Pappa kom aldri hjem

ET SAVN FOR LIVET: Rasmus Olsen var ni år gammel da faren og de andre fiskerne ble utsatt for den meningsløse massakren på Svensgrunnen. Her ved minnebautaen utenfor kirken i Gryllefjord.

ET SAVN FOR LIVET: Rasmus Olsen var ni år gammel da faren og de andre fiskerne ble utsatt for den meningsløse massakren på Svensgrunnen. Her ved minnebautaen utenfor kirken i Gryllefjord. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

- Det var ikke en ulykke. Det var en massakre, sier Rasmus Olsen (79), som mistet faren da han var bare ni år gammel.

DEL

Da han som ni år gammel gutt hørte at noen hadde skutt på fiskebåtene der faren hans var, sprang han hjem og kastet seg i fanget på bestemoren.

70 år seinere gjør det fortsatt vondt for Rasmus Olsen (79) å fortelle om hvordan han mistet faren sin, Olaf, etter den meningsløse tragedien på fiskefeltet Svensgrunnen utenfor Senja.

På minnebautaen utenfor kirka i Gryllefjord står farens navn sammen med de tolv andre fiskerne som omkom etter at en russisk ubåt, K-21, gikk til angrep på de lokale båtene og skjøt dem sønder og sammen. Ti fiskere ble drept, mens sju ble kidnappet og satt i russisk fangenskap. Tre av dem døde i fangeleiren, og en av dem var Olaf Olsen.

I morgen kveld skal det arrangeres ei minnemarkering i anledning 70-årsdagen for tragedien under krigen. Blant annet med kransenedleggelse og flere pårørende som forteller om sine opplevelser.

Dagen som forandret livet

Rasmus Olsen husker den skjebnesvangre dagen den 12. april 1943. Da han som niåring sto opp om morgenen, hadde faren og de andre fiskerne allerede gått ut på havet.

– Været var dårlig og de var i tvil om de skulle gå ut. Men de gjorde det.

Flere båter gikk til Svensgrunnen som ligger langt ute, nesten i Stordjupta. Dette var utenfor den trygge sonen å fiske i, og innenfor grensen til det som ble regnet som krigsområde.

– Jeg gikk på skolen, og så hørte jeg at de hadde skutt på båtene på Svensgrunnen. Da sprang jeg hjem, heiv veska fra meg og kastet meg i fanget til ho bestemor, forteller han.

Sønderskutte båter med skadde og døde fiskere om bord kom seinere til land.

– Jeg var på kaia da båten «Øystein» kom. Da lå de døde fiskerne på dekket. Jeg ble jaget opp igjen med en gang, forteller han.

Men båten som faren hans var på, «Skreien», kom aldri i land. Den ble seinere funnet drivende tom på havet. Mannskapet var blitt tatt til fange av russerne.

Fikk brev med kors på

Etterpå levde Rasmus og familien i håpet om at Olaf skulle klare seg gjennom det russiske fangenskapet. Men året etter kom det et brev hjem til dem, med kors på og svart rand rundt kanten, med en meddelelse fra presten om at Olaf var død.

– Jeg skjønte hva det var da jeg så brevet. Jeg var klar over at det var dødsbudskapet. Det går ikke an å sette på papir hvordan det føltes. Du blir merket for livet.

Ifølge Rasmus sultet faren i hjel i fangeleir 158. Eller rettere sagt, han ble sultet i hjel. En mann som ellers var sunn og frisk, og aldri syk.

– Det var sånn sorg i huset at det ikke går an å forklare.

Etter krigen kom de fire fiskerne som overlevde det russiske fangenskapet tilbake igjen.

– Jeg har aldri vært så fattig i hele mitt liv som da de kom hjem og ikke pappa.

Rasmus forteller at han fortsatt har tunge stunder når han tenker på det som skjedde.

– Du bærer det med deg hele livet. Dette var ikke en ulykke. Det var en massakre, sier han.

– Skjøt spurv med kanoner

Forfatter Ivar Enoksen, som har satt seg godt inn i historien, sier følgende om hvorfor den russiske ubåten skjøt på de norske fiskebåtene.

– Det forelå et direktiv om at båtene skulle holde seg unna krigsområdet, men jeg tror ikke det hadde betydning for at de ble skutt på. Jeg tror det kort og godt handlet om en ubåtkaptein som desperat trengte resultater etter å ha vært to uker på tokt uten ha noe å vise til.

Det skal visstnok også ha vært et fyllekalas om bord i ubåten kvelden før, og Enoksen har lurt på om kapteinen kan ha tatt feil av flagg på fiskebåtene og trodd de var tyske marineflagg.

– Men jeg tror egentlig ikke det var tilfellet. Når kapteinen i loggen skrev om «båter under fascistisk flagg» så tror jeg bare han beskyldte dem for å fiske for tyskerne.

Noen beklagelse fra russisk side har aldri kommet.

– Nei, de dekker seg bak den enigheten som var om hvor fisket skulle skje, og at disse båtene var for langt ute. Men det var en fryktelig aggressivitet i angrepet. K-21 var verdens største ubåt i sin tid. En forferdelig drapsmaskin. Når de gikk til angrep på fiskebåter med denne ubåten, så var det å skyte spurv med kanoner, sier Enoksen.

LES NORDLYS PÅ LØRDAG - DA LANSERES DET EN NY TEORI OM TRAGEDIEN

Artikkeltags