Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Åpent brev til styret i Helse Nord
Dere anmodes på det mest innstendige å stemme nei til forslaget til vedtaket i sak 11-2023 (‘Tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord’) på styremøtet i Helse Nord torsdag 23.februar 2023.
Om framlegget vedtas, vil det få vidtrekkende, negative konsekvenser for samfunnsstrukturen i Nord-Norge, for bosetting, rettferdig helseberedskap, generell samfunnssikkerhet og for befolkningens tillit til de offentlige sykehusene.
Basert på en kontroversiell og svært mangelfull situasjonsbeskrivelse og forståelse pluss ni svært radikale mål og ‘hovedakser’, skal styret beslutte grunnlaget for en endring av ‘funksjons- og oppgavedeling’ for alle offentlige sykehus i Nord-Norge, somatiske som psykiatriske. Styret inviteres til å starte en brutal behandling uten en presis diagnose. Det vi ser i Nord-Norge er starten på en vanskelig utvikling i hele det offentlige helsevesenet i Norge. Alle norske helseforetak går med underskudd, fastlegeordningen kneler og vi leser daglige krisebeskrivelser. Dette skaper stor uro og engstelse i befolkningen.
Kommunene, kommunehelsetjenestene og fastlegene i landsdelen er fullstendig utelatt i prosessen. Helse Nord omtaler seg selv i saken konsekvent som ‘foretaksgruppen’ som om det var en dagligvarekjede som drifter en helsebutikk etter eget forgodtbefinnende etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Helse Nord er ansvarlig for de offentlige sykehusene, ambulansetjenestene og 19.000 ansatte kvalifiserte fagfolk. Som den desidert viktigste samfunnsaktøren i landsdelen forvalter Helse Nord folkets helsetjeneste. Den rolleforståelsen mangler fullstendig i den framlagte saken og saksforberedelsene vitner om en skremmende alenegang uten grunnleggende forståelse for samfunnsansvaret de regionale helseforetakene generelt har for befolkningens trygghet og tillit til de offentlige helsetjenestene i Norge.
Stopp saken, stem den ned!
Jeg deler fullt ut kritikken og bekymringen våre kolleger i primærhelsetjenesten har uttrykt i saken. Helse Nord-styret må gi en klar beskjed til ledelsen om å gå tilbake til tegnebordet sammen med de viktige fagfolkene i nordnorsk helsetjeneste både i og utafor sykehus, kommunene, lokalpolitikere, brukerorganisasjonene og befolkningen.
SV sier nei til kutt i akutt- og intensivberedskapen i nord
‘Kupp’ uten drøfting og fellesskap
Saksframlegget er i praksis ikke drøftet og framstår nesten som et kuppforsøk. Kommunehelsetjenestene er ekskludert, selv fra en orienterende forhåndsdrøfting og nevnes bare én gang. Framlegget foreslår et større pilotforsøk med kommunene for ‘organisatorisk sammenslåing av primær- og spesialisthelsetjenesten i ett eller flere helseforetak etter avklaring med nasjonale myndigheter’, men er altså ikke drøftet med kommunene. Også de nye ‘helsefellesskapene’ er ekskludert. De nevnes pliktskyldigst én gang. Det er oppsiktsvekkende fordi de var et hovedgrep for regjeringens siste nasjonale helse- og sykehusplan (2020-23) å opprette 19 ‘helsefellesskap’. Her skal representanter fra helseforetak, tilhørende kommuner, fastleger og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen. Helse Nord overser arrogant hele den kommunale helsetjenesten, fagfolkene, kommunene og helsefellesskapene. Det er direkte provoserende at de ekstremt viktige kommunale strukturene og helsetjenesten utafor sykehus først skal komme med i prosessen etter at situasjonsbeskrivelsen og ‘hovedaksene’ er vedtatt internt i Helse Nord på kommende styremøte.
Elementær kunnskap om kriser tilsier at felles situasjonsforståelse, kontinuerlig informasjonsdeling, samordning og koordinering er forutsetninger for en sammenhengende krisehåndtering. Gjennom sin alenegang ber administrasjonen styret i Helse Nord vedta en dystopisk, ensidig situasjonsforståelse sett fra innsiden av helseforetaks-siloen som ståsted for storstilt sentralisering. Helse Nords saksforberedelse og forslag til vedtak er elendig nytt for alle vi som ønsker et produktivt og tillitsbasert samarbeid med kommunene og primærhelsetjenestene for sammen å bedre helsetjenestene i nord til det beste for befolkningen - der de bor.
‘Foretaksgruppen’ er ingen isolert bedriftsgruppe som kan utøve samfunnsmakt i opphøyet alenegang.
Ensidig situasjonsbeskrivelse
Situasjonsbeskrivelsen er ensidig negativt fokusert på vanskene med rekruttering og ‘bærekraftig’ økonomi. De foreslåtte ‘hovedaksene’ gir tydelige føringer for en storstilt sentralisering av sykehusstrukturen med nedlegging av lokalsykehus med akuttfunksjoner. Forståelsen for bærekraft er begrenset til snever økonomisme og svak forståelse for helheten i helsetjenestene og lokalsykehusenes betydning for nasjonal beredskap, ikke minst i nord. Det mangler fullstendig en grunnleggende forståelse for kommunehelsetjenestens avgjørende funksjoner.
Helse Nord må endre fordi vi mangler fagfolk
Penger finns
Penger er selvsagt et stort problem. Siden foretaksreformen ble innført i 2001 av APs Jens Stoltenberg og Tore Tønne, ivrig støttet av FrP og Høyre, har de økonomiske rammene for sykehusdrift vært for trange. Logikken i ‘butikkreformen’ har vært et akkordsystem der betaling pr. behandling (ikke vurdert etter varighet og kvalitet) bestemmer sykehusenes inntekter. Utgiftene skal dekkes innen rammen, både driftsutgiftene (70-80% lønnsutgifter) og investeringsutgiftene. Nybygg, nytt utstyr og avskrivninger må tas av ‘egen lomme’. Dette har ført til varig underbudsjettering med en knallhard, kontinuerlig nedskjæringspolitikk som går utover arbeidsmiljø, fagutvikling, modernisering – og pasientene. Kronisk overbelegg med uforsvarlig lav beredskap, brutalt illustrert under den varslete pandemikrisen. Dette gjelder ikke bare nordnorske sykehus. Saksframlegget nevner ikke elefanten i rommet: Finansieringsmodellen og foretaksreformens ødeleggende effekter for offentlig sykehusdrift.
Penger finns. Regjeringen har to ganger innrømmet at sykehusene er underbudsjettert gjennom etterbevilget av milliardbeløp. I november i fjor kom 2,5 milliarder for å dekke underskudd, 317 millioner kroner gikk til Helse Nord. I februar kom nye 2,5 milliarder som en ‘varig styrking av sykehusbudsjettene’, ifølge Kjerkhol. Helse Nord fikk 310 mill.kr. av potten. En unormal høy prisvekst skal nå gi økt lånetilførsel fra departementet, lån som helseforetakene dessverre ikke kan betjene uten ytterligere nedskjæringer.
Fagfolk finns, lønn og arbeidsforhold er avgjørende
Hele 92% av de totalt 15.300 årsverkene i Helse Nord er besatt. En telling gjennomført i januar 2023 viste at 1160 budsjetterte stillinger var ubesatt i Helse Nord, som utgjør 8 %.
Helse Nord-ledelsen mener bemanningsproblemene ‘ikke blir løst av mer penger’. Alle er nok ikke enige i den situasjonsbeskrivelsen heller, spesielt ikke alle Helse Nords 19.000 ansatte, fagorganisasjonene, private helseforetak og kommunene: Turnusleger på sykehus trygler om bedre arbeidsvilkår; illevarslende nyheter om overarbeida sykehusleger i underbemanna sykehus kommer fra hele landet og sammenslåing og rovdrift på ansatte fører til masseoppsigelser. Én av fem nyutdanna sykepleiere slutter før det er gått fem år. Stadig flere sykepleiere etablerer seg som egne foretak og plukker vakter og lønnsvilkår de ikke kunne drømme om som fast ansatte. Økende bruk av korttidsleie av sykepleiere fra vikarbyrå er dyrt og dårlig og bidrar verken til pasientsikkerhet eller fagutvikling.
Selvsagt motiveres fagfolk, som toppledere, av gode lønns- og arbeidsvilkår til å jobbe i våre offentlige somatiske og psykiatriske sykehus og institusjoner. Aleris ville neppe starte bygging av et nytt stort sykehus i Tromsø bare et steinkast fra UNN hvis de ikke visste de kunne rekruttere sykepleiere, leger, radiografer og andre fagfolk med gode lønns- og arbeidsvilkår – og tjene gode penger.
Kommunene finner kreative løsninger nettopp med fokus på lønns og arbeidsordninger. Hvis ikke lønns- og arbeidsforhold betyr noe for rekruttering, ville Tromsø kommune neppe satse på en tiltakspakke med radikale lønnstillegg, ekstra godtgjøringer, gode stipendordninger, lengre fritidsperioder for turnusansatte og nedbetaling av studielån for sykepleiere og vernepleiere.
Uendret struktur?
Saksframlegget gjentar en gammel påstand om at ‘tross demografiske endringer har strukturen i hovedsak vært uendret i den somatiske spesialisthelsetjenesten siden 1980-tallet’.
Denne situasjonsbeskrivelsen kan også diskuteres. Endret demografi har ført til organisatoriske endringer med langt færre sykehussenger, sentralisering og spesialisering. Norge er av landene i Europa med lavest antall sykehussenger pr. innbygger og skyhøye belegg. Antall sykehussenger er mer enn halvert siden 1980 fra over 22.000 til 10.800 i dag. I psykiatrien er det enda hardere reduksjoner: Der er institusjonsplassene redusert mer enn 60 % siden 1990 fra 7745 til 3288.
Vi fagfolk har jobbet mye med smartere oppgavefordeling innenfor psykisk og somatisk helsevern både i og utafor sykehus. En omfattende, villet og faglig begrunnet sentralisering av spesialisert behandling er gjennomført. Sykehusene i Bodø og Tromsø løser spesialoppgaver, noen lokalsykehus har overtatt planlagte behandlinger i tillegg til egne lokalsykehusfunksjoner. Vi skal sentralisere det vi må og desentralisere det vi kan. Det gjør vi allerede, men lokalsykehusene spiller fortsatt en nøkkelrolle for dagliglivets vanlige sykdommer og skader, for akuttberedskap, nasjonal beredskap og bosetting. Her er også primærhelsetjenesten en helt avgjørende premissleverandør og samarbeidspartner.
Livreddende lokalsykehus?
Tabell 2 i saksframlegget viser akuttinnleggelser pr. sykehus pr. uke (snitt over tre år) i de 11 akuttsykehusene i Nord-Norge. Snittet var 817 akuttinnleggelser pr. uke i hele landsdelen. Det er som ventet flest innleggelser pr. uke i to største sykehusene Bodø (139 pas.) og Tromsø (228 pas.). De har størst befolkningsgrunnlag og har spesialfunksjoner. Likevel var det lokalsykehusene som tok imot flertallet, 55%, av alle akuttpasientene (450 pas.) hver uke.
Bare 8% av de som ble innlagt akutt i lokalsykehusene ble overflyttet til Bodø eller Tromsø.
Sagt på en annen måte: Flertallet av alle akutt syke og skadde i Nord-Norge legges inn på våre døgnbemanna lokalsykehus, hvor også ni av ti pasienter ferdigbehandles (92%). De som skal overflyttes til mer spesialisert behandling, ja de blir selvsagt overflyttet.
Denne lokale akuttberedskapen gir trygghet for ivaretakelse i uplanlagte situasjoner. Kortreist helse sparer tid og liv. Det gir lokal trygghet. Lokalsykehusene skjermer storsykehusene for pasienter med vanlige, akutte helseproblemer så de kan konsentrere seg om sine spesialiserte oppgaver. Når det virkelig haster har vi velutviklete akuttsystemer som responderer med stor kraft og hurtighet.
Dette systemet skal vi selvsagt forbedre, men ikke rasere. Sykehusstrukturen er verken tilfeldig eller utdatert, men en ganske nøye avstemt kombinasjon av mindre, lokale akuttsykehus og to store sentral- og universitetssykehus som sammen med kommunehelsetjenesten, fastlegene og legevaktene skal sikre befolkningen forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp både når det haster og når det kan vente.
Vi bor både sentralt og svært spredt i nord. Alle skal sikres forsvarlig og likeverdig behandling så lang som råd. Med bare 9 % av folketallet spredt på 35 % av arealet i Fastlands-Norge koster det selvsagt mer enn i sentrale områder i sør. Lange avstander, mørketid og dårlig vær begrenser regulariteten i ambulansesystemene både på bakken og i lufta. Beredskap og tjenestetilbud må være desentralisert der folk bor om vi skal løse samfunnsoppdraget og oppfylle verdigrunnlaget. Det er ikke veldig vanskelig å forklare at vi har 25 % flere leger og sykepleiere for å bemanne sykehusene i nord.
Skap økt bolyst i vår rike landsdel
Vi har stor matproduksjon og viktige primærnæringer i nord. Fiskeri og fiskematproduksjon sikrer oss mat og er landets nest største eksportnæring. Fiske, oppdrett, reindrift og landbruk drives ikke i byene men langs en ekstremt værhard kyst og tøffe innlandsvilkår. Skal unge søke til primærnæringer må vi ha desentraliserte tjenester som sikrer beredskap og helsehjelp når det trengs. Økende turisme krever også desentralisert beredskap.
Skal Nord-Norge være verdt å forsvare må det bo folk her. God lokale primærhelsetjeneste og velfungerende lokalsykehus med akuttberedskap og kapasitet til ‘hverdagsmedisinen’ er hjørnesteiner i arbeidet for fortsatt desentralisert bosetting og nasjonal, tverrsektoriell grunnberedskap slik at befolkningen kan føle seg trygge hver dag – uansett hva som skjer.
Demografien endres. Svaret på dette er en offentlig tjenesteorganisering med gode lokale helse- og pleietjenester og god akuttberedskap. Folk i storsamfunnene må se at det er mulig å bo andre steder enn på Grünerløkka, i Tromsø og Bodø. Gode offentlige tjenester gir økt bolyst. Demografi-utviklingen krever kreativitet og nytenking.
Helse Nords samfunnsoppdrag er svært viktig. Løsningene på problemene finnes ikke i alenegang basert på mismodig sentralisering, framtidspessimisme og snever bedriftsøkonomisk regnskapsføring.
Neste trinn i dialogen må bli en åpen, felles nordnorsk helsekonferanse der vi drøfter konstruktive løsninger og krav i lys av historien, geografien, medisinens løsninger og bærekraft.
Vi er helt avhengige av konstruktive samtaler om vår en felles framtid i Nord-Norge.
Veien videre kan ikke utvikles på tegnebord i lukkete rom.
Nå trenger vi et nasjonalt helseopprør.
Avvis sak 11-2023!