Gå til sidens hovedinnhold

Plan eller marked – Tesla vs. Norge

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Når trenger vi staten? Vi trenger staten når vi er enige om et felles mål, men ikke kan realisere dette målet ved hjelp av markedsmekanismer, aggregerte enkelthandlinger, eller i tilfeller hvor individenes preferanser står i motstrid til det overordna målet - slik vi ser det utspille seg de gangene allmenningens tragedie inntreffer.

Norge har lenge satset på elbil. Elbil utgjør 60% av nybilsalget i skrivende stund. Avgiftsfritaket for elbil reduserer statens inntekter med betydelige summer hvert år. Stortinget har også vedtatt et uklart mål om at det kun skal selges elbiler etter 2025. Vi kan med andre ord trygt slå fast atsatsingen på el-bil er et felles mål i samferdselspolitikken.

Dette innledende tankeinnholdet kommer til meg her vi sitter i ladekø på tredje timen med et enormt oppbud av Tesla-ladere i sidesynet. Hvordan kan Tesla bygge opp et nesten perfekt ladenettverk i hele Norge på bare noen få år, mens staten Norge har brukt lengre tid på å bygge et trøstesløst nettverk som er utdatert før det settes opp?

Tesla-organisasjonen må sannsynligvis ha hatt en helhetlig plan hvor bil, mobilitet og infrastruktur henger sammen. Tesla har ønsket at deres biler skal kunne kjøre over hele Norge (og Europa/USA/Kina), og har tenkt forbi snever lønnsomhet.

‘Norge’ har derimot ikke hatt en plan for utbyggingen. ‘Norge’ har brukt markedet for å få ladepunktene på plass. ‘Norge’ har fått det verste av to verdener. Først og fremst et utrolig lite fremsynt, informert og helhetlig rammeverk for utbyggingen. Tilsynelatende fullstendig uengasjerte anbudsprosesser der anbudskriteriene er lite gjennomtenkte. Private utbyggere som ikke ser ut til å gjøre noe som helst mer enn det som er strengt nødvendig for å «levere». Resultatet er et fryktelig underdimensjonert antall ladepunkter som ikke rent sjelden viser seg å ikke fungere. (Man kan ikkeannet enn å undre seg over hvordan det stort sett kan stå to ladere på hvert ladepunkt, når målet er å forby fossilbilsalg innen 2025.)

Det mest talende i denne sammenhengen er allikevel at mens elbilprodusentene jobber steinhardt mot å få bilene til å ta imot mer strøm for å korte ned ladetiden, bygges det fortsatt statsfinansierte ladepunkter som kaller seg hurtigladere, men som bare gir 50 kw inn til bilen. Ladere med høyere ladehastighet finner man stort sett der hvor kundegrunnlaget er stort nok for ren kommersiell utbygging, med et dårligere ladetilbud for distriktene som resultat. Elbileierens møte med landeveien er et endeløst app- og betalingskaos.

Mens Tesla bygger ut flere ladere i hurtigtogsfart der det er for dårlig kapasitet, tar det tilsynelatende årevis å øke kapasiteten på de subsidierte ladepunktene. Mange steder må man øke kapasiteten inntil ladepunktet fordi man ikke har planlagt for mulig utvidelse. I tillegg skal det sannsynligvis utlyses nye anbud osv. Norge har brukt 150 millioner på utbyggingen gjennom Enova. Hvor mye har Tesla brukt?

Markedsbasert utbygging

Nyliberalismens definitive hegemoni innover på 90-tallet var også et resultat av at planøkonomien hadde kommet i vanry. Giddens/Blairs tredje vei i Storbritannia og en norsk avart med Stoltenberg i spissen ga oss en passe gradvis innrømmelse av markedets overlegenhet. Staten skal bestille – private eller «kvasiprivate» skal levere. Vi fikk foretaksmodeller og alle mulige slags avarter av NewPublic Management i så å si alle offentlige sektorer. Ikke minst fikk vi politikere som skyr ansvar og lederskap. Så hvordan kan det ha seg at det «norske ladesystemet» ser ut som Sovjetunionen i 1982 og Tesla sitt ser ut som Pat Sharp på Sky Channel i 1986? Den ene aktøren privat - med plan, den andre offentlig - med marked.

Samfunnet blir ikke mindre komplekst med årene og behovet for å samordne, gjennomtenke og planlegge ut i fra helhetlige formål øker. Den tredje vei som både Høyre og Ap er enige om i dag, ser ut til å ha sviktende svar på denne utfordringen fordi dens modus operandi står på innsiden av kompleksiteten og øker det kaotiske elementet i den. Formålet kommer i bakgrunnen,«effektiviteten» i forgrunnen. Det er vanskelig å se for seg at et formål kan bli klart uten at man forstår virkeligheten; det ontologiske elementet ved alt som er. Hvordan kan for eksempel formålet med helsesektoren bli klart og bestillingene bli riktige så lenge man ikke forsøker å forstå hva helse er? Å glemme dette spørsmålet for «å satse på markedet» er et trylleformular som i praksis svekker eller fjerner statens overordna formålsivaretagende funksjon og overlater det hele til en mer eller mindre blind instrumentell rasjonalitet.

Når det gjelder lade-infrastruktur er det tydelig at det ikke er noe ledd som binder sammen en svært kostbar elbilsatsing med en visjonær informert og politiskvisjon om hvordan et ladenett må se ut. Uten et slikt bindeledd overlates ansvaret for infrastrukturen til den stakkars byråkraten i Enova som ikke kan annet enn å utlyse en type konsesjoner som er dømt til å bygge landet stykkevis og delt.

Selv om jeg ikke har Tesla selv, mener jeg at det er feil å åpne nettverket for alle andre bileiere. De som kjøper Tesla har allerede betalt for nettverket. Det gjør heller ikke noe for min del at vi som står i ladekø får en ekstra mulighet til å tenke over hvor det er på plass å la markedet styre og ikke.

Kommentarer til denne saken