Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I USA er det utført storstilte krigsspill av en krig om Taiwan. De viser at USA og Taiwan kan vinne, men med fryktelige amerikanske tap. Hva så med Norge, nå når Russlands nye maritime doktrine setter Arktis på topp? Det er sannsynlig at det i første omgang vil kunne dreie seg om Svalbard:
Norge har aldri gjennomført noen storstilt katastrofeøvelse på Svalbard, med massiv innsats av redningsetater støttet av Forsvaret og alt fra fiskefartøyer til offshore- og hurtigruteskip og flyselskaper. Og vi erkjenner ikke at dette inviterer stadig mer foroverlente russere til å hevde at vi ikke tar ansvar, og at derfor «må» de gjennomføre en slik øvelse i området Barentsburg. Selvsagt «må» de da kunne bruke Longyearbyen flyplass og øvelsen «må» innbefatte militære kapasiteter. Ved neste øvelse vil de kunne ta et skritt eller to videre og hevde at flyplassen «må» være stengt for annen trafikk for deler av øvelsen, og at de «må» etablere seg i Longyearbyen.
Vi har heller aldri gjennomført noen storøvelse der scenariet har vært en omfattende terrorsituasjon. Dette vil kreve stor innsats med politi, blant annet beredskapstroppen, og Forsvarets spesialstyrker og andre militære kapasiteter. Anledningen ligger der for russerne til å kreve å få gjennomføre et slikt scenario i Barentsburg, der russiske sikkerhetsstyrker og militære kapasiteter «må» bruke flyplassen og etablere seg i Longyearbyen.
Hva så med øvelser i militært forsvar av Svalbard? Den norske garnisonen hadde seks falne da slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» angrep Longyearbyen og Barentsburg 8. september 1943. Det norske forsvaret av Svalbard, med avgjørende støtte fra britiske Royal Navy, omfattet operasjonene «Fritham» og senere flere «Gearbox» og til slutt den større «Locomotive». De kostet i alt 22 nordmenn, to briter og en svensk frivillig livet. Det var mange sårede. I tillegg kommer «Isbjørn»-tragedien.
Våren 1941 kapret seks gruvearbeidere polarskuta «Isbjørn» for å dra til de norske styrkene på Island. Skipperen førte dem i tyskernes hender og de seks ble henrettet. Sovjetunionen bidro aldri i forsvaret av Svalbard. Se Eystein Fjærlis bok «Krigens Svalbard» (Gyldendal 1979). Konklusjonen må bli at Norge har en klar historisk presedens for militært forsvar av Svalbard, med omfattende alliert støtte.
Og hovedkonklusjonen må bli at Norge må ta langt mer aktive grep. Vi har nå en plan for overgang til ren kraftforsyning i Longyearbyen. Svalbardtraktaten tilsier at dette må gjelde for hele Svalbard, og følgelig må vi kunne forlange de samme tiltakene i Barentsburg. Videre må vi gjennomføre katastrofe- og kontra-terror øvelser, og trappe dem opp til stor skala. Hvis russerne krever det samme i Barentsburg, må svaret være at det må vi i så fall gjøre, slik vi har demonstrert, med den eventuelle russiske deltagelse vi ser behov for. Vi må øve på militært forsvar av Svalbard, med nødvendig alliert hjelp.
Verdensorden i forandring, Arktis i forandring
I Nordnorsk debatt skrev professor Rasmus Gjedssø Bertelsen, UIT og Akureyri universitet, nylig at det arktiske samarbeidet med Russland ikke kommer tilbake. Det har han helt rett i. Det sikkerhetspolitiske bildet forteller oss at vi fra nå av må sende nødvendige signaler til russerne ved handling. Ord duger ikke lenger. Vladimir Putin blir neppe gresselig skrekkslagen av flere seminarer og utredninger. I sør er det imidlertid ikke mulig å trenge igjennom det daglige levenet med temaet. Sophie Elise og denslags er visst viktigere, og tar spalteplassen. Initiativet må tas fra nord.