Lena Knutli

Stine-Mari fra Mosjøen mistet kjæresten i selvmord: – To dager etter at han døde fant jeg ut at vi skulle bli foreldre

Stine-Mari Sandbukt opplevde sitt livs verste mareritt i februar i år. Kjæresten hennes gjennom fem år tok sitt eget liv. To dager etter at han døde fant Stine-Mari ut at hun var gravid med deres første barn.
Publisert

(Helgelendingen) Det var full klaff ved første møte da Stine-Mari møtte Raymond på en fest hos felles venner i Trondheim for snart seks år siden. Hun fra Mosjøen og han fra Dønna. To helgelendinger bosatt i trønderhovedstaden som etter hvert skulle forelske seg hodestups og legge felles planer for framtiden. Det var ekte kjærlighet og for Stine-Mari var lykken total.

– Raymond var unik. Han tok hele rommet når han kom inn, spøkte og lo høyt med en herlig latter. Han ble likt av alle. Han hadde kjenninger overalt som han støttet opp og han hjalp alle som trengte det. Det mest unike med Raymond var at han så hele mennesket og lyttet interessert på hva andre hadde å si. Hans gode og reflekterte råd var det mange som ville ha. På den andre siden skjulte han for de aller fleste at han slet med angst og depresjon, forteller Stine-Mari.

- Raymond  hadde kjenninger overalt og han støttet opp og hjalp alle som trengte det, han var unik. Vi hadde det så artig sammen og jeg savner han ufattelig mye, sier Stine- Mari, her med Raymond fra en av mange turer de foretok seg sammen.

- Raymond hadde kjenninger overalt og han støttet opp og hjalp alle som trengte det, han var unik. Vi hadde det så artig sammen og jeg savner han ufattelig mye, sier Stine- Mari, her med Raymond fra en av mange turer de foretok seg sammen. Foto:

«Min store kjærlighet, min sjelevenn og bestevenn, ord kan ikke beskrive hvilken smerte jeg kjenner på nå. Vi hadde så mange fine minner, så mange turer og øyeblikk som bare jeg og du delte, som ingen andre kan forstå. Det var ekte kjærlighet. Tusen takk for at du viste meg hva ekte kjærlighet var og tusen takk for fem fine år med deg.»

Dette er de samme ordene Stine-Mari startet sitt eget Facebook innlegg med, få dager etter at Raymond hadde tatt livet sitt. For den dagen hun fikk den grusomme beskjeden som endret livet hennes og knuste verden og hjertet hennes i tusen biter, den vil hun snakke om.

– Jeg vil dele historien min i håp om at den kan påvirke noen som strever med selvmordstanker til å snakke om det og våge og be om hjelp istedenfor å utføre det. Det er nesten ingen som snakker om selvmord, og jeg skjønner mer og mer hvor mange det er som strever med slike tanker. Jo mer åpen jeg er, jo flere tar kontakt med meg og tørr å snakke om de mørke tankene sine. Det er skremmende å tenke på hvor mange som ikke tørr å snakke om det, men lider i stillhet. Selvmord må snakkes høyt om, rett og slett snakkes i hjel. Vi andre rundt må være litt på vakt hvis vi har mistanker og vi må ikke være redde for å spørre. Det tror jeg er eneste måten å få ned selvmordsstatistikken på, sier Stine-Mari.

Ifølge LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord kan et selvmord være planlagtover lengre tid, eller det kan skje ting i et menneskes liv som utløser handlingen mer impulsivt. Tap av mening og følelsen av å være en byrde for sine nærmeste, er en selvopplevelse mange selvmordsnære bærer på.

– Ofte er det en kombinasjon av faktorer som spiller inn ved selvmord, slik som tap ved dødsfall eller andre relasjonsbrudd, mobbing, misbruk, psykiske lidelser, sårbarhet, lav selvfølelse, frykt for å miste ansikt og liknende. Når meningsløsheten og håpløsheten dominerer sterkt, kan man oppleve at det ikke finnes annen vei ut av smerten enn å ta sitt eget liv, sier Terese Grøm, generalsekretær i LEVE.

Tegnene, var de der?

Hun har spurt seg selv de samme spørsmålene utallige ganger: «Ga han hint om at han slet? Prøvde han å snakke med meg, lot jeg han ikke komme til?» Tankene kverner i hodet uavbrutt og svarene får hun aldri. For Raymond la ikke igjen et brev til henne der han sa adjø eller forklarte hvorfor han ikke ville leve lenger. Han ble bare brått revet bort. Dagen før han tok livet sitt hadde kjæresteparet spist pinnekjøtt og delt en flaske vin for deretter å se ferdig en serie sammen.

- Jeg er ikke sint på Raymond. Jeg er bare bunnløst ulykkelig over at jeg ikke skjønte hvor vanskelig han hadde det, sier Stine-Mari.

- Jeg er ikke sint på Raymond. Jeg er bare bunnløst ulykkelig over at jeg ikke skjønte hvor vanskelig han hadde det, sier Stine-Mari. Foto:

– Den siste kvelden vi hadde sammen var så fin. Vi tullet og lo og hadde gode samtaler. Dagen etter var han mer stille. Når jeg tenker tilbake på det så var det ikke uvanlig for Raymond. Han kunne være både sprudlende og glad mens andre dager litt mer stille og rolig, så jeg kan ikke si at det var noe utenom det vanlige med atferden hans den siste gangen vi var sammen.

Allikevel husker Stine-Mari det siste blikket Raymond ga henne da han gikk.

– Det er akkurat som han sa «ha det bra» med øynene og lukket døra bak seg saktere enn vanlig, nesten som han ga meg et siste blikk. Men jeg har tenkt og grublet tilbake i tid så ufattelig mye etter alt som har skjedd at jeg vet ikke om det bare er innbilning, sier Stine-Mari.

– Gjør det deg ikke sint at han valgte å forlate deg på denne måten uten en forklaring?

– Nei, jeg er ikke sint på Raymond. Selv om sorgen min er bunnløs så klarer jeg ikke å være sint på han. Hvordan kan jeg dømme han hardere enn det han endte med å dømme seg selv? Han må ha hatt det så ufattelig vondt og jeg føler at jeg som var hans nærmeste og som så han hver dag, burde ha skjønt det og forhindret det, sier Stine-Mari.

I ettertid har det likevel blitt tydeligere for henne at Raymond uttrykte store eksistensielle spørsmål og tunge, dystre tanker gjennom musikken han lagde. Raymond skrev sangtekster og spilte i band, og drømmen var å få platekontrakt.

– Jeg forstår nå at sangtekstene hans var et uttrykk for det han strevde med. Han klarte ikke snakke særlig om det, kun små drypp her og der, akkurat nok til at verken jeg eller andre rundt skjønte alvoret, men igjennom musikken fortalte han likevel. Der får man noe innblikk i hva han bar inni seg, sier Stine-Mari.

Og her slår samvittigheten blytungt inn. For hun hadde jo hørt sangene Raymond hadde lagd og hun hadde lagt merke til at de var mørke, men hun spurte aldri hvorfor.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke spurte. Kanskje var jeg redd for svaret jeg ville få, kanskje var jeg redd for at hvis det ble snakket høyt om så kunne det trigge enda mer mørke i han, men det er en av de tingene jeg angrer mest på – at jeg ikke spurte mer. Kanskje hadde han vært her i dag hvis han bare hadde fått hjelp til å sette ord på tankene sine og delt de. Jeg har en voldsom skyldfølelse for at jeg ikke spurte mer, samtidig som jeg innerst inne skjønner at det ikke er min feil. Vi kunne snakke om livet og døden og ha dype samtaler, til tider åpnet han seg litt opp, men man klarer ikke å se for seg at noe sånt skal skje likevel. Skulle bare ønske jeg hadde hatt all informasjonen og kunnskapen som jeg har i dag. Da hadde jeg nok håndtert ting på en helt annen måte. Det er så lett å være etterpåklok når skaden allerede er skjedd, sier Stine-Mari.

Totalt kaos av følelser

Det var Raymonds mamma som ringte Stine og fortalte at han var død. Hun igjen hadde fått presten på døren. Da hadde Stine prøvd å få tak i Raymond i to dager.

– Jeg hørte og skjønte hva svigermor sa, men jeg skjønte det likevel ikke. Jeg knakk helt sammen og ropte neineienei. Etterpå ringte jeg mamma og hylskrek, jeg klarte ikke å si hva som hadde skjedd. Senere kom ei venninne til meg og var hos meg hele natta til jeg nesten sovnet av utmattelse, sier Stine-Mari.

Morgenen etter kom kriseteamet fra Trondheim kommune på besøk til en hysterisk Stine-Mari. Hun gråt ukontrollert og panikkangsten raste i kroppen hennes. Alt var svart og Stine-Mari ble fristet til å følge etter Raymond. Sorgen herjet med henne i raptuser. Hun gikk fra å være helt hysterisk, til senere å opptre helt apatisk og tilsynelatende uaffisert. Kroppen og sinnet hennes var i sjokk.

I Trondheim kommune er noen alltid på vakt hos det psykososiale kriseteamet. Teamet koples på hendelser knyttet til brå, uventede dødsfall utenfor sykehus, og det er politiet eller AMK som kontakter instansen.

– Det varierer hvor raskt vi er inne i bildet, noen ganger kan vi være på plass allerede når dødsbudskapet skal overbringes, eller vi er på plass like etter at etterlatte har fått beskjeden. Politiet eller AMK har da informert om at vi er tilgjengelige og kan bistå dersom etterlatte ønsker det selv. Dette samarbeidet og vår vaktordning gjør at vi har kort responstid ved slike hendelser, sier Jannicke Brevik fra kriseteamet i Trondheim kommune.

– Vi bistår med alt fra tilstedeværelse i form av støttesamtaler og praktiske ting der og da, til varsling av arbeidsgivere eller andre som skal ha beskjed om dødsfallet. I tillegg kan det være oppfølging med politiet i de tilfeller hvor det opprettes en etterforsking. I støttesamtaler er vi opptatt av å skape rom for følelser og uttrykk samt å trygge de etterlatte, sier Brevik.

Det kan variere hvor tett teamet følger opp, alt etter hvilke behov de etterlatte har, men i perioden mellom hendelsen og til en tid etter begravelsen er teamets holdning at de skal opptre proaktivt.

Flukten fra sorgen

– Dagen etter at kriseteamet var hos meg tenkte jeg at dette takler jeg ikke. Raymond var hverdagen min, tryggheten og framtiden min. Fremtiden ble plutselig veldig skremmende, sier Stine-Mari.

De hadde jo snakket om at når hun var ferdig med studiene i juni skulle de flytte sammen og i desember for ett år siden bestemte de seg for å prøve og få barn. Med julen friskt i minne der de hadde hatt det så fint og snakket om at neste jul kunne de kanskje være en liten familie på tre, ble realiteten av Raymonds valg enda vanskeligere å forstå.

-Siden jeg fikk den verste beskjeden i mitt liv har hverdagen vært en tåke av enorm ensomhet, sorg og savn, forteller Stine-Mari.

-Siden jeg fikk den verste beskjeden i mitt liv har hverdagen vært en tåke av enorm ensomhet, sorg og savn, forteller Stine-Mari. Foto:

– Tidspunktet hans for å ta sitt eget liv forstår jeg ikke. Vi hadde lagt så mange planer sammen og han var helt klar for å bli pappa. Vi hadde nylig gjort et første forsøk på å få barn. Han virket så glad og fornøyd med livet og gledet seg masse for framtiden. Jeg liker ikke å si at han valgte å ta livet sitt, for han ville leve. Han visste bare ikke hvordan lengre. Mørket i han tok valget for han. Den friske delen av Raymond var utrolig livsglad, sier Stine-Mari.

Midt i sitt livs største krise, to dager etter budskapet om Raymonds død, da hun selv tenkte at hun ikke ville leve lenger, tok Stine-Mari en graviditetstest. En test som lyste positivt imot henne og sendte henne inn i nye panikkanfall.

– Jeg ble så ufattelig redd! Der og da følte jeg ingen glede. Jeg fikk totalt panikk og så livet mitt passere i revy fordi jeg skjønte at her hadde jeg intet valg. Vi var kjærester i fem år og to måneder og ønsket oss barn sammen. Dette var det aller siste som var igjen av Raymond. Til tross for enorm redsel for framtiden og for å måtte gjennomgå svangerskapet og oppfostre barnet alene, så ga den lille spiren i magen meg ny giv til å leve, dette var noe større enn meg og det fikk meg til å kjempe videre. Kall det gjerne skjebnen, sier Stine-Mari.

- En av de tingene jeg angrer mest på, er at jeg ikke spurte Raymond mer hvordan han egentlig hadde det, sier Stine-Mari.

- En av de tingene jeg angrer mest på, er at jeg ikke spurte Raymond mer hvordan han egentlig hadde det, sier Stine-Mari. Foto:

Siden februar har livet vært som en tåke for Stine-Mari. Livet ble totalt snudd opp ned på kort tid og for å ikke tenke for mye på alt som har skjedd og av frykt for at barnet i magen også skulle dø fra henne, holdt hun seg okkupert med siste innspurt på studiene som interiørdesigner. Rett etter å ha mottatt toppkarakter på eksamen i juni, gikk hun inn i et sommervikariat som helsefagarbeider i Trondheim kommune.

– Når tankene får løpe fritt er det så overveldende. Samtidig som sorgen over å ha mistet Raymond var lammende var jeg helt sikker på at barnet i magen også kom til å dø fra meg. Med frykten som fylte meg klarte jeg heller ikke glede meg over graviditeten, jeg orket ikke enda en sorg. Derfor gravde jeg meg ned i skolearbeid og jobbvakter for å unngå å tenke og føle, sier Stine-Mari.

Et lite håp i håpløsheten

Da sommerjobben var over og permisjonstiden startet banket en ny knekk på døra.

– Da permisjonstiden kom ble jeg tvunget til å kjenne på sorgen og det ble det mange rolige og ensomme kvelder alene. Jeg kunne ikke flykte fra det lenger. Det var ufattelig ensomt å kjenne at barnet i magen vokste og ikke ha Raymond ved min side. Vi skulle jo dele de små livstegnene fra vårt lille mirakel, dette skulle jo være en lykkens tid, og her var jeg alene i dyp sorg, sier Stine-Mari.

Hun lå våken om natta og kjente sparkene fra den lille og tenkte på alt som ikke kom til å bli slik hun hadde drømt om. Ferier og fjellturer, Raymond som skulle lære barnet å spille gitar, hverdagsliv under samme tak. Alt rasert.

Heldigvis i takt med barnet som vokste i magen, vokste etter hvert også hennes egen viljestyrke til å overleve. Hver eneste kveld tvang hun seg selv til å kjenne på sparkene fra babyen for å starte en relasjon til det. Hun kunne ikke leve i frykt lengre eller fornekte situasjonen sin. Hun måtte tillate seg selv å innse at Raymond var borte og fokusere på at babyen deres vokste i magen hennes.

To dager etter at Stine-Mari fikk beskjed om at Raymond hadde dødd i selvmord fant hun ut at hun var gravid med deres første barn.

To dager etter at Stine-Mari fikk beskjed om at Raymond hadde dødd i selvmord fant hun ut at hun var gravid med deres første barn. Foto:

– Raymond hadde blitt en utrolig herlig pappa og hadde jeg visst på forhånd at dette skulle skje hadde jeg valgt det igjen. Raymond var min store kjærlighet, jeg ville aldri ha vært foruten tiden jeg fikk med han. Fra nå av skal det handle om å skape en god framtid for meg og barnet vårt. Jeg mistet ikke Raymond helt allikevel, sier Stine-Mari.

Vennene som forsvant

– Jeg merker at folk er redde for å spørre meg om det som har skjedd. Elefanten i rommet er til å ta og føle på og det er ubehagelig, men jeg vil heller at folk skal spørre istedenfor å trekke seg unna eller snakke om det bak ryggen min. Også er det bedre for meg å ha kontroll på historien, det er så lett at det oppstår rykter, sier Stine-Mari.

Hun forteller videre at hun tenker at mange sikkert er redde for å rippe opp i hendelsen og ikke aner hvordan de skal reagere eller forholde seg til henne etter at Raymond tok livet sitt.

– Det gjør vondt når folk man kjenner ikke gir lyd fra seg, eller at de tar omveier hvis vi møtes på butikken. Jeg tar lett til tårene hvis folk spør, men folk skal vite at tårene mine ikke er farlige, dette ligger under huden min hele tiden og det er bedre å snakke om det enn å tie. Det er uansett ikke noe eller noen som kan si eller gjøre noe for at det skal bli verre, for det verste har allerede skjedd, sier Stine-Mari.

Stemningsbilder tatt av Raymond. Stine- Mari foran han på veien til venstre.

Stemningsbilder tatt av Raymond. Stine- Mari foran han på veien til venstre.

Ifølge LEVE er hensikten med å formidle om selvmord i det offentlige rom, at selvmord løftes fram i lyset og snakkes om som den utfordringen selvmord er, både for enkeltmennesker og for oss som samfunn. I tillegg er åpenhet viktig for å fortelle at det er mulig å få hjelp, om man snakker med noen man stoler på, om sine selvmordstanker.

– Det at selvmord ikke nevnes tror jeg er en feilslått innstilling. Jeg merker at media viser en større åpenhet rundt tema og det tror jeg er veien å gå. Det sitter så mange der ute som har disse tankene og de bør få vite at de ikke er alene og at det finnes hjelp å få. Og ikke minst skal de vite at absolutt ingenting blir bedre for dem som sitter igjen som etterlatte etter selvmord. Det er så ufattelig mange som sitter igjen med stor sorg, alt fra kjæreste, familie, venner, kolleger og gamle bekjente, det blir store ringvirkninger, sier Stine-Mari.

Foreningen LEVE sier også at vi trenger å lære seg et språk for det smertefulle. I et slikt bilde er det ikke nødvendig med detaljer i historien, metode eller liknende faktorer som kan bidra til smitteeffekt.

– Det vi trenger er god og hensiktsmessig åpenhet, også for å gjøre oss alle oppmerksomme på vårt fellesansvar overfor hverandre. Selvmord skjer på alle samfunnsarenaer og sosiale lag, sier Grøm.

Den første julen

26. oktober ble han født. Stine-Mari og Raymonds sønn Theo-Andre. Navnet Theo hadde de blitt enige om i julen i fjor, den siste julen de feiret sammen da de planla at neste år kanskje de ville være tre. Men slik ble det ikke. De er fortsatt bare to, Raymond mangler og nå er det Stine-Mari og Theo-Andre's første jul sammen og Stine-Maris første jul uten Raymond-Andre.

– Livet mitt ble ikke slik jeg hadde sett det for meg, så jeg må prøve å finne en ny vei for meg og sønnen vår. Jeg vil gjøre det jeg kan for at vi skal få et godt liv sammen. Selv om alt fortsatt er tåkete og trist, kjennes det som at Raymond ga meg Theo i gave slik at jeg kunne leve videre. Sønnen vår har gitt meg ny glede i livet. Det kjennes ikke ut som en tilfeldighet at han skulle oppstå, sier Stine-Mari.

- Mamma har vært min største støttespiller i denne tiden. Etter at Raymond døde har hun stilt opp for meg dag og natt og hun var med da Theo-Andre ble født. Uten henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg, sier Stine- Mari, her hjemme hos mamma Marit Waag Olaussen.

- Mamma har vært min største støttespiller i denne tiden. Etter at Raymond døde har hun stilt opp for meg dag og natt og hun var med da Theo-Andre ble født. Uten henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg, sier Stine- Mari, her hjemme hos mamma Marit Waag Olaussen. Foto:

Men fortatt surrer tankene hennes rundt spørsmålene hun aldri vil få svar på. Skjedde det noe den dagen? Hadde noen gjort eller sagt noe? Hvorfor sa han ikke at han slet med disse tankene før han gikk ut døra? Om han bare kunne ha dødd i en ulykke - eller av sykdom. Det hadde vært enklere å leve med.

Siden LEVE startet sin virksomhet for snart 20 år siden, har åpenhet om selvmord økt betraktelig i Norge. Tabuene mot selvmord er svekket, og etterlatte opplever i dag mindre grad av stigmatisering og selvstigmatisering. Forsking og kliniske studier gir oss stadig mer kunnskap. Primærforebygging overfor selvmordsnære, og sekundærforebygging overfor etterlatte, anerkjennes åpent på ulike områder. Likevel befinner vi oss fortsatt i et skjørt landskap når det gjelder kunnskap, stigma og åpenhet om selvmord. Fortsatt opplever selvmordsetterlatte å få mindre støtte og hjelp enn for eksempel etterlatte etter ulykker eller sykdom. Det vil si at vi er i en god prosess, med har fortsatt mye jobb å gjøre på feltet.

- Jeg håper Theo arver Raymonds åpen rom mellom fortennene etterhvert som han vokser opp. Det var et så utrolig sjarmerende trekk, sier Stine-Mari.

- Jeg håper Theo arver Raymonds åpen rom mellom fortennene etterhvert som han vokser opp. Det var et så utrolig sjarmerende trekk, sier Stine-Mari. Foto:

– Jeg mistet pappa i kreftsykdom for snart seks år siden. Det var grufullt, men vi fikk i hvert fall tid til å si adjø. Selvmord er et så stort sjokk at man blir plaget med spørsmålet hvorfor hele tiden og den du elsker blir uten klare forvarsel bare brått revet bort fra deg. Jeg er ikke bare trist over mitt eget tap. Det at Raymond hadde det så vondt at han ikke ville leve lenger er det aller verste og ikke minst at sønnen vår ikke får mulighet til å bli kjent med pappaen sin selv, sier Stine-Mari.


Stine-Maris ønske med å stå fram og fortelle denne historien er at du som sitter med tanker og kanskje planer om å ta ditt eget liv skal la noen som står deg nær få sjansen til å være der for deg og vite hvordan du har det. Om denne historien får deg til å ville snakke om tankene dine ta kontakt med Mental Helses hjelpetelefon på nummer 116 123, eller ring en du er glad i og be om hjelp. Hjelpetelefonen er døgnåpen. I tillegg finner du flere hjelpetelefoner og chat-tjenester med oppdaterte åpningstider her: https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken