Visste du at Tromsø hadde en park med levende isbjørn?

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Se del 1 av denne dokumentaren i vinduet over.

Spill av del 2 fra det øverste bildet til høyre på siden.

Lyst på søndagstur med ungene for å titte på isbjørn? For 60 år siden var det faktisk mulig i Tromsø.

I en dyrepark ved Akvariet på Sør-Tromsøya, kloss inntil Telegrafbukta, labbet flere isbjørner rundt. Av og til klarte de å stikke av...

Unike filmopptak

Nordlys-TV presenterer en serie i fire deler om den eventyrlige og vågale attraksjonen. Serien er også en fortelling om Tromsø i 1950-årene, en tid med sterk optimisme og pågangsmot. Næringslivet blomstret og ingenting syntes umulig å få til i Nordens Paris. Heller ikke en arktisk dyrehage. Du får se unike filmopptak i farger fra private arkiver som aldri tidligere har vært publisert.

De to første delene av serien kommer her. De to siste publiseres senere.

I 1952 var Tromsø vertskap for Riksmessa, Norges største varemesse – et storarrangement som satte byen på hodet i tolv festlige sommerdøgn, og der kong Haakon var hedersgjest. Messa hadde 60.000 besøkende.

Åpnet av kongen

Året før var det besluttet at byen endelig skulle få sitt akvarium - etter mange års diskusjon. Samtidig arbeidet en egen komite for å få satt opp en polardyrepark i tilknytning til akvariet. Både akvariet og dyreparken skulle stå ferdig til Riksmessa, og bli offisielt åpnet av kongen.

En dyrepark i Tromsø ville være en betydelig turistattraksjon, men også fungere som mellomstasjon for isbjørnunger i påvente av eksport til dyrehager ute i Europa.

Da kongen steg ut av bilkortesjen i Telegrafbukta 10. juli 1952, ble han hilst velkommen av direktør Trond Soot-Ryen ved Tromsø Museum, som først orienterte en meget interessert Hans Majestet om saltvannsfiskene i det nybygde akvariet.

Turistattraksjon uten like...

Deretter spaserte kongen og hans tallrike følge over til det nye dyreparkområdet, der en isbjørn rugget fram og tilbake bak innhengningen, mens tre selunger lå oppe på et berg og solte seg. Omvisningen ble ledet av kontorsjef Helge Jakobsen i Brødrene Jakobsens rederi, en av initiativtakerne bak dyreparken.

Nordlys skrev dagen etter: ”Kongen var også levende interessert i dette foretaket og moret seg over isbjørnens vaktsomme speiding da et fly i ganske stor høyde durte over parken.”

Og avisen konkluderte i sin reportasje fra åpningsdagen at Tromsø nå hadde fått landsdelens flotteste turistattraksjon – ja, uten like i hele landet.

Sju bjørner i parken

Allerede fire dager senere ble det atskillig livligere innenfor nettinggjerdet i dyreparken. Ishavsskuta ”Polarheimen” brakte med seg seks isbjørner av årets kull til Tromsø. Dermed fikk ”Storrusken”, som hittil hadde vært alene isbjørn i parken, selskap.

Sjøakvariet og dyreparken var livlig besøkt under Riksmessa. Bare under messas fire første dager hadde mellom 16.000 og 20.000 besøkende vært innom byens nye attraksjon.

I Folkeparken, kloss inntil dyreinnhengningene, var det et yrende campingliv. Folk lå i telt - med isbjørner og seler som nærmeste naboer.

Få dager etter Riksmessa ble tre av isbjørnungene satt på ishavsskuta ”Norbjørn” for å bli fraktet til Zoologisk hage i København. Og etter hvert var det kun to isbjørner tilbake i parken – Pelle og Binna.

Byens kjæledegger

Disse to ble hele byens kjæledegger. Folk reiste langveisfra for å få et blikk av isbjørn på nært hold. Av og til så de sitt snitt til å rømme, da innhengningen ikke var solid nok – til engstelse for folk i nærmiljøet, men til forlystelse for turistene.

Akvariets vaktmester Hermod Lorentzen var dyrepasser og hadde godt lag med bjørnene. De gangene de kom seg ut og la av gårde på ”bytur”, maktet Lorentzen å lokke dem til seg med noen godbiter, og snart var de på plass i innhengningen igjen.

Jan Guttorm Lorentzen, sønn av Hermod, var smågutt mens isbjørnene holdt til i parken, og fikk være med pappa når bjørnene skulle mates og passes. Familien bodde i vaktmesterboligen i Akvariet, og var dermed nærmeste nabo til bjørnene.

Måtte lokkes med kake

- Pelle var den som oftest stakk av. Flere ganger måtte bjørnene letes opp, og da var det beste lokkemiddelet noen stykker med tekake, forteller Jan Guttorm Lorentzen til Nordlys. På veggen i rommet sitt på Sør-Tromsøya sykehjem har han hengende bilder av faren som mater den ene av bjørnene.

Initiativtakerne til dyrehagen ønsket at den skulle bli et permanent tilbud, og hadde støtte blant lokalpolitikerne. Men en bestemmelse i dyrevernloven satte forbud mot framvisning av ville dyr i fangenskap - i sirkus og lignende arrangementer. Skulle isbjørnparken drive videre, var en derfor avhengig av å få dispensasjon fra lovbestemmelsen, noe som ikke lot seg ordne i en håndvending.

Imens steg protestene fra dyrevernhold både mot å fange levende isbjørn, holde dyrene fanget i trange kasser i lange perioder under transport, og mot salg og kjøp av dyrene til sirkus og dyrehager i utlandet.

Men Pelle og Binna fikk leve i fred i isbjørnparken – inntil en solrik lørdag i begynnelsen av april 1954:

Rev opp nettinggjerdet

Det er en noe spesiell lørdag. Kalenderen viser 3. april. Kronprinsesse Märtha er alvorlig syk og ligger for døden. I Tromsø foregår en stor minneseremoni i domkirken for de omkomne etter en tragisk flyulykke ved Bjørnøya der åtte mennesker mistet livet etter at et postfly til Svalbard og Bjørnøya havarerte 28. mars.

Pelle og Binna labber rundt i innhengningen. Vintersola har begynt å dale. Pelle har fattet interesse for et bestemt punkt i nettinggjerdet som vender mot havet. Nettingen gir etter når han presser de digre labbene mot den, og han får stukket snuten gjennom.

Oppildnet av sterk frihetstrang setter han inn alle krefter, klarer å få hodet gjennom - river og sliter stadig mer i nettingen. Til slutt presser han seg helt gjennom. Plutselig svømmer Pelle rundt i sjøen utenfor Akvariet. Han er fri!

Pelle hjalp Binna ut

Han svømmer en runde, nærmest som i gledesrus. Så kommer han på at Binna jo fremdeles er inne bak nettinggjerdet. Hun har lengselsfullt fulgt ham med øynene. Pelle vender tilbake. Han tar spenntak mot steinene i fjæra og skyver og sliter i nettingen rundt hullet han selv hadde presset seg ut gjennom. Binna øyner muligheten, og klarer også å presse seg ut. Begge er fri!

De plasker og dukker i det kjølige havvannet. Til slutt legger de på svøm utover bølgene – i retning Grindøya.

Det ble ringt til politiet, det ble ringt til Helge Jakobsen. Vaktmester Lorentzen var bortreist, men ble alarmert og brakt i all hast til Tromsø. Hva skulle man gjøre med to potensielt livsfarlige dyr på rømmen?

Ved 15.30-tiden setter politiet etter rømlingene med marinebåten ”Tromsøgutt”. Om bord er politibetjentene Lom og Amundsen. Mannskapet får øye på bjørnene som har krabbet i land på Grindøya. Når mannskapet vil på land, jumper bjørnene på sjøen igjen.

Ba for bjørnene

Helge Jakobsen er om bord på ”Sjøørn”, og klarer til slutt å få tau rundt Binna, mens maskinist Karsten Dahle på ”Tromsøgutt” får tauet rundt Pelle.

Politibetjent Lom forlanger at de to bjørnene skal skytes. Det er ikke noe trygt sted å ta dem til, og en kan ikke lenger ta risikoen ved å ha dem i forvaring i den skrøpelige innhengningen i dyreparken. Politiet har dessuten i minne tidligere rømminger, og er gått lei av at parken ikke har sørget for bedre sikkerhet.

Vaktmester Lorentzen ror ut til ”Pelle”. Han prøver å godsnakke med bjørnen. De kjenner hverandre godt etter flere år med Lorentzen som dyrepasser. Men nå hjelper det ikke å lokke med tekake lenger. ”Pelle” klasker irritert labben i båtripa og spenner til båten.

Lorentzen prøver likevel å få dødsdommen omgjort. Han er glad i bjørnene og ønsker å få dem tauet til land. Det nytter ikke. Politimennene er nådeløse. De har fått ordre om at bjørnene skal skytes om nødvendig. Politimester Klouman er urokkelig.

To skarpe skudd...

Helge Jakobsen, isbjørnparkens fremste forkjemper, går med på å fullbyrde dødsdommen. Han lader geværet med blyspisskuler. På land har det etter hvert samlet seg mange tilskuere. De hører to skarpe skudd. 300-400 meter fra land henger nå Pelle og Binna livløse fra skipssida.

Byens kjæledegger var med ett ikke mer, og tilbake sto en tom isbjørnpark. Landsdelens flotteste turistattraksjon var blitt historie.

Artikkeltags