Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Røvernasjonens leder har stjålet store stykker av et naboland. Nå truer han eksplisitt med å bruke atomvåpen mot enhver som måtte prøve å hindre han. Dette er dårlige nyheter, også for oss i nord. Det er kanskje på tide å sjekke status på tilfluktsrom, evakueringsplaner og lagrene av jod-tabletter.
Putin-regimet har med all tydelighet har vist seg inkompetent til alt annet enn å stjele, lyve og korrumpere. Systematisert løgn og korrupsjon gjennomsyrer samfunnet. Råten i nasjonens ryggrad er også en direkte årsak til at Russland så langt har mislykkes fullstendig i å nå målene for «Den spesielle militæroperasjonen» i Ukraina, der 50.000 unge russiske liv er ofret i et havarert prosjekt.
Krigen i Ukraina har vist at Russlands konvensjonelle krigsmakt er langt svakere enn først antatt. Denne armeen har på papiret fremstått som meget kapabel, regnet som verdens nest sterkeste. I møte med Ukrainske styrker av varierende kvalitet har den feilet grovt. Korrupsjon, manglende forsyninger, dårlige ledelse og demoraliserte mannskaper er hovedforklaringer på at de fleste avdelingene fremstår som utarmet, både når det gjelder personell og materiell.
Mobiliseringen som nå gjennomføres kan få betydning, men ikke på kort sikt. Det tar mange måneder, opp mot ett år, å utdanne en soldat som vil fungere i en moderne militæravdeling. De som nå kalles inn skal i første rekke erstatte tap i demoraliserte og slitne avdelinger ved fronten. Her har mange av mannskapene kjempet i seks måneder. Erfaringen fra tidligere kriger viser at kampeffektiviteten til en soldat avtar raskt etter 90 dager ved fronten. Sjansen for at svært mange av de som nå tvangsutskrives vil ende som kanonføde er stor. Vi øyner en parallell til slaget om Stalingrad der ferske mannskaper ble pisket mot tysk sperreild. Halvparten var bevæpnet. De ubevæpnede fikk beskjed om å plukke opp rifler fra de som falt.
De fleste redskapene i Putins konvensjonelle verktøykassen er nå brukt opp, og de har ikke fungert etter hensikten. Russland ser ut til å tape krigen, et tap som garantert vil velte Putin-regimet, slik tapet mot Japan i 1905 var med på å utløse den første russiske revolusjonen, nederlaget mot Tyskland i 1917 utløste november-revolusjonen, og slutten på den kalde krigen førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Uten en konvensjonell verktøykasse sitter Putin kun igjen med kjernevåpnene, og nå peker han allerede mot Vesten for å forklare at det går dårlig på hjemmebane. På et tidspunkt vil kjernevåpen være det eneste som tilsynelatende kan redde regimet. Dilemmaet for vesten er at det å bøye av for disse truslene vil undergrave en verdensorden bygget på internasjonal lov og rett. Dersom utpresseren lykkes vil det forandre verden slik vi kjenner den. Om han mislykkes kan verden gå opp i røyk.
Dersom Putin detonerer ett eneste taktisk kjernevåpen har han dratt verden frem på klippekanten og over en terskel som det kan være vanskelig å krysse tilbake over. De fleste analytikere som har vurdert dette scenariet peker på at han kan finne på å detonere et slikt våpen over Svartehavet, Snake Island eller et annet sted i regionen der eksplosjonen ikke får svært dramatiske konsekvenser.
Problemet er bare at bruken av et eneste slikt våpen, uansett konsekvenser, automatisk vil sette i gang en militær dynamikk der militær strategi gradvis overtar politiske prosesser. Etter denne første detonasjonen vil det bli klart at Russland har vilje og evne til å bruke slike våpen. For Vesten vil det fra dette tidspunktet handle om å beskytte seg mot flere russiske kjernevåpen. En eskalering vil automatisk dra norsk territorium inn i spillet. Hoveddelen av Russlands «andreslags-kapasitet» er knyttet til basekomplekset på Kola. Dette er de våpnene som skal sikre at en motstander ikke skal kunne lykkes med et overaskende angrep som setter egen kjernefysisk kapasitet ut av spill.
De interkontinentale missilene om bord i Russlands ubåter har alene kapasitet til å utslette store deler av USA og Vest-Europa. Beskyttelse av basekomplekset på Kola har vært et strategisk mål i all russisk forsvarsplanlegging siden 1950-tallet, og er det fortsatt i dag. USA og Natos vei til å angripe Nordflåtens baser går blant annet via norske, og særlig nordnorske flyplasser. Dersom konflikten eskalerer vil Russland forsøke å sette disse flyplassene ut av spill. For å klare det må Putin bruke kjernevåpen. Han vil neppe sette sin lit til restlageret av konvensjonelle missiler. Halvparten av de som til nå er brukt i Ukraina har feilet.
Hvor sannsynlig er det at konflikten i Ukraina eskalerer ut av kontroll og ender i en kjernefysisk krig? Vestlige analytikere spriker, men etter Putins siste tale er det flere som nå fremholder at dette ikke kan utelukkes. De siste ukene har vi også Twitter flommet over av dystopiske klipp fra russisk TV der talkshow-verter som Vladimir Solovjov, Olga Skabejeva, og Margarita Simonjan, på en relativt hverdagslig måte snakker om tredje verdenskrig som et sannsynlig sluttspill for «Den militære spesialoperasjonen».
Dette er åpenbart en styrt kommunikasjon. Den kan ha til hensikt å påvirke vestlige beslutningstakere til å tro at trusselen om bruk av kjernevåpen er reell. Det kan også være et ledd i å forberede egen befolkning på ragnarokk.