Tar på seg fryktinngytende masker og kjeppjager naboen

DET ONDE ØYET: I Manndalen tar man på seg fryktinngytende masker og kjeppjager naboen på nyttårsaften.

DET ONDE ØYET: I Manndalen tar man på seg fryktinngytende masker og kjeppjager naboen på nyttårsaften. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Noen steder drikker man champagne og sender opp raketter på nyttårsaften. Her gir man naboen det onde øyet.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Det er et par timer til 2012 er historie. Gatelysene er slått av. Et skrik gjaller nedover den mørklagte veien fra Manndalen. Lys fra brennende fakler flakker over groteske skikkelser som ståker i vei. Ned mot havet, og det store flammende bålet. En hale av nysgjerrige tilskuere. Noen kommer for nære, og blir resolutt angrepet. Med stokker. Oabeaigállát, det årlige stornissetoget nærmer seg crescendo.

– Det er ingen som egentlig vet hvordan det begynte, sier Wilmar Johnsen. – Nissetoget har bare vært der. Bestandig. I alle fall de siste hundre årene.

63-åringen har sluttet å gå sjøl. Nå er han bare maskekonsulent for venner og familie. Men han har lang fartstid og debuterte som nyttårsnisse da han var 12. Da biblioteket nylig arrangere temadag om nissetoget, var det han som ble bedt om å holde foredraget.

– Det er selvsagt de groteske maskene som er det viktigste. I dag er det mange ulike materialer som settes sammen. Tidligere, før plasten og byggeskummet, handlet det kun om materialer fra naturen. Mange brukte hele høsten til å planlegge nyttårsmasken. Man samlet skinnfiller, skjøt kanskje ei kråke eller sjur for å få spektakulære effekter. Ulike typer horn var viktig. I romjula ble de fryktinngytende kreasjonene satt sammen, helst i dypeste hemmelighet, forteller Johnsen.

Manndalen har sterke læstadianske tradisjoner. Nissetoget var ikke spesielt vel ansett blant den sterkt religiøse delen av befolkningen. Til alt overmål gikk det parallelt med den store nyttårsforsamlingen i bygda.

– Jeg kommer fra et læstadiansk hjem, og kunne ikke lage maskene hjemme. Det var allikevel en stilltiende aksept for at jeg deltok i toget. Men maska laget jeg hos kamerater, forteller Wilmar Johnsen.

Men hvorfor her i Manndalen? Skikken finnes ikke i noen av nabobygdene.

– Mest sannsynlig begynte tradisjonen tidlig på 1900-tallet, og jeg tror det er en skikk som kom østfra, med innvandrere fra Tornedalen, sier Johnsen.

I byen Mohács i Ungarn kler unge menn på seg like groteske masker, turer rundt i gatene og angriper kvinner med strømper fylt med mel. Det årlige karnevalet Busójárás er en turistattraksjon. En teori går ut på at skikken har sammenheng med hedenske fruktbarhetsriter. Men ingen vet sikkert, heller ikke i Ungarn. Busójárás i Mohács og Oabeaigállát i Manndalen. Hva er linken?

– Noen ting får man aldri et godt svar på, og det gjør kanskje ikke noe. Det viktigste er at tradisjonen består, sier Johnsen

Og det vil den nok. Denne ettermiddagen lyser det fra mange garasjer og snekkerboder i Manndalen. Mens hopprennet går på TV legger Simon Birkeland Johnsen siste hand på den fryktinngytende kreasjonen han snart skal tre over hodet. Simon er Wilmar Johnsens barnebarn. I kveld skal han ta opp tradisjonen etter bestefaren. Dette er hans første stornissetog. Han har tidligere deltatt i den fredelige barnevarianten. Nå er det alvor.

– Jeg gleder meg. Dette blir spennende, sier 14-åringen mens han dytter de siste bjørkepinnene inn i skjegget på den groteske maska.

– Også har jeg hentet meg en skikkelig stokk, sier han og nikker mot en halvannen meter lang solid bjørkekjepp.

De kalles nisser, men må for all del ikke forveksles med den godslige rødkledte varianten som kan stikke innom på julaften. Dette er skapninger som ikke går av veien for å angripe. Noen innbyggere tilbringer årets siste timer bak låste dører. Unger bør helst skjermes. Her spørres det ikke etter snille barn.

– Man skal passe seg for å komme for nære. Det skal ikke legges skjul på at noen av nissene styrker seg på mer enn blåbærsuppe i toget, og kan være litt uberegnelige. Men det er stort sett en fredelig forsamling, sier Wilmar Johnsen.

Fredelig er et relativt begrep. Etter fire relativt dramatiske trefninger bytter Nordlys utskremte ut vidvinkelobjektivet med ei telelinse. Når prosesjonen toger inn på Løkvoll løper livredde barn unna og roper på foreldrene. Nede ved fjæra flammer det i et kjempebål. Nissene legger kursen mot ilden. Mens de danser rundt bålet er det et par sambygdinger som drister seg frampå med fotoapparatet. Men bildene blir tatt på behørig avstand.

Helt trygg kan man aldri være.

Artikkeltags