Ny teori om udåden på fiskefeltet

Historie: Journalist og forfatter Gunnar Grytås er ferdig med Norges Råfisklags 75-års historie. Udåden på Svensgrunnen i april 1943 spilte en rolle da direktør Johannes Overå ble tiltalt for landssvik.

Historie: Journalist og forfatter Gunnar Grytås er ferdig med Norges Råfisklags 75-års historie. Udåden på Svensgrunnen i april 1943 spilte en rolle da direktør Johannes Overå ble tiltalt for landssvik.

Artikkelen er over 5 år gammel

For 70 år siden drepte en russisk ubåt ti fiskere fra Senja. 300 fiskeskippere i tysk tjeneste kan forklare brutaliteten. Svensgrunnen utenfor Senja 12. april 1943. Flere enn tjue fiskeskøyter drifter innenfor en grense på 22 nautiske mil som den tyske okkupanten har satt. Været er dårlig med grov sjø og dårlig sikt.

DEL

Brått dukker den sovjetiske ubåten K-21 opp og går til angrep. Den første granaten går i sjøen rett ved siden av «Havegga» fra Gryllefjord. Skipper Alfred Alver, som tror det dreier seg om et varselskudd, heiser det norske flagget. Men ubåten fortsetter å skyte med kanonen i baugen. Etter elleve bomskudd i den grove sjøen etter et mål som stadig beveger seg, får ubåten inn flere treffere. Tre av mannskapet på «Havegga» blir drept, flere er hardt såret.

Ubåten siger nærmere og slår bakk om lag femti meter fra «Havegga». Idet skipperen øker farten i et forsøk på å slippe unna, blir fiskeskøyta beskutt med håndvåpen.

– Dere får holde opp med denne her skytinga, så vi i det minste får gå til lands med dauingene, roper skipper Alver som selv er blant de sårede. Ubåten snur vekk fra «Havegga», men skyter to granater med akterkanonen som så vidt bommer.

Mens den sønderskutte «Havegga» går mot land, dreier den sovjetiske ubåten mot «Baren» fra Mefjordvær. Den løsner skudd, men bommer. Skipperen prøver å gå mot land, men blir dirigert utover av ubåten som følger i kjølvannet. Kort tid etter får ubåtmannskapet øye på «Øistein» og tar opp jakten på den, en manøver som gir «Baren» anledning til å slippe unna. Ubåten kommer inn på kloss hold fra styrbord side av «Øistein», krysser foran baugen og legger seg på babord side.

To av mannskapene løftet to svære torsker som et tegn på fredelige hensikter. Ubåten svarer like etterpå med to salver fra kanonen. Mesteparten av rorhuset blir blåst vekk, skipperen og en av mannskapet blir drept,

Tre av mannskapene, som er på dekk, bykser ned i lugaren, mens fjerdemann stuper ned i rommet og gjemmer seg i fiskehaugen. Den neste granaten treffer framme. En blir drept og to hardt såret i lugaren.

Før K-21 forlater Svensgrunnen angriper den «Frøy»hvor mannskapet er i ferd med å trekke liner. En av mannskapene bli drept, en hardt såret. «Frøy» har fått treff av granater under vannlinjen og synker.

På dette tidspunktet kjenner ingen skjebnen til de sju mennene på fiskeskøyta «Skreien». Senere blir den funnet drivende tom i havet utenfor Måsvær og etter hvert blir det kjent at mannskapet ble tatt til fange og brakt til ubåtbasen Poljarnye ytterst i Kolafjorden.

Tre av mannskapene fra «Skreien» døde i russisk fangenskap. Da de øvrige kom hjem sommeren 1945 ble den brutale udåden, utført av en alliert makt, forsøkt forklart. I avhørene skulle russiske offiserer ha sagt at fiskeriene på Svensgrunnen var å betrakte som et bidrag til tysk krigsindustri.

Journalisten og forfatteren Gunnar Grytås lanserer en alternativ teori om bakgrunnen for udåden på Svensgrunnen for nøyaktig 70 år siden. Grytås har siden høsten 2011 skrevet på Norges Råfisklags historie som utgis til lagets 75-årsjubileum i mai.

I den forbindelse har han studert landssviksaker som kan kaste nytt lys over dramatikken på Svensgrunnen. Tilsynelatende var det helt uforståelig at Norges allierte Sovjetunionen skulle utføre et brutalt overgrep på ubevæpnede sivile. Ni ble drept under angrepet, en av de sårede døde dagen etter. Angrepet blir ifølge Grytås mer forståelig hvis man bringer inn organiseringen av tyskernes fraktbehov p kysten.

Hele 300 fartøyer, de fleste fiskeskøyter fra Troms, forlot fisket og gikk frivillig inn i fraktefart for tyskerne. Okkupanten betalte godt for frakt av post, personell og ammunisjon til de utallige tyske befestningene langs kysten, sier Grytås til Nordlys LØRDAG.

Angrepet på Svensgrunnen kan ha vært en advarsel fra russerne om at det ikke ville være trygt å fortsette i tysk tjeneste på denne måten. Grytås presiserer at ingen av de angrepne skøytene fra Senja drev slik fraktefart. De ble tilfeldige ofre.

I den nye historieboka om Råfisklaget, «Motmakt og samfunnsbygger», peker Grytås ut mannen som organiserte fraktefarten for tyskerne fra høsten 1940. Det var en da 23 år gammel tromsømann:

«Det ble en glitrende forretning med cirka 300 fartøyer i porteføljen. De fleste hørte hjemme i Troms, og mange av fiskeskipperne som eide båtene ble dømt for å ha hjulpet fienden etter krigen. Tyskerfrakt ble vurdert som straffbar hjelp til fienden, som oftest med store bøter som straff,» skriver Grytås.

Hålogaland lagmannsrett dømte i juni 1949 tromsømannen til 75 dagers fengsel, ti års rettighetstap og inndragning av 40 000 kr for å ha gitt viktig bistand til fienden.

Retten fant det bevist at han hadde meglet kontrakter for vel ni millioner kroner med Kriegsmarinedienststelle i Tromsø som oppdragsgiver. Selv satt han igjen med en netto fortjeneste på 206 000 kr. Grovt omregnet til dagens kroneverdi utgjør det fire millioner kroner.

For fiskeflåten var det ikke unaturlig å føre ferskfisk til de tyske filetbedriftene i Hammerfest, Melbu, Bodø og Trondheim. Regjeringen i London mente også at det de norske fiskeriene måtte holdes i gang.

Ved slaget om Narvik i april/mai 1940 gjorde noen hundre fiskeskøyter en stor innsats på alliert side da de hjalp til med å landsette soldater og utstyr.

Mange fiskeskøyter ble senere rekvirert av okkupanten, tatt i tysk tjeneste med tvang. Men en rekke fiskeskippere søkte altså også frivillig oppdrag som hadde militære formål. Tyskerne betalte godt.

Med 300 skøyter i travel fraktefart på kysten, er det rimelig å anta at russerne kjente til virksomheten.

Dette er grunnlaget for at Grytås lanserer sin teori om sammenhengen med udåden på Svensgrunnen. Han tror ikke fisket i seg selv kan være forklaringen, i så fall handlet Sovjetunionen i strid med den allierte norske regjeringen i London.

«Det er liten grunn til å tvile på at den sovjetiske

Artikkeltags