Gå til sidens hovedinnhold

Senja Kommune har blitt en oppdrettsjunkie

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Det er med skrekkblandet fryd at jeg begir meg ut på øvelsen om å mene noe om oppdrettsnæringen. Sist gang jeg gjorde dette fikk jeg så ørene flagret. Og sånn er det som oftest om man ytrer seg annerledes enn det næringen selv helst ønsker. Likevel, jeg gir det et forsøk. Hold dere fast!

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at Norge står for over 50 prosent av den globale lakseoppdretten. Det har også sunket inn at vi eksporterer fisk til utlandet tilsvarende 36 millioner måltider hver eneste dag. Jeg har vært ute på de fleste anlegg i Senja og jeg har sett med mine egne øyne at det er en enorm verdiskapning som foregår her hos oss.

Derfor må jeg understreke at jeg er takknemlig for de ringvirkningene havbruket gir oss i form av ekstra midler til fellesskapet og arbeidsplasser. Samtidig så mener jeg at vi må ta på alvor at havbruk fortsatt har mange negative konsekvenser.

Utfordringer med lakselus, rømming, dyrevelferd, ikke bærekraftig fiskefor og avfall har til nå ikke blitt tilstrekkelig løst. Skal vi få til en vekst i havbruksnæringen så må den bli mer bærekraftig, og en enda større del av verdiskapningen må komme lokalsamfunnene enda mer til gode.

I SV har vi forslag til hvordan vi skal kunne løse disse utfordringene. Først ønsker vi at «trafikklyssystemet» som i dag kun indikerer lus på laksen, også skal fungere som indikatorer på kjemikalier, dyrevelferd og rømming.

Vi vil også lage et nytt konsesjonssystem der havbrukstillatelsene ikke bare går til de som byr høyest, men der insentiver til grønn omstilling også skal bety noe for hvem som får tillatelsene. På den måten kan vi stille strengere miljøkrav og flytte konkurransen fra pris til bærekraftighet.

Videre må lokalsamfunnene få mer igjen for å legge til rette for denne næringen. I dag får kommunene kun inntekter for nye konsesjoner. Det fører til ustabil inntekt for kommunen, og i mange tilfeller fører det til at kommunene tapetserer fjordene med lokaliteter for å sikre en jevn strøm med penger inn i det offentlige tjenestetilbudet. Det er akkurat dette som har skjedd med Senja Kommune. For å sikre seg stadig økende inntekter til en bunnskrapet kommunekasse, så har kommunestyret sett seg nødt til å si ja til det som kommer av nye lokaliteter, bare for å sikre seg nye utbetalinger fra næringen.

Disse engangsutbetalingene har gjort Senja Kommune til en oppdrettsjunkie. Likevel gir ikke utbetalingene kommunen mulighet til å planlegge langsiktige investeringer i velferd eller andre nødvendige oppgaver. Derfor mener SV at det bør innføres en produksjonsavgift. Det betyr at det blir mindre press på kommunene for å åpne nye områder til havbruk, samtidig som det gir kommunene mer forutsigbare inntekter.

Vi mener at produksjonsavgiften som ble innført i år (40 øre per kilo) må økes betydelig i årene fremover. Så vet vi at mange i havbruksnæringen har sagt at dette vil knekke ryggen på de som driver oppdrett. Vel, jeg tror de fleste av oss skjønner at dette er en kraftig overdrivelse. Det er vel få næringer som kan skilte med like gode resultater som havbruksnæringen.

En produksjonsavgift vil tilbakeføre en liten andel av verdiskapningen til kommunene som legger til rette for oppdrett. Det er egentlig bare rett og rimelig. Ved å gjøre dette kan vi sikre gode offentlige tilbud i små og store lokalsamfunn. Det er nettopp derfor vi i SV snakker om et «rettferdig grønt skifte». Ved å sikre at noe av verdiskapningen gir bedre tjenester til de mange, så er vi med på å skape en større aksept for omstillingen. Det er noe både næringen og innbyggerne vil kunne tjene på!

Kommentarer til denne saken