Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi møter dem i tv-ruta hver dag nå. Forskremte barn, sammen med mamma, bestemor, tante eller en annen kvinnelig foresatt, på flukt fra krigens redsler. Med alvorlige ansikter ser de inn i kamera og klemmer armene rundt teddybjørnen. Mamma gråter når hun forteller journalistene om oppbruddet fra det som var et trygt og godt hjem, men framfor alt om avskjeden med pappa, som er igjen i Ukraina for å krige mot de fiendtlige inntrengerne.
De vet ikke hvor de skal, eller hva som venter dem. De vet bare at de ikke kan vende tilbake nå. Men kanskje en dag, når krigs-marerittet er over?
Historien gjentar seg. Mennenes skjebne er å bli igjen og slåss for landet sitt, med livet som innsats. Kvinnenes skjebne blir å ta vare på familien, på barna og eldre slektninger, og holde familien samlet så godt det lar seg gjøre. Sivilisasjonen er rykket vekk under beina på dem, de må gjøre hverdagen så levelig som mulig, beskytte og trøste og ta ansvaret for at den lille familien kommer seg gjennom krisen. Dette er kvinneskjebner slik vi ser det under væpnede konflikter overalt i verden, også da vårt eget land var okkupert for 80 år tilbake.
Og på den andre siden, de russiske kvinnene. Hva tenker de? Kvinnene som mister sine kjærester, samboere og ektemenn ute på slagmarken, mødrene som får sine tenåringssønner hjem i ei kiste. Falt i kampen. For hva? En vettløs angrepskrig mot sine egne ukrainske slektninger, en "militær spesialoperasjon", hvor blodsutgytelsene er kolossale. Hva slåss de for? Å bli kvitt et "nazistisk regime" i et land som egentlig ikke er noe eget land og dermed fritt vilt, ifølge den farlige, lille mannen bak det latterlig lange bordet i Kreml. Vi har notert oss at "tronen" hans er lang, men også veldig lav...
Dette kan umulig være russernes krig, i alle fall sett i det lange løp. For det eneste de får igjen er lemlestede eller døde slektninger, venner og naboer. Samt ekstrem dyrtid, der prisstigningen blir enorm, og situasjonen blir enda verre når butikkhyllene etterhvert blir tomme. Vil det russiske folk finne seg i det? Det er de som betaler prisen for stormannsgalskapen til diktatoren i Kreml. Hvor lenge vil dette holde i verdens største land, målt i utstrekning?
Det blir en annerledes 8. mars i år. Krigen i Ukraina kommer til å prege demonstrasjonstogene, vår solidaritet ligger hos ukrainerne, på grunn av den fiendtlige og blodige invasjonen.
Men parolene dreier seg selvsagt også om våre hjemlige problemstillinger. For de er viktige de med, selv om vår situasjon er alt annet enn akutt. Jeg kan ikke komme på en eneste reform av stor betydning for det norske velferdssamfunnet, slik vi kjenner det i dag, som ikke en eller gjentatte ganger har vært krav i parolene på nettopp 8. mars.
Kvinnebevegelsen sådde likestillings-tanken. Rødstrømpene gikk foran, utskjelt og harselert med av menn med makt, og, for det skal sies, noen avmektige kvinner også. Men ideen om likestilling tok plass i det norske samfunnet, og det endret også holdningen til fastlåste kjønnsroller. Det gjelder ikke bare kvinners stilling, farsrollen har også vært gjennom en real "makeover".
Men å lene oss tilbake og ta likestilling og goder for gitt, er en farlig strategi. Oppnådde mål må vedlikeholdes og bygges videre på, noe også parolene i årets 8.marstog, over hele landet, vitner om. Solidaritet har vært et gjennomgangstema i budskapene på 8. mars. I år blir solidariteten ekstra viktig.