(Nordnorsk debatt)

Dag Hoel: I Hamsuns kalosjer
239 sider
Spartacus forlag, 2021

De som ikke er spesielt interessert verken i Hamsun eller i hans kalosjer, kan ta det helt med ro: Boka handler bare i liten grad om Hamsun, derimot handler boka i høy grad om å ha ei mor som er barnefødt i Balsfjorden, forøvrig en sjarmerende og vital dame på 96 år som nå bor hos sin sønn i Trondheim og som stadig er i full vigør, med «rabarbraterte om våren, bløtkake til bursdag og ostekake når det trengs».

Takket være sin mor tilbrakte Dag Hoel i sin ungdom såpass mange sommerferier i Balsfjorden at han ble evig TIL-supporter, og nå har han skrevet ei bok med 42 kåserier som ikke handler mye om TIL, men ganske mye om disse feriene i Storbukta, og dessuten dels om forfatterens oppvekst på Raufoss, dels om hans nåvænde liv i Trondheim, der han rusler ettertenksomt rundt i hagen i selskap bl. a. med noen travle maur, en liten potetåker, to bikuber, fire hønser og en mordlysten rev. Til sammen gir dette varierte selskapet mye godt stoff for mange interessante dramaer, i tillegg til at man som bonus får gode tips angående hagestell og hønsehold.

Dyrelivet i hagen kombineres behendig med noen fabelaktige historier og replikker fra Balsfjorden, og med mange, kloke bemerkninger om filosofiske og politiske spørsmål. Framstillinga krydres dessuten med litterære sitater fra mange hold, for forfatteren er en bredt orientert mann som med samme slentrende selvfølgelighet streifer innom både Håvamål og Aristoteles og Che Guevara og Peter Wessel Zapffe og Jack Berntsen, og han kjenner lyrikere som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge like godt som han kjenner Balsfjord Bygdebok, utgitt 1925, skrevet av hans egen oldefar, Peter A. Larsen, Venstremann, stortingsmann og ordfører, inntil han i 1905 havnet i en strid om smør med gammel-redaktøren i Nordlys, selveste Alfred Eriksen, en strid han tapte, og derved rauk også posisjonen som ordfører.

Til sammen blir disse historiene rystet sammen til ei aldeles strålende bok, så knapt og effektivt fortalt at man blid og begeistret blar om på nye sider, spent på hvordan det skal gå med både de spirende potetene og med de fire hønsene og den sultne reven i Trondheim, og tilsvarende spent på om den kloke Aristoteles eller den nesten like kloke Olav H. Hauge også på de nye sidene har sagt noe treffende om livet i Balsfjorden?

Og det har de, forbausende ofte!

Familiære høner

Forfatterens nære og bortimot familiære forhold til de fire hønsene i Trondheim understrekes av at alle fire er oppkalt etter hans kjære tanter i Balsfjorden, noe som til å begynne med forsterker familiefølelsen, men som i neste omgang skaper betydelige emosjonelle problemer den dagen hønsene skal avlives. Og spørsmålet er: Hvordan skal rekkefølgen være?

Sammen med tanter og onkler i Storbukta har forfatteren lært seg gleden ved allsidig praktisk arbeid. Arbeidsjern er de alle sammen, og kanskje er det nettopp deres arbeidslyst som har gjort dem så seigliva at de på Sommarøya omtales med så stor respekt: «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri».

En spiker kvær

En sentral skikkelse i boka er forfatterens mor, oppdratt til nøysom flid i ei lita stua i Storbukta. Når sønnen lurer på hvordan hun og hennes fem søsken kunne få plass til alt, hvor gjorde de for eksempel av klærne sine, svarer hun bare: «Høh! Vi hadde no en spiker kvær!»

Hennes mor, altså forfatterens bestemor, var også et arbeidsjern, aktiv fra morgen til kveld. Hun var datter av en stortingsmann fra Venstre og kom fra et møblert hjem med trøorgel og innrammede bilder på veggene, men ble altså sjarmert til å leve sammen med arbeiderpartimannen Anton i Storbukta, «denne sosialismens pøl med ei svigermor uten tenner og svigerinner med lausunger».

Han Anton lot seg ikke rokke i sin tro på Ap, men hun var en myndig dame, så for husfredens skyld leste han Nordlys bare når hun var gått i fjøsen.

Samfunnsfiende?

Dag Hoel innser at noen kan se hans snille og flittige mor som en nedbrytende samfunnsfiende: Ved å reparere det som lar seg reparere, undergraver hun kapitalismens ønske og markedets krav om at vi helst bør kjøpe nytt og øke forbruket.

På dette punkt er det mulig å se en fjern forbindelse mellom den gamle damen fra Balsfjorden og den nesten like gamle Hamsun som da han var arrestert etter krigen og satt på Landvik gamlehjem, irriterte seg over at en av hans kalosjer var revnet. Han får tak i litt ulltråd og begynner å snurpe riften sammen. Familien sender ham nye kalosjer, men han vil heller reparere de gamle, for de er en del av hans historie, og dessuten har arbeidet en verdi i seg selv, forklarer Hoel:

«For Hamsun gir reparasjonene av den gamle kalosjen livsinnhold. Arbeidet bringer fram minner. Han føler seg nyttig- Han bruker hender og hode til å løse en praktisk utfordring, og han trenger den utfordringen, for han er en ensom, gammel mann som har slikt å gjøre. De nye kalosjene truer med å frarøve ham en del av selve livet.»

I forbifarten legger Hoel ikke skjul på Hamsuns «ideologiske villfarelser», men han legger heller ikke skjul på at denne dikteren også «kunne skrive om menneskelivet på en måte som dirrer i oss, sytti år etter hans død».

Margaret Thatcher i Balsfjorden?

Et sentralt punkt i boka er spørsmålet om i hvilken grad Margaret Thatchers politiske ideer, det som man gjerne kaller for nyliberalisme, hadde noen tilhengere i Balsfjorden? Nyliberalismen vil hevde at det fins ikke noe som heter samfunn, det fins bare en mengde enkeltindivider, og alle konkurrerer med alle, og alle må i hovedsak klare seg sjøl. Med andre ord: Jo mindre stat, og jo mer privatisering, jo bedre!

Hoel kommenterer dette slik:

«Hvis det var en ting som ikke ble diskutert i kaffepausene i Balsfjorden,, så var det nyliberalismen. Man snakket heller om i «den forbainna nordausten»

Men Thatchers tanker var ikke uten gjenklang i Balsfjorden. Trygd var et skjellsord. Det var i arbeidet at man demonstrerte hva en var verd.

Men innerst inne og «uten å vite det», var de sosialliberalister, alle sammen, for «det var sosialdemokratiet og samfunnsinstitusjonene som brøytet veien om vinteren og sendte værmeldinger fra bankene, det var alle klar over, det var liksom ikke noe å snakke om.»

For egen regning bekrefter forfatteren denne sosialliberale innstillinga: «Vi trenger hverandres omsorg. Å utvikle medfølelse er like nødvendig som å pleie egne behov, om livet skal smile».

Og her kommer Hoel til å tenke på den franske herre-parfymen som ble lansert i 1990 under navnet Egoïste, og som ble markedsført slik: «Egoïste er den foretrukne parfymen for menn hvis forførende egenskaper ligger i en kompromissløs personlighet».

Arve Johnsen og Statoil

Om det fins en helt i denne boka, så må det være Arve Johnsen, den første direktøren i det som en gang het Statoil og var heleid av staten. Men så dukket alle økonomene og ekspertene opp, i de fine dressene sine, forteller Hoel, og i Stoltenbergs første regjering, i år 2000, begynte en gradvis privatisering av selskapet. Nå er statens andel nede i 67 %.

Boka er ellers skrevet i en gemyttlig og forståelsesfull tone, men når Hoel kommer inn på alle de overbetalte ekspertene som ville befri Statoil fra det som tidligere statsråd Jens Chr. Hauge hadde kalt «statens kvelende favntak», og som, med Helge Lund som direktør, klarte å surre bort 200 milliarder kroner på eventyr i USA, da blir tonen skarpere og ironien mer drepende.

Hoels skildring av «ekspertene» i Statoil sier forresten ikke noe om hva slags maskulin parfyme de kompromissløse gutta boys bruker, men man kan jo gjøre sine tanker.

Gleden ved praktisk arbeid

I sin bok strør Hoel om seg med mange slags refleksjoner og med mye glede over å gjøre praktisk arbeid. Det er, for eksempel, en sann fryd å lese hans beskrivelse av gleden ved å kløyve ved, et emne som er nært beslektet med et annet av hans glansnumre, nemlig kunsten å tenne i ovnen, uten bruk av tennbriketter. Slike briketter gjør verden lettvint, men «de forflater våe kultur med sin undergraving av menneskelige ferdigheter».

Hoel kan strør dessuten om seg med en jevn strøm av herlige historier, for eksempel om Russe-Stefanus, som rodde rundt i Balsfjorden og målte opp hester, eller historia om han dyrlege Grøholt fra Tromsø som hadde en nydelig blå salve som han kurerte både mærra og han bestefar med, eller historia om da forfatterens mor i sin ungdom ble invitert til å komme til New York og bo sammen med den norskfødte kvinnen som eide verdens flotteste hotell, Waldorf Astoria. Hun innrømmer at tilbudet var «frestanes», men hun hadde lovt søstra å komme og melke kuene i Balsfjorden, så hun måtte takke nei til milliardærlivet! Familien var det viktigste!

Mørlefse på låvebrua

Dag Hoel kan ikke huske at familien i Storbukta noensinne hadde det travelt. Når naboer hadde et ærend på gården, blei det gjerne «kaffe og lefse på låvebrua, selv om det hastet med å kjøre timoteien i silo».

Hoel avslutter sine vandringer mens han sitter på denne låvebrua, for akkurat der kan det passe å lure på hva som er ingredienser i et bra liv. Og da har han et forslag som det er lett å være enig i: «Den som har spist mørlefse med sukker og kanel på ei låvebru (i Balsfjorden) en ettermiddag i juli, er usikker på hva som slår det».

For min del er jeg sikker på at det, selv uten kaffe og lefse, er lite som slår denne herlige boka om Hamsuns kalosjer. Skikkelig blinkskudd!