Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da det gikk opp for den siviliserte del av verden at russiske kampvogner og infanteri hadde rykket inn på området til et kjernekraftverk i Ukraina 4. mars og skutt en av reaktorene i brann - til og med beskutt ukrainske brannmannskaper som kom til for å slukke - var reaksjonen naturlig nok sjokk, vantro og frykt. Denne handlingen var selvsagt beordret av Putin, og sammen med hans ordre om å sette atomvåpen i kampberedskap et par dager tidligere var dette et nytt trekk for å skremme vestlige statsledere fra å blande seg inn i krigshandlingene i Ukraina. Det kan være på sin plass å gi litt informasjon rundt dette som kanskje kan bidra til å berolige – i hvert fall i denne fasen av krigen.
For det første: Om det er et område hvor amerikansk og russisk etterretning er på sitt beste, og spesielt skjerpet under konflikt når de to atommakters konvensjonelle kapasiteter, særlig fly og fartøyer, er geografisk nær hverandre, så er det atomvåpnene. NBC News kunne 1. mars melde at det var etablert egne kommunikasjonskanaler mellom USAs og Russlands militære overkommandoer med formål å hindre at misforståelser skal oppstå som kan bringe handlinger ut av kontroll og eskalere konflikten unødig.
For det andre: Når de russiske styrkene beskjøt kun den ene, av i alt seks reaktorer, som var nedstengt og under vedlikehold, er det grunn til å tro at det ikke dreide seg om ren galskap fra Putins side, men skremsel – basert på god etterretning. Det bør her tilføyes at denne etterretningsoperasjonen skiller seg ut fra de dårligere etterretningsoperasjoner som er utført i forkant av invasjonen. Bildet blir stadig tydeligere av at russerne har feilberegnet grovt motstandskraften i det ukrainske forsvar og landets befolkning.
For det tredje: USA, Frankrike og UK, som er atommaktene i NATO, viser ingen tegn til å bite på det russiske åte – snarere tvert imot. USAs forsvarsminister, Lloyd Austin har meldt at planlagt testing av den interkontinentale, ballistiske raketten (ICBM) Minuteman III i neste uke blir utsatt på ubestemt tid. Og selv om USA har økt sitt militære nærvær i NATO-land som grenser mot Russland i tiden før og etter at invasjonen startet, er amerikanske fly og marinefartøyer med antatt kjernefysiske stridshoder om bord blitt holdt på behørig avstand fra krigsområdet. NATO fastholder også sin beslutning om ikke å erklære flyforbudssone over Ukraina, til tross for den ukrainske presidentens innstendige oppfordring om å erklære en slik sone.
For det fjerde: Til tross for den brutale og hemningsløse fremferd i krigshandlingene, med bruk av hele spekteret av konvensjonelle stridsmidler, er det et dramatisk skritt derfra til å ta i bruk atomvåpen, selv om vi snakker om våpen for taktisk bruk, mot flyplasser, kommandosentre og viktig sivil infrastruktur. Tas et slikt våpen i bruk er faren straks til stede for eskalering til utveksling av kjernefysiske våpen med større rekkevidde og kraftigere ladninger.
Til slutt bør det pekes på at russisk tenkning og strategi for atomvåpnenes relevans og mulige bruk har vært under endring i takt med økning i kapasitet og kvalitet i de konvensjonelle stridskreftene de siste 10-15 årene. Putin har satset enormt på modernisering og effektivisering av de væpnede styrker for å rette opp svakheter - svakheter som ble åpenbare under felttoget i Georgia i 2008. Russland har et stort og variert arsenal av kjernefysiske våpen med regional anvendelse – langt overlegent det NATO har tilgjengelig i Europa. Den erklærte russiske strategi er at slike våpen ikke skal tas i bruk med mindre den russiske stats eksistens er truet.
I motsetning til USAs og Russlands strategiske, interkontinentale kjernefysiske våpensystemer, som er regulert med hensyn til antall og operativ status i egen avtale, New START (som ble reddet med et nødskrik to dager før den utløp i februar i fjor), er det nærmest fritt frem for våpensystemer med kortere rekkevidde og stridshoder med mindre sprengkraft. Stadig flere systemer kan ha både kjernefysiske og konvensjonelle stridshoder, som for eksempel Iskander, som vi har sett utplassert i en periode ikke langt fra den norsk-russiske grensen. Dette våpensystemet er svært mobilt, har en rekkevidde på inntil 400 km og er ganske treffsikkert. Iskander vil vi kunne se overalt hvor russiske styrker opererer, også nå i Hviterussland etter at president Lukasjenko nylig åpnet for det.
Putin vet hva som kan ramme ham om han går over streken, og som sagt innledningsvis har han ikke en selvmordskandidats kjennetegn. I hans kriminelle, begrensede intellekt eksisterer nok en forestilling, i hvert fall en drøm, om et liv på maktens tinde til 2036, og deretter et liv i luksus i et palass ved Svartehavet. Drømmen vil helt sikkert bli knust, men forhåpentligvis av et kupp i Kreml snarere enn et fremprovosert kjernefysisk førsteslag fra vest.