Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ser man bort fra borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia, har Europa vent seg til at konflikter og motsetninger løses politisk. Etter den andre verdenskrig satset Europa på politiske og internasjonale strukturer som forhindret enkelte stater til å dyrke nasjonalistiske interesser. Man arbeidet for demokrati, menneskerettigheter og overnasjonale strukturer (som f.eks. FN, NATO, EU, Menneskerettsdomstolen).
Men man oppdaget at det umulige hadde skjedd: stikk i strid med nasjonale rettigheter og selvstendighet gikk en europeisk nasjon gikk til angrep på en nabo. Bestyrtet tok Europa fatt i det «umulige». Umiddelbart sto Europa samlet og støttet Ukraina. Alle tenkelige kanaler ble benyttet. Tilbakeholdenhet når det gjelder våpeneksport ble omgjort og forsvarsvåpen ble sent til den tapre ukrainske nasjon. Grensene ble åpnet og millioner flyktninger tatt hånd om. Tidligere støttespillere av Putin fant tilbake til den europeiske folden. Noen land skjønte at forsvaret deres var redusert til et nivå der selvstendigheten ikke lenger kunne håndheves.
Etter snart 80 år med fred skjønte Europa plutselig at ønsket om fred var mer søvndyssende, enn realistisk: vi må våkne opp og forvare våre hard tilkjempede verdier, om så med våpenmakt.
Russland og russere
Russland melder seg for tiden ut av det internasjonale samfunn. Det er bare land som Kina, Nord-Korea, Syria og Venezuela som støtter opp under landet. Hvem lengter etter en slik venneskare? Den russiske invasjon førte til at allerede eksisterende sanksjoner ble skjerpet. Noen av disse var at EU og USA forbød alle transaksjoner med den russiske sentralbanken, og innførte restriksjoner i russiske bankers tilgang til å bruke det internasjonale betalingssystemet SWIFT. Tyskland stanset godkjenningen av gassrørledningen Nord Stream II. EU begrenset Russlands tilgang på viktig teknologi, som databrikker, telekommunikasjonsutstyr og sensorer. Landets oligarker ble vingeklippet. Det europeiske luftrom ble stengt for russiske fly og for å komme ut av landet tar mange nå toget fra St. Petersburg til Helsinki.
Russland isoleres politisk, straffes økonomisk og landets fremtid er alt annet enn rosa. Det vil gå sterkt ut over Russere flest. Disse har måttet leve med redusert kjøpekraft og andre begrensninger allerede siden 2014, da Russland, mot folkeretten, okkuperte Krimhalvøya. Harde økonomiske kår venter Russland.
Hver nasjon består av individer, men ikke alle representeres adekvat gjennom nasjonens ledelse. Det gjelder i aller høyeste grad Russland. Mange i Norge har nære kolleger i Russland som nå mister kontakter og samarbeidsmuligheter. Å skille mellom sanksjoner mot en stat og dens innbyggere, mellom kollektivet og individet byr på utfordringer. Hvordan skulle man ha boikottert apartheid i Sør-Afrika dersom man ikke holdt kontakt med motstandsgrupper i landet? Derfor må vi unnlate å isolere våre kolleger i Russland, selv om deres arbeidsgivere, slik som universiteter, bedrifter og statlige kulturinstitusjoner ensrettes politisk and ideologisk av Putin.
Egen og naboens sikkerhet
Noen av mine russiske venner sier at dette er Putins, ikke Russlands krig. Jeg forstår argumentet. Men mener vi at den andre verdenskrig var Hitlers, men ikke Tysklands krig? Hitler og hans bevegelse var viden kjent for deres synspunkter og ble valgt demokratisk av et flertall av det tyske folk (før maktovertakelsen, som ble mulig fordi grunnloven til Weimarrepublikken hadde svakheter).
Putin støttes av det konservative og autoritære parti Forent Russland. Presidenten ble valgt på demokratisk vis av russerne som i over 20 år i økende takt har stemt for ensretting og innskrenkninger av borgerlige rettigheter. Dessverre, mine russiske venner: dette er Russlands krig, ledet av en despot og diktator som ble valgt av folket. Det fantes sannelig alternative presidentkandidater, men med økende entusiasme skred flertallet av det russiske folket til verks for at Putin kunne feste diktaturet.
Overgrepene, utført av Russlands væpnede styrker, er godkjent av parlament, og må derfor påføres Russlands historiske konto. Jeg er oppriktig lei meg for kanossagangen Russland har foran seg. Landet kan eventuell vinne krigen, men det er blir en seier hvor resultatet ikke er verdt kostnaden. Russland har allerede tapt sin verdighet og anseelse internasjonalt.
Jeg ble født i Tyskland, få år etter at den andreverdenskrig ble avsluttet. Jeg vet godt at den andre verdenskrig ikke var Hitlers, men Tysklands krig. Det tok landet kanskje så mye som 50 år for å komme seg moralsk og internasjonalt på fote igjen. Da hadde man gått gjennom rettsaker mot dem som hadde forbrutt seg mot menneskerettighetene. Man hadde bygget opp et solid demokrati (i vest). Man støttet FN, betalte erstatninger til de hærtatte land, ble del av EU og medlem i NATO etc. Årtiender med målrettet, nitid arbeid for å komme seg moralsk, internasjonal og kulturell på føttene igjen etter landet skeiet ut i 1933.
Russland fryktet for landets sikkerhet fordi NATO utvidelsene østover. Men Russland respekterer ikke usikkerheten som land utsatt for den Røde Armé opplever. Konfrontert med et intolerant og aggressiv Russland ønsker alle å øke egen sikkerhet med NATO i ryggen. Sikkerheten i Europa svekkes ikke gjennom NATO, men Russland. Egen sikkerhet kan aldri bety naboens usikkerhet.