UNN reimet pasienter 108 ganger i fjor

KLINIKKSJEF: Magnus P. Hald ved allmennpsykiatrisk avdeling viser fram en belteseng på Åsgård.

KLINIKKSJEF: Magnus P. Hald ved allmennpsykiatrisk avdeling viser fram en belteseng på Åsgård. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Over hundre ganger i fjor måtte UNN ta i bruk denne beltesenga mot psykiatriske pasienter.

DEL

Å tjore fast pasienter med belter og reimer for å kontrollere dem, er omstridt. Det politisk uttalte målet er at tvangsbruken i psykiatrien skal reduseres.

Likevel taler statistikken en annen historie: Ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) ble i fjor fattet 353 vedtak om såkalt skjerming eller bruk av tvangsmidler mot innlagte pasienter.

Det er riktignok lavere enn antall vedtak i 2011, men høyere enn i 2010.

– Sett fra vårt ståsted er denne utviklingen bekymringsverdig. Det er klart at man i enkelte tilfeller må bruke tvang, men det bør begrenses til det minimale. Da er ikke dette godt nytt, sier Alex Norbakken, leder i Mental Helse i Troms.

LES OGSÅ: Reimet fast i åtte timer - så døde Ivar (64)

LES OGSÅ: - Kan hende var han alvorlig hjertesyk og skulle vært på intensiven og ikke på psykiatrisk

Ulike typer tvang

Tvangsmidler kan bety isolat, at pasienten skjermes fra andre eller at vedkommende blir medisinert mot sin vilje. Mest omfattende er imidlertid det som på fagspråket omtales som mekanisk tvang.

I praksis betyr det at pasienten blir reimet fast til en belteseng, noe som i fjor skjedde 108 ganger ved UNN. Det er en stor nedgang fra 175 tilfeller i 2011, men likevel for høyt, medgir Magnus P. Hald, sjef ved allmennpsykiatrisk klinikk på UNN.

– Sammenligner vi våre tall over tvangsbruk med oss selv, er vi ikke fornøyde. Vi ønsker å redusere dette, sier Hald til Nordlys.

Bedre «førstelinje»

En god start i så måte, vil være å etterstrebe ambisjonene i samhandlingsreformen om bedre «førstelinjetjeneste» i kommunene, tror Mental Helse.

– I samhandlingsreformen ligger det muligheter til dette, men da må det tas tak. Kommunene må være bevisste og ta grep om problemene når de oppstår. På den måten kan man forebygge tvangsinnleggelser, mener Alex Norbakken.

Hald er enig i at noe av løsningen kan ligge her, og i styrking av de distriktspsykiatriske sentrene. Han viser til at det er færre tvangsinnleggelser fra Sør-Troms og Ofoten som følge av bedre frivillig tilbud i området.

– Store avstander og dårlig faglig dekning utenfor sykehus i for eksempel Finnmark, kan resultere i at det er flere derfra som blir lagt inn under tvang. Men dersom man har et godt tilbud for mennesker med psykiatriske problemer utenfor institusjoner, vil sannsynligvis færre bli lagt inn eller utsatt for tvang på institusjon, sier klinikksjefen.

Plan for frivillighet

Det er ikke dermed sagt at ikke UNN kan bli bedre, mener Hald. I løpet av våren håper sykehuset å få lagt fram en plan for økt frivillighet innenfor psykiatrien.

Her går mye av «medisinen» ut på å se seg selv i kortene.

– Vi må jobbe med å utdanne oss bedre for å takle de situasjonene som oppstår, og for å se alternativer. Idet noen må underlegges tvang, er ikke det noe som oppstår i et tomrom, men i relasjon til den situasjonen vedkommende er i, forklarer han.

– Er man innlagt på en lukket sengepost, uten mulighet til å forlate, er det klart at man er i en presset situasjon. Det er sted det kan være vanskelig å være på, og det må vi jobbe med, sier Hald.

Artikkeltags