Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 3Selv 84 dundrende basselementer kan ikke redde Dager Under

Artikkelen er over 6 år gammel

Klaustrofobisk og skremmende, men likevel uengasjerende

«Handling er viktigere enn alt», gjentar Eier (Bernt Bjørn) overfor sine fanger i et av Dager Unders definerende øyeblikk. «Vi har en plikt til å handle når vi ser at noe ikke er som det skal være».

Påstanden er ikke bare det nærmeste vi kommer en forståelse av drivkraften bak protagonisten i Arne Lygres psykologiske thriller, det er også en tydelig påminnelse om hva det er som gjør dette stykket spesielt. For Dager Under bæres nesten utelukkende av dialogen mellom rollekarakterene.

I sentrum finner vi nevnte Eier – en mann som fanger folk og låser dem inne i kjelleren. Motivasjonen? Å få dem til å kvitte seg med ’sitt gamle jeg’, eller som han selv sier, «han vil bare hjelpe».

Skillene mellom undertrykker og den undertrykte er utydelige. Hvor er egentlig hjelp og hva er misbruk? Og hva skjer med identiteten til et menneske som blir holdt fanget og fratatt egen fri vilje?

Det er i den stadige forvirringen og mangelen på idealistiske holdepunkter at stykket også har sin styrke. Regissør Kristin Bjørn har klart å gjøre HT-scenen til et klaustrofobisk og forvirrende sted å være – godt hjulpet av hovedrolleinnehaver Bernt Bjørns stadig mer maniske karakter.

Men å klare å formidle en stemning er på ingen måte det samme som å engasjere – og det sistnevnte klarer dessverre ikke Dager Under å gjøre.

Man skulle forvente refleksjon over en bredere tematikk – om identitet og om maktstrukturer – at man skulle sitte igjen med flere spørsmål enn man gjerne kom med. Men denne oppsetningen åpner dessverre ikke opp for å utforske noe mer enn det åpenbare: en mindre engasjerende dialog mellom en undertrykker og sine undertrykte.

Dessverre lider også hovedrollen av å være for ensidig. «Av og til må jeg være hard», hevder Eier tidlig. Men det er lite fryktinngytende å spore i Bernt Bjørns rolletolkning, en tolkning som nesten utelukkende får fram karakterens mer usikre sider. Det gjør også at Bjørns medskuespilleres angst og stadig økende paranoia blir lite troverdig.  

Da hjelper det fint lite at både scenografien og lyddesignet er riktig så imponerende. For selv 84 basselementer – som i beste fall kunne fått hele Sør-Tromsøya til å riste – kan ikke redde Dager Under fra å være en skuffelse.

Andreas B. Høyer

Kommentarer til denne saken