- Tvang gjorde meg mer syk

BEDRE NÅ: I flere år etter at hun ble tvangsinnlagt og utsatt for mekaniske tvangsmidler i 1992, har Siv Helen Rydheim (57) slitt. Nå går det imidlertid bedre med henne, og hun har blant annet skrevet bok om sitt møte med psykiatrien.

BEDRE NÅ: I flere år etter at hun ble tvangsinnlagt og utsatt for mekaniske tvangsmidler i 1992, har Siv Helen Rydheim (57) slitt. Nå går det imidlertid bedre med henne, og hun har blant annet skrevet bok om sitt møte med psykiatrien. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Nå kjemper 57-åringen mot tvang i psykiatrien.

DEL

TROMSØ/TALVIK (Nordlys): – Jeg vet ikke helt hva jeg skal sammenligne det med for at folk som ikke har opplevd det, forstår. Du kan se for deg å bli tjoret fast til en seng i en celle, fullstendig isolert mens du febrilsk prøver å komme deg løs.

Slik beskriver nå 57 år gamle Siv Helen Rydheim sitt møte med psykiatrien i 1992. Hun ble tvangsinnlagt med psykose på Åsgård sykehus i Tromsø. Da hun nektet å ta medisinen sin, ble det fattet vedtak om såkalte mekaniske tvangsmidler.

Det vil si at reimer og belteseng ble tatt i bruk for å få den da 37 år gamle kvinnen under kontroll.

– Å havne i psykiatrien som godt voksen, var et rystende sjokk for meg. Det gjorde ikke sekken med dårlig bagasje lettere å bære, forteller Rydheim.

Har skrevet bok

Etter to uker inn og ut av beltesenga på sykehuset, ga hun opp og begynte å ta medisinen sin frivillig.

Hun ble omsider skrevet ut, men det tok ikke mange årene før hun var tilbake. I 1994 ble hun igjen tvangsinnlagt på Åsgård, før hun i 1996 ble lagt inn på Veum i Fredrikstad.

I dag bor hun i bygda Talvik i Alta kommune. I 2008 ga hun ut boken «Kjærligheten spør ikke, den bare er», hvor hun blant annet forteller om sine erfaringer med psykoser, tvangsinnleggelse og tvangsmiddelbruk i psykiatrien.

– Jeg har brukt mange år på å komme på beina igjen. Tvang forsterket og forverret situasjonen for meg, og gjorde den opprinnelige krisen vanskeligere å håndtere. Det vet jeg at jeg har mange med meg i, sier Rydheim.

57-åringen har fulgt den siste tids mediedekning av tvang i psykiatrien. Det er tungt å lese, forteller hun.

– På grunn av mine erfaringer er det en form for «retraumatisering» å lese om disse sakene som rulles opp. Samtidig tenker jeg at jeg ikke kan stenge det ute. Da står jeg i fare for å bli likegyldig.

LES MER: Reimet fast i åtte timer - så døde Ivar (64)

Flere tvangsinnlegges

Et uttalt mål i norsk helsepolitikk er at tvangsbruken i psykiatrien skal reduseres. Likevel viser en rapport fra Helsedirektoratet fra november i fjor, at utviklingen går i motsatt retning.

Her framkommer det at det i 2009 var 5000 personer som ble tvangsinnlagt til sammen 7200 ganger i Norge. To år senere var tallet økt til 8300 tvangsinnleggelser fordelt på 5600 personer.

– Myndighetene sier at tvangen skal ned, men jeg ser ikke helt hvordan de tenker å få det til, sier Rydheim, som selv har tatt initiativ til en nettbasert underskriftskampanje mot tvang i psykiatrien.

Fem ulike brukerorganisasjoner innenfor psykisk helse har gått sammen om en felles aksjon for medikamentfri behandling. Det er en god idé, tror Rydheim.

– Samtidig mangler det noe viktig, og det er vilje fra myndighetene til å sette av midler til å prøve ut et pilotprosjekt. Det må tross alt penger til for å prøve ut andre tiltak enn tvang, sier hun.

LES MER: UNN reimet pasienter 108 ganger i fjor

Vil selv reimlegges

Magnus P. Hald, sjef ved allmennpsykiatrisk klinikk på Universitetssykehuset, deler oppfatningen om at mange opplever det som traumatisk å bli lagt i reimer eller utsatt for tvangsmedisinering.

– Opplevelsen å bli utsatt for tvang i det hele tatt er problematisk for mange, og det er også grunnen til at vi ønsker å redusere dette, sier Hald til Nordlys.

– Det gjelder alle former for tvang. Det varierer veldig hvordan mennesker opplever ulike typer tvang. For noen kan tvangsmedisinering være verre enn mekaniske tvangsmidler, fortsetter han.

På den andre siden har Hald opplevd at enkelte pasienter selv ønsker å bli lagt i reimer.

– De opplever det som hjelp til å få styring over seg selv. Selv om det for mange vil være negativt og problematisk, er det altså noen som ber om det i konkrete situasjoner, sier han og understreker at han uttaler seg på generelt grunnlag.

Artikkeltags