(Nordnorsk debatt)

I forbindelse med Barentsrådets ministermøte i Tromsø og besøket av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har det vært flere oppslag i norske medier om norsk-russiske relasjoner, voksende sikkerhetspolitiske spenninger mellom Russland og Nato og om hva som bør være Norges rolle.

I noen av disse innleggene pekes det på at nye russiske minnesmerker i Nord-Norge utgjør en sikkerhetspolitisk trussel. I enkelte oppslag påstås det også at akademiske miljøer i nord er naive i møte med et mer selvhevdende Russland, og at de (vi) er preget av en arktisk eksepsjonalisme, en ide om at man i nord har særlig forutsetninger for å forstå og samarbeide med Russland og at man tror at man lever i en sone hvor historisk vennskap og gode naborelasjoner nærmest nuller ut sikkerhetspolitiske spenninger.

Som del av et historikermiljø ved Universitetet i Tromsø som har samarbeidet tett med russiske kolleger gjennom mer enn tretti år, vil vi gjerne svare både på påstander om arktisk eksepsjonalisme og på det vi oppfatter som en alarmistisk forståelse av russiske minnesmerker i Norge og en undervurdering av norske myndigheters kapasitet til å forvalte disse.

Det er et faktum at et patriotisk seiersnarrativ knyttet til andre verdenskrig har vokst til å bli et dominerende identitetspolitisk prosjekt fra den russiske presidentadministrasjonens side gjennom det siste tiåret, som fremmes med både harde og myke midler. Den russisk-ortodokse kirka opptrer side om side med myndighetene som minnepolitisk aktør med sterk symbolsk kapital. Det er altså grunn til å reflektere over hvilke elementer fra fortida som trekkes fram fra russisk offisielt hold og hvilke som utelates.

Det er også et faktum at det foregår noe nytt i det minnepolitiske feltet mellom Norge og Russland; nye minnesmerker initieres fra både russisk og norsk side, og disse tematiserer et bredere spekter av historiske hendelser enn før. Særlig har partisanene fått økt oppmerksomhet. I tillegg har det blitt satt opp minnesmerker over pomorene, de russiske skipperne fra Kvitsjøen som på 1700- og 1800-tallet seilte til havner langs den nordnorske kysten i sommerhalvåret og byttet russisk korn mot norsk fisk. Et annet nytt element er at man fra russisk hold har drevet en aktiv dekorasjonspolitikk de senere årene, der norske aktører tildeles medaljer for sitt arbeid med å dokumentere partisanhistorie og ivareta sovjetiske krigsgraver i Norge.

Samtidig er det en forflatning å tolke de nye russiske minnesmerkene kun innenfor en sikkerhetspolitisk ramme, som del av en ny og truende etterretningsoperasjon. I stedet bør dette forstås som utøvelse av soft power og forhandlinger om tolkingshegemoni knyttet til historiske hendelser. I dette feltet er både norske og russiske myndigheter aktører. Håndtering av russiske minnesmerker på norsk jord er ikke noe nytt, men et vedvarende element i norsk russlandspolitikk. Vi trenger økt bevissthet om de historiske realitetene, ikke trusselretorikk.

Man kan snakke om et norsk minnediplomati overfor Russland og tidligere Sovjetunionen som strekker seg tilbake til de umiddelbare etterkrigsårene og den vanskelige prosessen med håndteringen av graver etter sovjetiske krigsfanger. Få år etter at de overlevende sovjetiske krigsfangene var sendt hjem, ble de sovjetiske ofrene for den tyske okkupasjonsmakten et sentralt tema i norsk offentlighet i 1951.

I frykt for sovjetisk spionasje ønsket den norske regjeringen å flytte levninger etter døde sovjetiske krigsfanger fra Finnmark, Troms og Nordland til Tjøtta krigskirkegård på Helgelandskysten utenfor Sandnessjøen. «Operasjon asfalt» omfattet ikke gravene til falne sovjetiske soldater som hadde mistet livet i kamper med tyske styrker på norsk jord i Petsamo-Kirkenes operasjonen i oktober 1944. I virkeligheten dreide det seg stort sett om gravene til sovjetiske soldater som ble ført som krigsfanger til Norge i løpet av 1941–1945. I hovedsak var det bare i Sør-Varanger at sovjetiske soldater falt i kamp i Norge.

Levningene etter disse falne sovjetiske soldatene ble ikke gravlagt på Tjøtta, men sendt til Sovjetunionen og gravlagt der i etterkrigsårene.

De norske erfaringene med å håndtere krigsminner overfor Sovjetunionen inneholder også den vanskelige prosessen med etablering av Frigjøringsmonumentet i Kirkenes og påfølgende norsk-sovjetiske frigjøringsmarkeringer gjennom den kalde krigen. Også her opparbeidet norske myndigheter seg viktig minnediplomatisk erfaring.

Etter Sovjetunionens fall har norske fagmiljø og myndigheter gjennom en årrekke arbeidet med å dokumentere og vedlikeholde sovjetiske krigsgraver i Norge. Sovjetiske graver og minnesmerker utgjør i dag en viktig del av krigens kulturminnelandskap i hele Norge, ikke bare i nord.

Samtidig er det slik at de sovjetiske ofrene i dag fortsatt blir minnet som sovjetiske soldater. Under den kalde krigen ønsket hverken norske eller sovjetiske myndigheter å minnes de døde som krigsfanger på de offisielle minnesmerkene. Dette har medført en usynliggjøring av krigsfangehistorien til fordel for et fordreid narrativ om falne sovjetiske soldater mange steder på norsk jord under okkupasjonen. Heldigvis er dette nå i ferd med å rettes opp.

Så til påstanden om arktisk eksepsjonalisme. Vi er som historikere fullt klar over at vårt arbeid kan brukes politisk og at mange av de temaene vi forsker på har en sterk iboende mobiliserende kraft. Når vi skriver om pomorhandel og sovjetisk frigjøring, er ulike aktører ofte raske til å plukke fram ting som de kan bruke. Dette er et interessant aspekt ved historiefaget som er verdt å studere i seg selv – slik vi gjør i et pågående prosjekt om minnepolitikk i forholdet mellom Norge og Russland.

Vårt akademiske miljø har imidlertid forsket bredt på nordområdenes historie og relasjonene mellom Norge og Russland gjennom 1800- og 1900-tallet, inkludert trusselbilder, konfliktområder og sikkerhetspolitiske spenninger. Dette har vi gjort sammen med russiske historikerkolleger, ikke fordi vi tror på en arktisk eksepsjonalisme, men fordi samarbeidet er gjensidig faglig viktig og berikende.

En beskrivelse av det historiske bilaterale forholdet til Russland basert kun på norske perspektiver og materialer, vil være en fattig og ufullstendig framstilling. Vi trenger interaksjonen med russiske kolleger fordi det har en egenverdi. Denne egenverdien øker i takt med de voksende trusselbildene som vi i dag opplever i både norsk/vestlig og russisk offentlighet.

Historien og det geografiske naboskapet med Russland ligger fast. Vi må være nøyaktige og kunnskapsrike i vår forvaltning av begge deler.

Vi er for øvrig helt enig i at Norges relasjoner til Russland vil tjene på et sterkere engasjement fra sentralt politisk hold enn det vi har sett under forrige regjering. Formuleringene i Hurdalsplattformen og fra Barentsrådsmøtet i Tromsø om nordområdene som Norges viktigste utenrikspolitiske prosjekt er lovende i så måte.