Onkelen reddet en hel by fra å dø

AMERIKANSKE HELTER: Gunnar Kaasen fra Burfjord i Kvænangen og hunden Balto.

AMERIKANSKE HELTER: Gunnar Kaasen fra Burfjord i Kvænangen og hunden Balto. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Her er Gunnar Kaasen (80) nevø til Gunnar Kaasen, helten fra Amerika.

DEL

Hundekjøreren og gullgraveren Gunnar Kaasen fra Burfjord i Kvænangen og hunden Balto maktet i 1925 det ingen andre klarte. Tospannet kjempet seg gjennom 80 kilometer alaskavillmark, i et forrykende uvær, og nådde Nome med livsviktig serum etter at et difteriutbrudd rammet gruvebyen med 1500 innbyggere.

Den dramatiske historien ble vist i beste sendetid på NRK i romjula.

Regissør og manusforfatter Per Kristian Olsen betegner dramaet for 87 år siden som en svært spennende roman, bortsett fra at den faktisk er sann.

Heltehistorie

- Dette er en av de største heltehistorier med nordlendinger i hovedrollen, sa Olsen til Nordlys før filmen ble vist.

Nasjonen holdt pusten mens redningsaksjonen pågikk, avisene hadde store overskrifter hver dag.

Kaasen og Balto berget flere hundre mennesker fra å dø i isødet etter at de klarte å gjennomføre siste etappe av det over 1000 kilometer lange løpet fra Anchourage til Nome.

Over natta ble de superstjerner i Amerika.

Balto og Kaasen spilte hovedrollene i filmen om seg selv. Flere filmer og bøker ble laget, og de to - samt de andre hundekjørerne i kappløpet mot Nome - fikk gullmedalje av det amerikanske senatet og hedret av den amerikanske presidenten.

Slekta visste

I Norge har den dramatiske historien ikke vært spesielt kjent. Detaljene er det bare noen få familiemedlemmer i Kaasen-slekta som har kjent til.

Nevø Gunnar Kaasen er glad for at historien om onkelens heltedåd endelig er blitt gjort kjent for alle.

Kaasen er fra Burfjord i Kvænangen, som sin berømte onkel, men rakk aldri å treffe ham i levende live. Nå er den tidligere kultursjefen i Målselv kommune pensjonist i Spania, og nyter dagene langt unna kulde og snø i Arktis.

Gunnar Kaasen besøkte Norge og hjembygda i 1958. Han døde to år senere.

Mange søsken

Slik husker nevø Gunnar Kaasen sin onkel:

Onkel Gunnar var den femte eldste i søskenflokken på Kaasen i Burfjorddalen. De var tre søstre og ni brødre. Det var nesten et komplett fotballag om fotball hadde vært idretten i dalen på den tiden. Men det var ski og langrenn disse guttene sverget til i oppveksten og seinere i konkurranser utabygds og i Alaska. Hardt skogsarbeid pluss annet gårdsarbeid i oppveksten var jo og med på å forme disse hardhausene for store påkjenninger seinere i livet, forteller Gunnar Kaasen.

Han legger til at han under oppveksten visste om onkelen som hadde drevet med hundekjøring i Alaska.

- Bildene som har florert på TV og i andre media der onkel Gunnar poserer med ulvepels og Balto ved sin side, husker jeg vi hadde heime på 30-tallet. Bragden han og alle de andre hundekjørerne med Leonhard Seppola i spissen utførte fimbulvinteren 1925, visste vår generasjon lite og ingenting om.

- Men på midten av 70-tallet kom jeg over et avisutklipp fra Amerika som utførlig skreiv om dramaet og kampen for å få difterimedisinen tidsnok fram til de mange syke barn i Nome. Der var jo Leonhard Seppola og onkel Gunnar særlig framhevet. Jeg oversatte denne beretningen og fikk den med i Mennesker- og Miljø-årboka for Nordtroms. Så vidt jeg veit, var det første gang dette blei publisert her til lands. Det førte til at Norsk Politihundtidende ba om å få trykke den norske beretningen, forteller Kaasen.

Trodde han var helten

Han har mange ganger opplevd pussige ting fordi han er nevø og oppkalt etter en berømt person.

- Da vi flyttet til Helgeland i 1996 brukte vi å handle på en liten butikk i Kvina. Det var jo i denne tida Baltofilmen vandret landet rundt. Norsk Ukeblad hadde i den forbindelsen en tre siders reportasje om onkel Gunnar. Butikkeieren som da var oppi 90 år hadde vel sett overskriftene, så da vi kom inn på landhandelen, tok meg i handa og sa med virkelig høytidelig stemme: "E må sei du ha vør' med på mykkje".

- Han fikk selvsagt forklart sammenhengen og at jeg langtfra var noen helt som var med på å redde Nome.

Gunnar Kaasen forteller at ukene etter NRK-dokumentaren har vært spesiell i Spania.

- Folk stopper meg på gata og kommer bort til oss på restaurantene og vil hilse og spørre om slektsforholdet. Jeg spiller og underholder på et par restauranter, og nordmenn her veit mye godt hvem vi er. Vi har jo bodd her vintertid i 10 år nå.

- Onkel Gunnar var en gang heime etter krigen. Det var på slutten av 50-tallet og et par år før han døde. Dessverre fikk jeg ikke møte han, fordi vi bodde på en annen kant av landet da.

Artikkeltags