til noe substansielt i sitt møte med ledelsen i Kreml 26. - 27. april. Kanskje kan det være kimen til etablering av sikre korridorer for evakuering av de mest nødstedte ukrainske innbyggere og for transport av mat, medisiner og alt annet som nå trengs av humanitær hjelp inn i Ukraina. Det burde være mulig for generalsekretær Guterres å «slå i bordet» mer enn han gjør. Han leder en organisasjon som har en «grunnlov», FN-charteret av 1949 ble vedtatt for å “save succeeding generations from the scourge of war.”
Det er i den løpende debatt rundt krigen i Ukraina skapt en forestilling om at FN nærmest er handlingslammet fordi Russland kan bruke vetoretten i Sikkerhetsrådet til å hindre vedtagelse av mandat for involvering. FN i plenum kan kun vedta resolusjoner som blir hengende litt impotent i luften, synes å være den gjengse oppfatning. Før jeg selv fikk tid til å dykke dypere i materien for å kartlegge eventuell presedens for bruk av FNs autoritet på andre måter enn gjennom Sikkerhetsrådet, kom en artikkel i fagtidsskriftet «Lawfare» 27. april av Daniel M. Gerstein og Douglas Ligor som drøfter temaet og peker på åpninger i lovgrunnlag og presedens. Dette er karer som burde vite hva de snakker om – de arbeider i det amerikanske utredningsselskapet RAND Corporation, og Gerstein var for eksempel med i Holbrooke-delegasjonen som forhandlet frem fredsavtalen i Bosnia etter Balkankrigen på 1990-tallet.
Utgangspunktet for resonnementene til de to er at de nordvestlige deler av Ukraina er forlatt av de russiske bakkestyrker og trukket tilbake til hviterussisk og russisk jord for reorganisering og innsetting som del av en større militær operasjon i Donbassregionen i Øst-Ukraina. Dette gir en mulighet for FN til å hevde at en våpenhvile de facto kan sies å være inntrådt i nordvestlige deler av Ukraina, med den mulighet at FN kan påberope en prosess som starter med at dette formaliseres og at en anmodning rettes til villige stater om å gå inn i regionen med styrker i en fredsbevarende operasjon.
De to skriver: Peacekeeping has (since) evolved as “one of the main tools” for maintaining international peace and security. There are two peacekeeping routes: one that establishes a negotiated settlement, and the other that allows for deployment of U.N. peace operations into volatile post-conflict settings where the State is unable to maintain security and public order.
Den aktuelle situasjon i Ukraina burde åpne for nettopp en slik tilnærming, mener de to. Krigshandlinger er opphørt i regionen, og territoriet er gjenvunnet for Ukraina, samtidig som den ukrainske staten ikke kan garantere sikkerhet og opprettholdelse av offentlig orden.
I min kronikk nevnte jeg Koreakrigen som eksempel. Den gangen, i 1950, kunne FNs sikkerhetsråd gi mandat for en internasjonal, USA-ledet operasjon, fordi Sovjetunionen hadde funnet det for godt å boikotte rådet. Ganske kontraproduktivt, åpenbart, men verken første eller siste gang russerne faller for egne grep. Det var imidlertid et grep FN-systemet tok den gangen for å hindre fremtidig mulighet for blokkering av Sikkerhetsrådet med bruk av veto, som er lite påaktet. For å åpne for støtte til Sør-Korea også i andre dimensjoner enn de rent fredsbevarende operasjoner, ble det i Hovedforsamlingen vedtatt en resolusjon «Uniting for peace» (Resolusjon 377). Den tillater FNs hovedforsamling å utforme og stemme over det som kalles en passende anmodning («appropriate recommendation») om kollektiv handling, inkludert bruk av væpnede styrker for å gjenopprette og sikre fred i regionen.
En del av en slik prosess kan være å søke å få partene til å inngå en våpenhvile og å anmode villige stater om å stille styrker og andre ressurser til rådighet, gå inn i Ukraina etter en nøye utarbeidet plan og under ledelse av én eller en gruppe av de villige stater til å lede operasjonen. De to RAND-konsulentene foreslår USA eller NATO, men der må jeg erklære meg helt uenig. Det er ikke nødvendig å vifte med en rød klut foran nesen på Putin enn nødvendig. Vi har en organisasjon som er «skreddersydd» for oppgaven, nemlig Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som allerede har vært sterkt involvert i Ukraina siden 2014, både ved å ha regien for forhandlingen av de to såkalte Minsk-avtalene i 2014 og 2015, og ved å administrere observatør-teamet som har hatt den tvilsomme fornøyelse å følge opp avtaler som partene ikke har gjort særlig mye for å etterleve. Det eneste som har holdt noenlunde er demarkasjonslinjen mellom de pro-russiske opprørsstyrkene og Ukrainas regjeringsstyrker.
Russland er med i OSSE og har faktisk flere ganger gjort henvisning til Helsingforserklæringen og andre avtaler, mer eller mindre ratifisert, som OSSE forvalter eller har vært involverte i. Det er særlig erklæringer om udelelig sikkerhet og at ingen stat skal kunne øke sin sikkerhet på bekostning av andre stater, som den russiske ledelse har vært opptatt av i de diplomatiske runder som skjedde i forløpet til invasjonen 24. februar.
Norge er medlem av Sikkerhetsrådet og har generelt en markert profil som fredsmekler i det internasjonale samfunn. Riktignok har vi tradisjon for å mekle fred i fjerntliggende områder som Sri Lanka, Colombia og Midt-Østen, men det kunne være på tide å våge seg utpå i konflikter som ligger geografisk nærmere. Vi berøres direkte ved vårt naboskap til Russland, og vi har den styrke at vi har 1000 år med fredelig sameksistens med vår store nabo i nordøst. Den norske regjering bør derfor ta et initiativ i den foreliggende situasjon, gjerne etter å ha samrådd seg med generalsekretær Guterres for å få vite hva han fikk ut av samtalene i Moskva, og senere i Kiev – og om det er noe derfra som kan bygges videre på.
Vi har en statsminister som sliter med mange vanskelige saker på hjemmebane, men vi husker ham som en glimrende utenriksminister. Det gjør også hans mange tidligere og nåværende kolleger og statsledere. Han nyter anseelse og respekt internasjonalt. Ja, også de russiske ledere respekterer ham – noe som gir Jonas Gahr Støre en personlig og politisk kapital som kan komme til anvendelse i den aktuelle situasjonen. Det vil tjene ham til ære å kaste seg utpå, og det vil være en beklagelig forsømmelse om han lar være.