Per «Parker» er rusfri

Artikkelen er over 14 år gammel

Ryktet om Per «Parker» Andreassens død er betydelig overdrevet. – Jeg føler meg faktisk som en vinner for tiden, sier Andreassen som drikker metadon til frokost.

DEL

– At folk sprer rykter om at jeg er død, tar jeg som et kompliment. Det betyr at folk bryr seg om hvor jeg blir av, sier Per og ler.

Det var for et par uker siden – etter en sprekk – at ryktene begynte å rulle. Tromsøs kjendisnarkoman, Per «Parker», skulle være død.

Men han er som sagt i live, ser godt ut, og bor på Marbo hybelhus på Bjerkaker.

– Jeg har det kjempefint her. Og er utrolig glad for at noen gidder å redde livet mitt.

Legger laminat

De ansatte på Marbo holder ham ikke bare i livet, de holder han også i arbeid.

Sammen med venninna Rosita Svartz (36) og de to andre i huset pusser Per opp huset.

– Vi har malt panelet her i stua og alle vinduene, og snekra litt. Nå skal vi legge laminat på gulvet, forteller han.

Etter hvert skal de lage tre nye leiligheter i huset.

Snekringa er en del av rehabiliteringa.

Det er den og fellesskapet på Marbo som gjør at han fortsatt holder ut, to måneder etter han bytta ut heroin med metadon.

– Hadde jeg vært aleina, hadde jeg sprukket.

Halvparten sprekker

Det har halvparten av de som begynte med metadon i 2001 og 2002 gjort.

– Sjokkerende. Det er det virkelig, sier Per.

Han og Rosita Svartz tror årsaken er at mange blir overlatt til seg selv. Som «Geir», som Nordlys skrev om i går.

Ifølge kontraktene med Sosialmedisinsk senter (SMS), skal brukere av metadon og subotex ha jevnlige møter med SMS, fastlege og sosialkurator.

– Det blir det nå så som så med, forteller Per og Rosita.

De synes det er vondt å høre at «Geir» ikke får hjelp i dag.

– Jeg leser i avisa at SMS sitter og vurderer hva de skal gjøre med ham. Det står om liv, hva skal de vurdere? spør Rosita.

– Ei uke for en narkoman er lenge. Hver eneste dag går med til å overleve.

– Jeg skulle ønske «Geir» og alle de andre som vil ut, kunne få komme hit. Her har de hatt en sjanse, sier Per.

En vinner

Selv begynner han å føle seg som «folk flest» igjen. Spiller fotball, bowler og snekrer. Tar seg en øl av og til, selv om han strengt tatt ikke har lov.

Han føler seg også klar til å gjøre noe nyttig. Begynne å jobbe.

– Jeg kunne godt tenkt meg å jobbe på et lager. Der er det tørt og varmt og godt. Ja, så lenge det ikke er et fryselager.

Venneparet merker at folk i byen behandler dem annerledes etter at de ble nyktre.

– Vi var på byen her om dagen og ville ta oss ei øl. På Nøden pub ble vi som vanlig kasta rett ut. Da gikk vi på Bypuben. Der fikk vi lov å sitte som vanlige folk og prate over ei øl. Det var en spesiell opplevelse, forteller Rosita.

De vet at de har oddsen mot seg. At det kan gå galt, og at det er folk der ute som venter på at de skal sprekke.

Men de har tenkt å prøve så godt de kan, og akkurat nå føles alt veldig bra.

– Vi er ikke samfunnstapere lenger. Nå føler vi oss som vinnere, sier Per.

Artikkeltags