Unge i nord begår flest selvmord

TABUBELAGT: Vi kan nå langt ved å tørre å snakke om selvmord, mener fagfolk og etterlatte. Fra venstre: Ruth Eili Ruud, leder i LEVE Troms, Gro Berntsen, spesialkonsulent i RVTS, Odd Eidner, leder i LEVE Nordland, Ingrid Nesje, koordinator og spesialkonsulent i RVTS og Kirsten Isaksen, lokallagsleder i LEVE i Tana og Nesseby i Finnmark.

TABUBELAGT: Vi kan nå langt ved å tørre å snakke om selvmord, mener fagfolk og etterlatte. Fra venstre: Ruth Eili Ruud, leder i LEVE Troms, Gro Berntsen, spesialkonsulent i RVTS, Odd Eidner, leder i LEVE Nordland, Ingrid Nesje, koordinator og spesialkonsulent i RVTS og Kirsten Isaksen, lokallagsleder i LEVE i Tana og Nesseby i Finnmark. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Flere unge tar sitt eget liv Nord-Norge, enn ellers i landet. Desto viktigere er det å snakke om det, mener etterlatte og fagfolk.

DEL

– Det er klart at det ikke er noe som går over, man må lære seg å leve videre med det, sier Ruth Eili Ruud til Nordlys.

Hun er leder av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) i Troms. Sammen med Nordland og Finnmark, topper fylkene i nord en dyster statistikk:

Fra 1996 til 2006 var det 21 prosent flere unge under 24 år som tok sitt eget eget liv i landets nordligste landsdel, enn ellers i Norge.

I samme tidsrom opplevde Finnmark fylke desidert flest selvmord per innbygger. Her valgte 16 personer å avslutte sitt eget liv for hver 100.000. innbygger.

Ingen lett forklaring

– Det er ingen grunn til å tro at dette har endret seg de siste årene, dessverre, sier Ingrid Nesje, koordinator og spesialkonsulent ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) i Nord-Norge.

Det er RVTS i de fem, ulike helseregionene i Norge som i samarbeid med Folkehelseinstituttet som har utarbeidet statistikken for elleveårsperioden.

Hvorfor akkurat Nord-Norge peker seg ut i negativ retning i unge selvmord, er ikke lett å forklare.

– Det er på en måte tusenkronersspørsmålet, samtidig som vi ikke må gå oss blinde i å lete etter årsaker. Det er komplekse grunner, men vårt hovedbudskap er at vi vet nok til at vi må satse på forebygging, sier Nesje.

– Tabubelagt tema

Hvert år er det over 500 mennesker som tar sitt eget liv i Norge. I Finnmark skjer det oftest relatert til innbyggertall, mens det i Troms og Finnmark var elleve selvmord per 100.000. innbygger fra 1996 til 2007. Det er noe under landssnittet på tolv.

Ruth Eili Ruud har som etterlatt og gjennom sitt engasjement i LEVE, opplevd hva det vil si å miste noen nært seg i selvmord.

– Når man tenker på hvor mange mennesker som hvert år berøres av selvmord, er det klart at noe må gjøres, sier hun.

I mai arrangerer LEVE sin nasjonale fagkonferanse i Harstad. Her deltar blant andre Jostein Pedersen, kjent som kommentator til Melodi Grand Prix, som foredragsholder. Pedersen har i en årrekke valgt å være åpen om sine problemer med depresjon og selvmordstanker.

– Det er et tabubelagt tema, og vi må tørre å snakke om det, sier Ruud.

Ser til øst og vest

RVTS samarbeider med Fylkesmannen i Finnmark og Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern (SANKS).

På den måten håper de å styrke selvmordsforebygging i kommunene i fylket.

– Det vi ser, er at vi i nord er mer like i antall, metoder og kjønn med andre såkalte sirkumpolare områder, enn sørover i Norge. Når vi da skal samarbeide om forebygging, kan det være hensiktsmessig å bruke erfaringer fra våre naboland i øst, i tillegg til resten av Norge, sier Gro Berntsen, spesialkonsulent i RVTS.

– De strategiene som er utarbeidet nasjonalt, er ikke nødvendigvis de som fungerer best i vår region, supplerer Ingrid Nesje.

– For dårlig forankret

RVTS og LEVE er ikke i tvil om at det gjøres mye godt forebyggende arbeid i kommunene i dag. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan gjøres mer, mener de.

– Det vi ofte ser at det er for dårlig forankret, og at for få kommuner har selvmordsforebyggende planer. For å få det forankret i kommuneadministrasjonen, er det en stor jobb som må gjøres, sier Berntsen.

For etterlatte etter selvmord, er det ikke tvil om hva som må gjøres.

– Det bør ikke skje, men når det skjer, bør det automatisk utløse en form for støtte og oppfølging, mener Ruth Eili Ruud.

Artikkeltags