Biff medium

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Det er hard kamp om biffelskerne på Tromsøs utesteder. Den eldste aktøren, Biffhuset Skarven, må skjerpe seg for å vinne kundene.

DEL

Alt satt ikke helt perfekt da min gjest og jeg besøkte stedet. Noen dager tidligere var jeg som snarest innom en ettermiddag og spiste en fortreffelig entrecôte. Servert nøyaktig slik jeg ønsket den stekt.

Dette stedet må jeg teste nærmere, tenkte jeg, og tok med en gjest. Da hadde vi bedre tid på oss.

Vi hadde begge spesielt kjelåret i tankene, dette fenomenale velsmakende kjøttet fra de små kjeene. Men akk ja, så seint på høsten, eller skal vi si tidlig på vinteren, finnes ikke kjelår og oppdrive.

Dermed ble det biff igjen på meg. Denne gangen en kraftig krydret ytrefilet, eller husets pepperstek. Den holdt ikke samme kvalitet som entrecôten. Min gjest ba om spareribs.

– Du trenger 800 gram av den, var rådet fra den unge servitøren. Og dermed ble det med det.

– Det er jo ikke den store mengden kjøtt på disse beina, men når man får dem i rikelig mengde, så blir man mett, sukket min gjest etter å ha reinspist hvert eneste bein.

– Men sausen var litt for tam etter min smak, sa jeg, og mintes en tur til USA der spareribs sto på menyen titt og ofte. Men før vi kom så langt hadde vi tatt hver vår forrett.

Reker og krabbe til forrett

Det er ikke så mange av dem på menyen på Biffhuset. Foruten salaten, er det fem. Den «frekkeste» er «Potetskinn», det vil si en potet som deles i fire, som blir skinnet og fylt med bacon. Litt ost over, også i ovnen. Deretter legges den på litt strimlet salat.

– Spennende, sier jeg, men jeg tror jeg velger noe annet denne gangen. Vår servitør hjelper til, og anbefaler hvitløkgratinerte reker framfor blåskjellsfristelser, ettersom blåskjellene ikke er helt på topp nå.

Min gjest foretrekker Kong Kamchatka. En bit av den lange «armen» deles på langs og gratineres i ovnen. 115 kroner for de to stykkene gir oss ei forklaring på hvorfor krabbefiskerne i Finnmark håver inn store penger nå.

– Slett ikke så verst, sier min gjest og skyller ned de siste munnfullene med et glass Santa Rita Chardonny til 65 kroner.

Små og ordinære reker

Han var nok mer heldig med sin forrett enn jeg var med min. Rekene var små og høyst ordinære. De fløt, for ikke å si nesten svømte, i hvitløksmøret. Og ettersom brødet vi fikk på bordet nesten var oppspist før forrettene kom, måtte jeg bare la hvitløksmøret ligge der, skal vi si i sitt eget fett.

Hva så med min pepperbiff? Jeg har smakt bedre biffer krydret med pepper og grillet på panne. Jeg fikk det slik jeg ba om, medium minus. Men den var, kanskje naturlig nok, langt mindre mør enn entrecôten jeg hadde spist noen dager i forveien.

Det var ei hektisk tid på ettermiddagen vi besøkte Biffhuset, og vi unnskyldte kelneren for at vi selv måtte flytte både vinglass og bestikk fra bordet tett ved til våre egne plasser.

Fyldig meny

Så var spørsmålet om vi fant en vin som passet til begge rettene – da kunne vi nemlig ta ei helflaske. Prøv australske Brown Brothers Shiraz, foreslo vår servitør. Og ettersom vi var i det litt lydige hjørnet denne ettermiddagen, fulgte vi rådet.

– Den trenges å luftes litt, var min første reaksjon etter å ta latt den første slurken rulle i munnen.

– Helt korrekt, sa min gjest. Og kort tid etterpå fant vi ut at det var en god vin som passet til begge rettene vi hadde valgt.

Biffhuset har ikke bare biff og spareribs på menyen. I disse førjulstider, har man også julemat. Men det er verdt å legge merke til at her finnes både lammelårbiff og rundbiff av rein. Det siste en delikatesse husker jeg fra et av mine tidligere besøk. Blar man litt videre i menyen, finner man også fiskeretter, både grillet laks og klippfiskgryte.

Og jaggu utvider man ikke også søndagsmenyen med både ishavsrøye og grillet tørrfisk når Arctandria holder stengt. Prisene variere etter hvor stor biff du ønsker. 219 kroner for en 300 grams entrecôte høres ikke urimelig ut. Den største indrefileten må man betale 320 kroner for.

Kald dessert fra ovnen

Man forlater ikke Biffhuset uten å ha prøvd en av dessertene – minst. Min gjest landet fjellstøtt på crème brülee tilsmakt med multer. 75 kroner kostet den, og var verd prisen. Jeg ville ha gratinerte bringebær. Bærene legges i hjemmelaget vaniljekrem. Hvit sjokolade legges over, og vips i ovnen under sterk varme.

Men man tok min desserttallerken litt for raskt ut. Den var praktisk talt helt kald da den kom på bordet. Dessuten var det veldig mye vaniljekrem og veldig lite bær i den. Dessertprisene varierer fra 49 til 85 kroner. De aller, aller fleste er verd den prisen – minst.

Etterpå ble det kaffe og konjakk før vi ba om regningen. For to forretter, to hovedretter, to desserter, tre konjakk, to kaffe, to glass hvitvin og ei flaske rødvin, måtte vi ut med 1668 kroner. Det syntes vi totalt sett måltidet var verd, selv om det var et par feilskjær underveis.

Artikkeltags