Gå til sidens hovedinnhold

Skal menn konkurrere som kvinner?

Den store debatten om kjønn og nye definisjoner av kjønn, har for lengst nådd idretten, skriver Tone Angell Jensen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Skal menn, som har skiftet kjønn, også kun juridisk, ha lov til å konkurrere som kvinner i idrettskonkurranser? Spørsmålet har dukket opp med ujevne mellomrom de siste årene, men har nok gått litt under radaren hos de fleste. I forbindelse med OL-deltakelsen til Laurel Hubbard, vektløfter fra New Zealand, ble det igjen aktualisert. Hun er den første transperson som har deltatt i et OL. Hubbard het tidligere Gavin til fornavn, og var juniormester i vektløfting i hjemlandet, i herreklassen. Så skiftet hun kjønn og fra 2017 av har hun konkurrert i kvinneklassen og høstet mange internasjonale medaljer, blant annet i VM.

Hun er ikke alene. Utøvere som Hannah Mouncey (håndball og rugby Australia) og Mary Gregory (styrkeløft New Zealand) er tidligere idrettsmenn som har skiftet kjønn. De konkurrerer nå som kvinner og hanker inn medaljer. Dette er kontroversielt, fordi det er konkurranse på ulike forutsetninger og vilkår. For Mouncey tok det kun ett år med hormonbehandling før hun entret podiet som kvinnelig utøver.

Den store debatten om kjønn og nye definisjoner av kjønn, har for lengst nådd idretten. Kjønn skal ikke lenger ses på som biologisk bestemt, men er noe enhver må få lov å definere selv, ut fra hva man føler seg som.

Men er det nok å melde fra til offentlige registre og gå på ett års hormonbehandling for at en mann skal anses som kvinne i idretten, og kunne konkurrere som kvinne? Er det nok at testosteron-nivået i blodet hans er sunket til under 10 nanomol per liter blod, som er kravet fra IOC? Hos kvinner ligger nivået generelt mellom 1 og 3 nanomol. Det er langt derfra til 9,9.

For det er, uansett hvordan man snur og vender på det, forskjell på kvinners og menns fysiske styrke og forutsetninger. Det er jo nettopp derfor konkurranseidretten er delt inn i klasser for kvinner og menn, og da er det snakk om biologisk kjønn, ikke sosialt konstruerte.

I ytterste konsekvens kan dette true selve grunnlaget for kvinneidretten. Hvem vil legge ned tusenvis av treningstimer hvis man opplever at konkurrenter får lov å stille med urettmessige fordeler, det være seg testosteron-nivå, muskelmasse, størrelse osv? Det jobbes med problemstillingen, men utviklingen ligger milevis foran langsomt arbeidende komiteer i IOC og andre idrettsorganisasjoner.

Ta Norges Idrettsforbund, for eksempel. I en diskusjon på Dagsnytt 18 på NRK 2. august, sa NIF-rådgiver Håvard Øvregård at kunnskapen vi har om mulige fordeler ved å være født mann og ha gjennomgått puberteten, er relativt liten. Han mener vi trenger mer forskningsbasert kunnskap på området. Hans mot-debattant, forsker Tiril Tøien, slo fast at det er udiskutable biologiske forskjeller mellom kvinner og menn.

For å sjekke om fordeler finnes, vi jo starte med å gå til resultatlistene. Hvem har rekordene når det gjelder tider, lengder, høyder? Menn eller kvinner?

Idretten skal være for alle, også transkvinner. Å inkludere dem i kvinneklassen kan imidlertid føre til at vi ekskluderer biologiske kvinner med idrettstalent. Og det er flere problemer i kjølvannet:

NIF arbeider for å få flere barn og unge med innvandrerbakgrunn inn i idretten. I flere innvandrermiljøer er skepsisen og motstanden stor mot sportsaktiviteter der begge kjønn blandes. Svømmeundervisning er et eksempel. Hvordan tror NIF holdningen vil bli dersom unge kvinner må dele garderobe og dusj med en transkvinne, biologisk sett mann, med penis intakt?

Da overfor nevnte Hannah Mouncey ble vraket til VM-troppen i 2019, påsto hun at det var fordi flere medspillere fant det ubekvemt å dele garderobe og dusj med henne, noe det australske håndballforbundet avviste.

Å slippe transkvinner, som biologisk sett er menn, og ofte både høyere, sterkere og raskere enn kvinner, inn i kvinneklassen, er misforstått toleranse og like misforstått inkludering.

Løsningen på problemet trenger ikke være vanskelig. Klasseinndeling er vanlig i mange sportsgrener. Innen kamp og kraftidretter er det vektklasser, nettopp for at konkurrentene skal ha tilnærmet like fysiske forutsetninger.

Kappestrid blant likemenn, er et uttrykk som ofte brukes når det gjelder idrett. Kappestrid blant like kvinner burde være like selvsagt.

Kommentarer til denne saken