President Vladimir Putin inspiserer en rakett-øvelse fra dekket på krysseren Peter Den Store i Barentshavet. Foto: REUTERS/ITAR-TASS/Presidential Press Service
Itar Tass

Har Norge råd til å sikre landet mot denne mannen?

Putins nye superhær står 10 kilometer fra grensa i Sørvaranger
Av
Publisert
DEL

5 millioner innbyggere rår over 350.000 kvadratkilometer land, og et havområde på 2 millioner kvadratkilometer. Det meste er nord, der naboen er en av verdens sterkeste militærmakter. Han har dessuten ambisjoner om å bli ennå sterkere.

Naboskapet er småkjølig men greit. Det ligger imidlertid store uløste spørsmål knyttet til resursutnytting, i dette som er noen av verdens rikeste resursområder. Det som er ekstra bekymringsverdig er det faktum at naboen de siste årene har vist evne og vilje til å bruke militærmakt mot gjenstridige naboer på den andre sida av tomta.

Umulig oppgave

I langtidsplanen for Forsvaret som legges frem fredag skal regjeringen prøve å gi svar på hvordan Norge skal innrette fremtidas Forsvar slik at man forebygger konflikt, og har nok militærmakt til å handheve norsk suverenitet i hele dette gigantiske landet med en samlet befolkning mindre enn halve Moskva. 

I dag har Norge en handfull marinefartøyer, ca 20 operative jagerfly og en minibrigade. Hvor mye penger kan 5 millioner innbyggere avse til militære formål?

En flåtestyrke fra Nato under øvelse Cold Response tidligere i vinter.

En flåtestyrke fra Nato under øvelse Cold Response tidligere i vinter. Foto:

 

Hold ut til hjelpen kommer

Å planlegge et vanntett nasjonalt Forsvar av Norge mot russisk militærmakt er i utgangspunktet en  umulig oppgave. Gjennom Nato–medlemskapet skal Norge få hjelp fra de andre medlemmene dersom det bryter ut krig. Medlemskapet i forsikringsordningen gir imidlertid ingen garanti. En forutsetning for å få hjelp er at mottakeren kan stille opp med trygge flyplasser og havner. Å flytte tunge militæravdelinger er en gigantisk logistikkoperasjon. Det norske Forsvarets viktigste rolle har derfor vært å sikre og holde de allierte mottaksområdene i den sørlige delen av Troms, og nordre Nordland. Slik var det gjennom hele den kalde krigen, og slik er det fortsatt.

Det sitter ingen på benken

Siden 1950–tallet har Hæren hatt sitt hovedområde i Indre Troms for å kunne løse denne spesifikke oppgaven: Stanse en angriper som truer kontrollen over de allierte mottaksområdene. I dag er den norske hæren kun 1 liten brigade. Dersom denne styrken kom i kamp mot en likeverdig eller overlegen motstander kunne striden være avvgjort i løpet av kort tid, i beste fall noen dager. Da var det slutt på den norske hæren, og det ville ikke eksistere materiell eller soldater til å fylle på for å gjøre den kampklar til 2. omgang. Det sitter ingen på reservebenken.

LANGTUR: Styrker fra Brigade Nord på vei mot Porsangmoen i Finnmark unde øvelse Joint Viking i 2015 Å flytte hærstyrker over store avstander er en komplisert og utsatt logistikkoperasjon. Foto: Mats Tveraaen/Forsvaret

LANGTUR: Styrker fra Brigade Nord på vei mot Porsangmoen i Finnmark unde øvelse Joint Viking i 2015 Å flytte hærstyrker over store avstander er en komplisert og utsatt logistikkoperasjon. Foto: Mats Tveraaen/Forsvaret Foto:

 

Hybridkrig i Finnmark

Utviklingen etter Den kalde krigen har paradoksalt nok gjort det vanskeligere å planlegge et forsvar av Norge. Hvordan et angrep ville arte seg var forutsigbart så lenge konfliktscenariet handlet om innvolvering i en stormaktskonflikt.

De siste årene har imidlertid trusselbildet endret seg. Det er fortsatt viktig å legge til rette for alliert hjelp. Stormaktskonflikten er fortsatt en aktuell problemstilling. Men i tillegg har Ukrainakrisen og oppbyggingen av ny russisk militærmakt og doktriner skapt helt nye utfordringer, som i dette scenariet:

Kommer til «Unnsetning»

«Uenighet om resursutnytting i et verneområde på Svalbard utløser en alvorlig krise mellom Norge og Russland. I forsøket på å handheve norsk suverenitet oppstår det en konfrontasjon på bakken i en fjord på Svalbard. Liv går tapt. Russland skaper et påskudd om å beskytte russiske borgere i Kirkenes, og rykker inn i byen med en fredsbevarende styrke»

Dette utløser et stort dilemma: Skal man bruke alle resursene til å holde døra ved Kirkenes stengt? Gjør man det er det ingen igjen til å ta i mot alliert hjelp lengere sør. Lar man porten stå på gløtt ved Kirkenes, og ikke har tilstrekkelig store styrker i Finnmark, vil man ikke kunne hindre at russerne tar kontroll over et begrenset område. For eksempel til Tana Bru.

UKRAINA: Russisk marineinfanteristyrke lander i Ukraina ettet endt oppdrag i Syria. Russland styrker nå evnen til å gjennomføre raske og begrensede militæroperasjoner i naboland. Foto: REUTERS/Pavel Rebrov

UKRAINA: Russisk marineinfanteristyrke lander i Ukraina ettet endt oppdrag i Syria. Russland styrker nå evnen til å gjennomføre raske og begrensede militæroperasjoner i naboland. Foto: REUTERS/Pavel Rebrov Foto:

 

Vil Nato sloss for Svalbard?

Vil en slik russisk «fredsoperasjon», som motivert av å legge politisk press på den norske regjeringen, være en ordentlig krig? Uten norske styrker i området vil få liv gå tapt. Russerne sier at aksjonen er midlertidig, at de om kort tid skal trekke den fredsbevarende styrken ut. Hvordan vil Nato og USA forholde seg til en lavintensiv konflikt som har bakgrunn i en bilateral uenighet mellom to naboer i nord? Om Svalbard, der flere Nato–land også har ankepunkter mot norsk forvaltning? Vil situasjonen i Varanger være nok til å utløse artikkel 5 i Natotraktaten, bestemmelsen som hjemler alliert bistand?

Fly er ikke nok

Mens marinen og Luftforsvaret kan forflytte seg raskt er Hæren en tung koloss. Det krever en stor og komplisert logistikk–operasjon dersom brigaden skal flyttes til Finnmark. I beste fall tar det halvannen uke før hele styrken er klar til innsats i Varanger. Under forflytningen, som vil skje både på sjø og langs veinettet, vil den dessuten være sårbar for angrep fra fiendtlige fly, ubåter og krigsskip.

Norske fly og krigsskip kan i beste fall påføre an angriper i Varanger noen tap. Verken fly eller fartøyer kan gjeopprette norsk suverenitet over et landterritorium.

Brigaden kan ikke være to steder på en gang. Dersom den skal løse utfordringen i Kirkenes er det ingen igjen i Midt–Troms for å ta i mot alliert hjelp. Fordi brigaden er et integrert kampsystem vil det heller ikke være smart å dele den. En løsrevet bataljon vil ikke løse utfordringen, og løsrivingen vil føre til at hovedstyrken mister en viktig systemkomponent.

Russiske fallskjermjegere trener på en militærbase  ved Stavropol. Det russiske Forsvaret satser tungt på mobile styrker. Foto: REUTERS/Eduard Korniyenko

Russiske fallskjermjegere trener på en militærbase ved Stavropol. Det russiske Forsvaret satser tungt på mobile styrker. Foto: REUTERS/Eduard Korniyenko Foto:

 

Har sloss i Ukraina

Den gamle fiskerlandsbyen Petsjenga er i dag hovedbase for den ene av Russlands to «arktiske» brigader. Kaserner, lagere og garasjer ligger på rekke og rad langs hovedveien mellom Nikel og Murmansk. Noen få kilometer lengere øst huser garnisonsbyen Sputnik Nordflåtens egen marineinfanteribrigade, en eliteavdeling med 2000 soldater, som har vært satt inn i krigshandlinger både i Ukraina og i Kaukasus på 1990–tallet. Også styrker fra de to arktiske brigadene har vært prøvd i strid i Ukraina.

Avstanden fra Petsjenga til grensemerke 316 ved Grense Jakobselv er knapt 10 kilometer. Langs hovedveien, og inn til Kirkenes, er det 87 kilometer, like langt som fra Setermoen til Nordkjosbotn.

Den Arktiske brigaden i Petsjenga, 200.motoriserte infanteribrigade, er bedre utrustet enn den norske brigaden i Indre Troms. Den svært mobile russiske hærstyrken har flere stridsvogner og pansrede kampkjøretøyer enn sitt norske motstykke. Brigaden har også stor artillerikapasitet, deriblant fler–rørs rakettartilleri. Dessuten har avdelingen eget avansert luftvern, noe dagens norske hær mangler fullstendig.

Her skyter russerne med skarpt:

Kan ta Kirkenes på en formiddag

Avstanden til Kirkenes er ikke større enn at en ekspedisjonsstyrke fra Petsjenga kunne inntatt byen i løpet av en formiddag. Før krisemøtet i statsministerbunkeren i Oslo er kommet ordentlig i gang. Fra Setermoen til Kirkenes er det 805 kilometer – langs E6.

Begge de to «Arktiske» brigadene, 80. i Alakurtti, og 200. i Petsjenga er underlagt Nordflåten. Det tyder på at de er tiltenkt en rolle for å sikre et såkalt Bastionforsvar knyttet til basekomplekset på Kola. Dette handler om å trekke en fremskutt forsvarslinje så langt unna den russiske grensa at ingen kan true basene. De fleste studier antyder at denne linja går ved Alta.

President Vladimir Putin blir vist rundt på fabrikken som bygger Russlands nye super-stridsvogn, T-14 Armata på Uralvagonzavod fabrikken i Nizhny Tagil, REUTERS/Alexei Nikolskyi/Sputnik/Kreml.

President Vladimir Putin blir vist rundt på fabrikken som bygger Russlands nye super-stridsvogn, T-14 Armata på Uralvagonzavod fabrikken i Nizhny Tagil, REUTERS/Alexei Nikolskyi/Sputnik/Kreml. Foto:

 

Kraftig opprusting

Den gjeldende Russiske forsvarsplanenen går ut på å bruke 5000 milliarder norske kroner på moderniseringen av hær, flyvåpen og marine frem til 2020. I henhold til ambisjonen skal da 70 prosent av krigsmateriellet være fornyet. 5000 milliarder er omtrent 112 norske forsvarsbudsjetter.

Vil prege nabolaget

Russerne bruker ikke 5000 milliarder på våpen, for å true Norge. Verdens største land har til sammen 20000 kilometer grense mot 16 selvstendige stater. Forholdet til mange av de andre er i dag mye dårlligere enn hos oss i nordvest. Naboskapet til en militær stormakt er imidlertid problematisk fordi stormakten ville være fullstendig overlegen dersom det skulle komme til en konfrontasjon i Arktis. Det er som å være nabo til en skikkelig kakse. Uansett hva du drar frem, har han noe som er større og bedre i garasjen. Dersom han bestemmer seg for å reise til Norge kan han sette sammen en styrkepakke tilpasset de han vil møte over grensa.

President Vladimir Putin bak spakene i bombeflyet TU-160 Blackjack.  REUTERS/ITAR-TASS/PRESIDENTIAL PRESS SERVICE

President Vladimir Putin bak spakene i bombeflyet TU-160 Blackjack. REUTERS/ITAR-TASS/PRESIDENTIAL PRESS SERVICE Foto:

 

Gjenreise supermakten

Putins ambisjon om å gjenreise Russland som militær supermakt har gjort at denne sektoren har styrt klar av de dypeste kuttene som følge av de økonomiske problemene i landet. Signalene til Forsvaret og militærindustrien er å satse på høyteknologiske systemer, og ikke bygge videre på systemene fra sovjet–tida.

Sukhoi–fabrikkens PAK FA jagerfly, og det usynlige bombeflyet PAK DA er prestisjeprosjektene for luftstridskreftene Det sistnevnte er fortsatt på tegnebrettet, og analytikere mener at det vil gå minst 10 år før de første bombeflyene av denne typen kan tas i bruk.

Flyr fortere enn F-35

Jagerflyet PAK FA har imidlertid vært under utvikling siden årtusenskiftet, og den første prototypen fløy i januar 2010. Det er ventet at flyene blir satt i serieproduksjon i år eller neste år. Flyet vil få en toppfart som er 1000 kilometer i timen raskere enn Norges nye superfly F–35. Også det russiske flyet har Stealth–teknologi som gjør det vanskelig å oppdage på radar. I utgangspunktet hadde det russiske forsvaret bestilt 52 fly som skulle være levert innen 2020, og 250 innen 2030 På grunn av pengetrøbbel er bestillingen nedskalert til 12 fly frem til 2020.

Russlands nye superstridsvogn T-14 under maiparaden på Den Røde Plass. Foto: REUTERS/Grigory Dukor

Russlands nye superstridsvogn T-14 under maiparaden på Den Røde Plass. Foto: REUTERS/Grigory Dukor Foto:

 

Super-stridsvognen Armata

Russerne utvikler også en ny «Super–tank», Armata. Grunnkonstruksjonen skal være plattform for ulike kampkjøretøyer, deriblant stridsvognen T–14 Armata, som på papiret er raskere og mer kapabel enn dagens vestlige stridsvogner.

Russland har i dag 80 brigader med en samlet mannskapsstyrke på om lag 300.000. Analytikere har anslått at 25 prosent av denne styrken holder høy standard.

Russisk planlegging fokuserer på å utvikle strategier tilpasset hurtig innsats i begrensede konflikter i nærområdet. Hybridkrigføring, slik man har sett i Ukraina–konflikten har høy prioritet, skriver Militæranalytikeren Dmitry Gorenburg ved Harvard i en analyse fra 2015.

Den nybygde strategiske atomubåten Yuri Dolgoruky ved Severomorsk på Kola 2009. Foto: REUTERS/Alexander Zemlianichenko

Den nybygde strategiske atomubåten Yuri Dolgoruky ved Severomorsk på Kola 2009. Foto: REUTERS/Alexander Zemlianichenko Foto:

 

Nye lydløse ubåter

Den russiske marinen kollapset på 1990–tallet. Skip lå og rustet ved kai, og planer for nybygg ble skrotet. Nå står nye prosjekter i kø. Pengeproblemene har forsinket flere av dem, men analytikere tror at marinen sakte men sikkert vil bli gjenreist, og Kolabasen vil trolig bli like viktig som den var under Den kalde krigen. Det får betydning for Norge.

Russerne prioriterer nå byggingen av en ny klasse strategiske undervannsbåter som gir kjernefysisk avskrekking i forholdet til USA. I tillegg kommer det flere klasser med nye angrepsubåter, både atomdrevne og konvensjonelle. Deriblant en helt ny type ubåt som har et fremdriftssystem som gjør den tilnærmet umulig å oppdage. Russerne satser også tungt på mindre rakettbærende krigsskip som har missiler som kan brukes mot sjø og landmål.

- Styrkene vil være fullt ut tilstrekkelige til å sikre russisk dominans i havområder som grenser opp til Russland, skriver Gorenburg i sin analyse.

Fredag kommer regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret. I en serie artikler denne uka setter Nordlys søkelys på utfordringene og dilemmaene.

Les også:

Generalenes kamp

Overfallet på Alta

Knefall for Kreml

Heller kampfly enn hær

Hæren vakler

Spøkelseshæren

Artikkeltags