Terningkast 5: Sier farvel på Titanic-måten

Melankolsk og vellykket fra Röyksopp.

Sjarken glir sakte, men sikkert ned i det mørke, kalde og uvisse, mens Svein Berge og Torbjørn Brundtland står med alvorlig mine, kledd i smoking og fyller natta med mollstemt elektronika av fineste sort.

Sjarken glir sakte, men sikkert ned i det mørke, kalde og uvisse, mens Svein Berge og Torbjørn Brundtland står med alvorlig mine, kledd i smoking og fyller natta med mollstemt elektronika av fineste sort.

DEL

Få tilgang til alt innhold for kun 99 kr!

Röyksopp gir ut sitt siste album, og sier farvel til albumformatatet på Titanic-måten. Sjarken glir sakte, men sikkert ned i det mørke, kalde og uvisse, mens Svein Berge og Torbjørn Brundtland står med alvorlig mine, kledd i smoking og fyller natta med mollstemt elektronika av fineste sort.

Selv om albumtittelen, «The Inevitable End», inneholder en liten dose, tørr Röyksopp-humor, er det all grunn til å ta på alvor det duoen har forklart om albumet som runder av deres fem albumer lange albumkarriere.

Det er deres mest personlige, det er mørkere og mer tekstbasert. «The Inevitable End»

I en fragmentert, stadig mer uptempo-verden hvor kravene til øyeblikkelig tilfredsstillelse framstår det klassiske albumet som umoderne. Musikk konsumeres mer og mer som enkeltlåter, til nød outsourcer vi musikkvalget vårt til streamingtjenestene som skreddersyr spillelister som heter ting som «Morgenkaffe», «Peiskos» og «Songs to sing in the shower» (ikke kødd).

I en slik verden skal vi være glade for at noen, i dette tilfelle Röyksopp, tar seg bryet med å lage et album, komponere sanger, fintune dem til hverandre slik at de står sammen og forteller én historie som er større enn hver enkelt låt.

Röyksopp har aldri vært fremmede for å hente inn gjestevokalister, det gjøres også flittig her. Utvalget er fint avstemt mot uttrykket duoen vil ha fram. Susanne Sundfør kjenner vi. Jamie Irrepressible og Ryan James (fra Man Without Country) er mer ukjente navn, men håndplukket for å understreke skivas mørke og delvis introverte uttrykk.

Og Robyn er selvfølgelig med. Röyksopp viser virkelig hvor tro de er mot skivas konsept når «Do It Again», en av årets store danseschlagere og hovedgrunnen til at Robyn/Röyksopp dundret inn på 14. plass på den amerikanske albumlista i sommer, er tatt ned og skrudd om til en vemodig poplåt i en retroaktig synthpopdrakt med quirky synthelementer.

For selv om albumet er det viktige her, er her nok av storslagne, flotte låter som klarer seg utmerket alene. Som mektige «Monument», beattunge «I had this thing» og skjøre «Coup de Grace».

Konklusjon: Röyksopp tar et verdig farvel med albumformatet, men så vet vi jo at herrene Berge og Brundtland vil fortsette å lage musikk. Noe annet hadde vært virkelig trist.