(Nordnorsk debatt)

Noen aviskommentatorer leser jeg alltid med interesse, for eksempel skribenter som Maja Sojtaric, Frank Rossavik, Astrid Meland, Egon Holstad og Åste Dokka. Derfor kunne det blitt enda mer interessant enn vanlig da Sojtaric brukte sin plass 12. april på å skrive mot en tekst av Åste Dokka om påskefeiring i barnehagene. Interessant ble det dessverre ikke.

Åste Dokka kan selvfølgelig ta til ordet mot Maja Sojtaric selv, men siden jeg ikke er sikker på om Dokka leser Nordlys eller Nordnorsk debatt, og jeg har et ansvar som kirkefagsjef i Nord-Hålogaland bispedømme som holder til i omtrent samme område som Sojtaric, føler jeg et ansvar for å gå i møte med en del av det hun sier i sin tekst. For deler av det hun kom med i teksten «Barnehagene kan godt styre unna påskens kristne fortelling» er rett og slett ikke riktig.

La oss ta det grunnleggende først. Jeg klarer ikke bli så engasjert av dette med påske i barnehagene. Jeg vil nok mene at barnehagene bør snakke om det påsken faktisk handler om, altså fortellingen om Jesus som døde og stod opp igjen, men jeg klarer som sagt ikke å bli så engasjert av akkurat dette. For meg er det mye viktigere at vi voksne faktisk vet hva kristendommen handler om og står for. Og her feiler faktisk Sojtaric fundamentalt.

Vi kan begynne med ingressen. Kanskje er ikke utformingen av denne hennes skyld, men noe som kommer fra de som publiserte teksten, men uansett: Ingressen sier at påsken bare handler om «tortur, forfølgelse og ubegripelig brutalitet». Om dette er det å si: Nei! Påsken handler om så veldig mye mer. Vi kommer tilbake til dette, men slår det likevel fast her og nå: Den kristne påsken handler primært om oppstandelsen fra graven.

Så skal Sojtaric oppsummere «påskens kristne fortelling»: «Jesus blir forrådt av en av sine nærmeste venner, arrestert av en okkupasjonsmakt, hånet, latterliggjort og spyttet på, pisket så blodet spruter, offentlig ydmyketog hengt på et kors. Der han hang i unevnelige smerter til hans kropp ikke klarte flere påkjenninger av denne torturen.»

Dette er jo for så vidt helt rett, om man bare skal oppsummere det vi i kirken markerer på langfredag og deler av skjærtorsdag. Men det er jo ikke en oppsummering av påsken! For oppsummeringen stopper jo før selve påskedagen. Hør på navnet: «Første påskedag». Det er det som er påsken. Skal man summere opp påsken, kan man ikke stoppe før selve påsken! Jeg vil også tro og håpe at de færreste prester, kateketer og andre som forkynner – eller de i barnehagene for den saks skyld - vil fokusere på lidelsen i så stor grad som Sojtaric. For det er jo også mulig å oppsummere handlingen fra Getsemanehagen til Golgata med noe ala «Jesus ble sviktet av en venn og ble drept». Man trenger ikke gå så grundig til verks som Sojtaric gjør. Oppsummeringer er jo i sin natur korte…

Sojtaric sier at hun «terper» på dette med lidelse uten å være teolog, og spør «men er ikke Jesu lidelse hele og eneste poenget med den kristne påska?» Da kan jeg som er teolog si: Nei! Jesu lidelse er ikke poenget med den kristne påsken. Poenget er oppstandelsen!

Sojtaric vil selvsagt ikke ha problemer med å finne kunstuttrykk og andre eksempler på at lidelsen og døden er sentralt i kristendommen. Korset som symbol er jo et strålende eksempel på dette. Og som hun selv sier «Uten lidelse, ingen oppstandelse.» Men det er ikke der fokuset ligger i kirkens påskefeiring. Vi feirer ikke lidelse. Vi feirer oppstandelse.

Når Sojtaric selv sier følgende: «I mine over 30 år som en del av dette fine folket, som har en sterk forankring i en kristen kulturhistorie, har jeg kun unntaksvis hørt om folk som markerer langfredag som lidelsens dag». blir det jo bare enda tydeligere at påsken ikke er en markering av lidelse. Det er nemlig ikke fredagen vi har som hellig dag i kirken. Vi gikk bort fra lørdagen – sabbaten – som vi arvet fra våre forfedre jødene, og markerer i stedet søndagen. Dagen for oppstandelsen. Vår hellige dag er dagen Jesus stod opp fra graven. Skulle Sojtaric hatt rett i at lidelsen var «hele og eneste poeng med den kristne påska» hadde vi gått for fredag som vår hellige dag. Det gjør vi ikke.

Og videre, siden det må sies: «Palmeprosesjoner, salvelse av føtter og siste nattverd» er ikke «påske light». men viser til sentrale element i kristen tro. Palmebladene og hosiannaropene viser at Jesus var Messias, fotvaskingen viser hvordan Jesus kom for å tjene og måltidet på skjærtorsdag var der Jesus innstiftet nattverden og for første gang feiret den med disiplene. Dette er ikke «påske light». Det er hardcore kristendom!

En annen del av påskefortellingen handler om Peter. Peter var den disippelen Jesus stolte mest på, og han Jesus gav i oppgave å bygge kirken. Peter var en koloss. Og Peter gikk skikkelig på trynet i påsken. Han feilet. Han nektet for å kjenne Jesus. Han svikta da Jesus trengte han, for å parafrasere Bjørn Eidsvåg. Og så reiste han seg igjen og ble fundamentet for kirken.

Hva var poenget med omvegen om Peter? Alle tråkker feil innimellom, også stødige skribenter som Maja Sojtaric. Påskefortellingen er også en fortelling om å gjøre feil, reise seg og gå videre. Jeg gleder meg til å lese neste interessante tekst fra Sojtaric, men jeg håper den har bedre faktagrunnlag enn teksten om påsken hadde, for der var det feil på feil.

Vi blir overstrømmet av tekster fulle av feil hver eneste dag. Kampen om sannhet er en sentral kamp for oss i dag. Da er det viktig at også det som blir sagt om religion er sant. Vi trenger ikke være enige i om det vi tror på er sant – for det at Jesus stod opp fra graven er en sak for troen – men at troen på oppstandelsen er det sentrale i kristen tro er udiskutabelt. Sojtaric sin tekst er både bygd på feil grunnpremiss og inneholder så mange andre feil at den blir et hinder for reell samtale. Derfor må den bli motsagt.