(Nordnorsk debatt)

Sar Queen har topp moderne utstyr, er raskere, bedre rustet for vær og vind, og har større rekkevidde. Eller, som fly-entusiastene sier: raskere, høyere og lengre!

Men ettersom vi er i Norge, må vi legge til et fjerde punkt: dyrere! For dette blir dyrt. Veldig dyrt. Og det er ikke Sar Queens skyld.

Det viser seg at det nye redningshelikopteret ikke kan lande på de etablerte helikopterplattformene på sykehusene rundt omkring i landet. Sar Queen er mye tyngre enn Sea King, og lufttrykket ved landing blir så høyt at det feier med seg alt som er i nærheten. Det blåste en ambulanse og en sykehusdirektør av banen da det for første gang besøkte St. Olavs Hospital i Trondheim.

Slik landingsplattformene ved sykehusene er bygget, utgjør det nye redningshelikopteret paradoksalt nok en fare for liv og helse når det kommer dundrende. Ergo må disse plattformene bygges om, til en prislapp som blir kjempehøy.

Vi har en svært god redningstjeneste i Norge, og Sea King har vært avgjørende for kvaliteten. Arbeidshesten har vært i luften siden 1973, og besetningen om bord har reddet utallige liv. Folk har blitt plukket opp av frådende hav etter forlis, andre er reddet fra livstruende sykdom, etter hurtig transport til sykehus. Og i løpet av snart femti år, er det også noen som er født om bord i en Sea King.

Denne kvaliteten på tjenesten skal vi fortsatt ha, derfor har Stortinget vedtatt at de nye helikoptrene skal kunne lande på de samme akutt-sykehusene som Sea King kan. Beredskapen skal selvsagt ikke bli dårligere med nye, moderne maskiner. Men av landets akuttsykehus er det svært få som kan ta imot det nye helikopteret. Innenfor Helse Nords område, kan det kun lande på sykehusene i Bodø og Stokmarknes.

Universitetssykehuset i Tromsø, som tar imot de hardest skadde og sykeste pasientene i nord, får problemer. Her ligger landingsplattformen for lavt og for tett på vei og ferdselsårer. UNN vurderer nå å ty til samme nødløsning som St. Olav har gjort. Der har man hyret inn vektere som stenger av hele området i god avstand til plattformen, og holder det stengt til redningsoppdraget er gjennomført. Men det sier seg selv at dette ikke er noe varig alternativ.

Prosessen med å erstatte Sea King har pågått i over 15 år. Luftfarten er regulert av strenge sikkerhetskrav, det omfatter også landingsforhold, som rullebaner eller plattformer. Når det gjelder offentlige innkjøp, er det dessuten klare betingelser for kravspesifikasjon, hvor alle aspekter ved anskaffelsen skal vurderes. Det kan umulig komme som en overraskelse at et helikopter må kunne lande.

Hvorfor ender vi opp med et surrealistisk problem som dette, at 16 nye redningshelikoptre, til 14 milliarder (foreløpig), ikke kan lande der de skal? Det var NRK som avslørte skandalen, og hvor mange som visste om fadesen før statskanalen fortalte folket om den, hadde vært interessant og vite. Spørsmålene melder seg på løpende bånd: glemte man landingsforhold da kjøpet ble gjort, eller utelot man denne realiteten?

Ble bevilgende myndigheter informert om kostnadsbomben? Hvorfor er ingenting gjort med landingsplattformene før nå, når helikoptrene er her? De skal være på plass på seks baser langs hele kysten innen 2023. Det er et knapt år til. Hvor mange hundre millioner vil det koste å oppgradere landingsforholdene, og når vil dette arbeidet være ferdig?

Et annet spørsmål som presser seg frem: hva er det med Norge og helikopter-bestillinger? Den famøse historien rundt NH 90 helikoptrene er et lite vakkert kapittel i norsk forsvarshistorie. Vi bestilte 14 stykk i det herrens år 2001, og disse helikoptrene kan lande. Når de kommer, hvis de kommer. De skulle leveres år 2005-2008, men vi mangler fremdeles ett, og seks av de vi har fått er bare i en foreløpig versjon. Det har dessuten vært mye feil ved dem.

Kystvakta har vært fortvilet, dette er maritime helikoptre som er svært viktige for beredskapen. Riksrevisjonen konkluderte i 2018 med at Norge hadde brukt 8 milliarder på noe som ikke er levert. Nå vurderer forsvarsminister Odd-Roger Enoksen å si opp hele avtalen. Det er bare det at det blir like dyrt å si den opp som å beholde den.

De fleste av oss begynner å bli temmelig matt av offentlige milliard-skandaler. Det går knapt en uke uten nyheter om gigantiske overskridelser, budsjetter som sprekker, byggeprosjekter som ruller på seg milliarder, eller svindyre investeringer som må skrotes. Det er nok å nevne offentlige IKT-løsninger... Men når pengene sitter løst, blir forvaltningen av dem deretter.