Nansen, urfolk og menneskerettigheter

Enetserne møter rutebåten utenfor Potapovo. De utgjør i dag om lag 200 mennesker og har for lengst fått sine reinbeiter og sitt livsgrunnlag ødelagt av svovelutslipp fra industrimonsteret Norilsk.

Enetserne møter rutebåten utenfor Potapovo. De utgjør i dag om lag 200 mennesker og har for lengst fått sine reinbeiter og sitt livsgrunnlag ødelagt av svovelutslipp fra industrimonsteret Norilsk. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

100 ÅR ETTER: Vi bør alle følge Nansens eksempel og si fra når minoritetsfolks eksistens og rett til naturresurser trues.

DEL

Høstdagene 1913 tilbrakte Fridtjof Nansen på Jenisej, noe også de som fulgte hans rute lengst under 100 års markeringen for hans reise, gjorde i august i år. Her var Nansens minne holdt i god hevd. I historiske Turukhansk besøkte vi Troitskij klosteret, hvor vi på samme måte som Nansen ble vel mottatt av klosterets prest. Lenger oppe langs floden, i landsbyen Vogorovo møtte vi landsbyfolk hvor skepsisen til utlendinger forsvinner da vi forteller at vi er fra Norge. – Ja, landet til Nansen!

Nansen-minner

Det er likevel i millionbyen Krasnojarsk at Nansens posisjon i Sibir klares kommer til uttrykk for oss. Den regionale ministeren for nordlige forhold og urfolk var her vertskap, samtidig som vi blir invitert til fylkesarkivet for å bli orientert om hvordan Nansens minne er holdt i hevd i århundret etter hans besøk. Her finnes dokumenter hvor byens øvrighet drøftet hvordan de best kunne motta den berømte polfareren og forskeren; herunder servere en utsøkt meny som bl.a. besto av forskjellig slag vodka som aperitiff, stør, stekte vaktler og andebryst til hovedrett, hvoretter desserten ble servert før kaffe, likør og champagne.

Nansen er best kjent for ekspedisjonene som satte Norge på kartet som polarnasjon, som diplomat og humanist. Selv om det også er velkjent at han hadde samene Balto og Ravna med på ski over Grønland, er hans interesse og engasjement for urfolk ikke like godt kjent.

I boka Gjennem Sibiren, som han skrev etter reisen i 1913, kommer imidlertid denne interessen tydelig til uttrykk, hvor Nansen skriver at «noe av det som for mig hadde stått som det mest lokkende ved denne turen, var den leilighet jeg håbet den vilde gi til å få se noen av Sibiriens mange natur-folk på nært holl».

«Et folk som skal dø»

Nansen skildrer med innlevelse, men også med uro møtene med urfolk. Tydeligst er hans bekymring for jenisej-ostakenes fremtid, hvor han i sterke ordelag beretter om hvordan kjøpmennene forarmer dem gjennom langing av alkohol mot verdifull fisk og pelsverk. Samtidig kritiserer han regjeringens unnfallenhet:

«Det er noe usigelig tragisk ved en folke-skjebne som Jenisei-Ostjakenes. Tidligere sansynligvis det herskende folk over store strekninger av dette lann? Nu er det bare denne lille fattige, hurtig svinnende stammen igjen av dem, langs Jenisej og noen av dens bi-elver, hvor de ernærer sig kummerlig ved en tvilsom og usikker fangst, som tilmed hvert år går tilbake? – Et folk som skal dø».

På vår ekspedisjon møtte vi også urfolk: Nenetsere på Kolgujev i Barentshavet som lever under økonomiske og sosiale forhold vi vanskelig kan forestille oss, til tross for at oljeindustrien pumper opp store rikdommer i utenfor deres stuedør. Vi fikk glimtvis også kontakt med enetsfolket undervegs til den avsidesliggende landsbyen Potapovo, som kun kan nås med båt eller helikopter, og hvor innlagt vann og strøm er luksus. Enetserne, som i dag ikke utgjør mer enn ca. 200 mennesker, har for lengst har fått sine reinbeiter og livsgrunnlag ødelagt av svovelutslipp fra industrimonsteret Norilsk, og går en uviss skjebne i møte.

Under sterkt press

Alkohollangingen Nansen omtaler, har ikke avtatt. Selv om alkoholmisbruk ikke er unikt for urfolk, blir det sammen med fattigdom og arbeidsledighet langt synligere – og ødeleggende – i slike samfunn, samtidig som det bidrar til å desimere folk som bærer unike språk og kulturer.

Selv om man ikke lenger ser ostjaktelt langs Jenisejs bredde, har Russland ennå et stort antall unike urfolk. Mange av dem lever fortsatt av tradisjonelle næringer som reindrift, fangst og fiske – som de utøver med urfolkets unike kunnskaper og ferdigheter. Men disse kulturene er under sterkt press fra oljeindustri og andre kapitalinteresser – hvor språk og tradisjonell kunnskap snart kan være noe vi bare kan lese om i historiebøkene. Det er en menneskerett å få utøve sin kultur og bruke sitt språk. Nansen ga tydelig uttrykk for uro over at urfolk blir avskåret fra slike rettigheter, samtidig som han adresserte et ansvar til datidens myndigheter. Drøye femti år senere ble urfolks og minoriteters rett til eget språk, kultur og næringer nedfelt i FN-erklæringen om sivile og politiske rettigheter.

Unikt urfolk

Fridtjof Nansen har vært og er fortsatt et uredd forbilde for polarforskere, diplomater og humanister i så vel Norge som Russland. La han også være et forbilde når det gjelder å sette urfolk og minoriteters rett til fortsatt eksistens på dagsordenen. Forskere, journalister og myndighetspersoner; vi har alle et ansvar for å bidra til at slike rettigheter ikke ofres på kapitalkreftene og diplomatiets alter.

Vi bør derfor følge Nansens eksempel og si fra når minoritetsfolks eksistens og rett til naturresurser trues – og særlig bidra til at de som er i posisjon til å gjøre noe med det, handler. Det gjelder både i forhold til oljerikdommer på tundraen i Sibir og mineral- og fiskeressurser i vårt eget land. Jenisejostjakene, eller Ketere, som de selv kaller seg, har en unik fangstkultur og et språk totalt forskjellig fra andre språk i Sibir. De tilhører verken den uralske eller den altaiske språkgruppe, men antas å være beslektet med dené-språkene i Canada.

Vi så ikke ketere langs Jenisejs bredder under vår reise. Om vi hadde gjort det hvis vi hadde hatt bedre tid, får inntil videre stå ubesvart. Svaret vi fikk på den etnografiske samlingen i Krasnojarsk om hvor det var blitt av folket Nansen beskrev, var at de ennå eksisterte med 800 sjeler blant Krasnojarsk fylkets 2.8 millioner. Men hvor de holdt til, var uvisst.

Artikkeltags