Linda (38) takler den uhelbredelige kreften på en helt spesiell måte

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Det er en seinsommerdag i 2013. Linda Persen har kanskje danset litt i leiligheten i Kjøllefjord i Finnmark. Hun bruker å danse seg inn i dusjen. Hun kjenner på brystene med dette-er-en-vane-bevegelser. Dette har Linda gjort med jevne mellomrom i mange år.

Men denne dagen blir ikke som de andre dagene. Der! Der kjenner hun den. Kulen. Linda blir ikke redd. Hun blir ikke overrasket. Hun har hatt følelsen lenge. Det er som hun bare leter med hånden for å finne den. Kulen. Kulen hun kjente var ikke bare en cyste med væske. Hun kjente på kreft.

En følelse av samlebånd

En knallrosa lue og et smil strener inn hovedinngangen på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Skritt som kan veien går innover korridoren mot stråleavdelingen. Linda Persen (38) henger av seg jakken i venteværelset. Lua kommer av og det pinnkorte håret stritter. Hun sjekker sveisen i speilet. Smiler til seg selv, men rekker ikke sette seg ned på ventestolen, før hun blir hentet inn til strålerommet.

– Man får følelsen av å ligge på samlebånd, Versågodneste, sier Linda, like før hun går bak gardinen i hjørnet av rommet for å kle seg naken på overkroppen.

Kort tid etterpå kommer hun ut, legger seg på benken som har fått et beskyttende lag papir – og gir seg hen til den store maskinen. To korte minutters stråling mot området med kulene.

Hver dag er opp mot 80 personer innom avdelingen i Tromsø for å få stråling. Linda Persen fra Kjøllefjord, med den svært alvorlige diagnosen brystkreft med spredning til lungene er én i køen. Hun, i likhet med alle de andre, har sin måte å takle kreften på.

Bruker humor

Lindas metode er humor og åpenhet.

– For det første så føles det helt naturlig for meg. Humoren ble mitt vendepunkt for mange år siden etter konkursen. Siden har jeg brukt den. Det er ikke bare et image. Jeg vet jeg er alvorlig syk, men jeg har det veldig bra. Jeg må jo få være lykkelig for faen, selv om jeg har kreft.

Bloggoppdatering 20. februar. 2014: Cancer messed with the wrong girl! YES YES YES!!! Lucky Linda er i gang som foredragsholder igjen, for en lykke, og for en seier! Jeg er så glad! Min fysiske energi er tilbake, jeg kribler etter å finne fram joggeskoene for å løpe igjen, jeg forbereder foredrag igjen, bestiller flybilletter og tralala – livet er herlig dere!

Lucky Linda. Hun har kalt seg det i flere år. På bloggen. Når hun holder foredrag. I avisintervjuene. I møte med magasinreportere der hun ærlig har fortalt om den tunge tida og om den dagen alt var så svart at hun ville ende sitt eget liv. Den dagen alt raknet. Da hun frivillig ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.

Snudde livet

Om hun ikke lot seg innlegge, ville de gjøre det med tvang. Om alle medisinene. Om den tunge skamfulle tida etterpå. Om hvordan hun klarte å snu livet sitt. Om evnen til å tenke positivt. Det er den historien, ikke kreften, som har gjort Linda Persen kjent.

– Det hele snudde den syke dagen med den kyllingfileten.

Kyllingfiletdagen: Det var en midtvinterdag i 2007. Linda satt hjemme i en slitt sofa i Kjøllefjord. Bankkontoen var helt skrapet. For noen år siden gikk hun dundrende konkurs i barneklær. Hun har fått innvilget gjeldsordning, etter flere års venting. Hun klarer å kjøpe mat til tre unger og seg selv. Hverdagene går rundt på stramt vis. Ikke noe mer. Da ringer det på døra.

Utenfor står en liten gutt med en bursdagsinvitasjon til sønnen. Sønnen jubler. Linda kjenner bare fortvilelse. Hun har ikke råd til presang. Hun kjenner på den velkjente skammen over å være fattig. Skammen som har fått henne til å flytte. I fryseren ligger en pakke kyllingfilet. Bare det.

Det er det eneste hun eier som hun kan gi bort. Linda tenker på den fileten. Plutselig begynner hun å le. Hun ler så tårene triller. Hva om hun sender sønnen i bursdag med en pakke kyllingfilet i presang. Hun kan jo dekorere kyllingfileten veldig fint. Hun leker seg med elendigheten. Ler og ler.

– Der og da gikk det opp for meg at jeg hadde noe som ingen kan ta fra meg: Humor.

Fattigdommens ansikt

Den dagen ble et vendepunkt for Linda. Siden gikk det den rette veien. For den dagen bestemte Linda seg for at hun skulle ikke skamme seg mer. Hun skulle bruke denne sterke humoren, hennes evne til å snakke åpent om alt til å reise seg igjen. Hun skulle gi fattigdommen et ansikt. Og det gjorde hun. For eksempel på God Morgen Norge. Trygg i sofaen, med et smil.

– Jeg brukte humor hele veien. Jeg tror det er noe nordnorsk i den egenskapen. Det var bare det jeg hadde. Og masse erfaring fra barneteater. Jeg oppdaget at det lå veldig nært til meg å bruke humoren til å bygge meg opp og skape meg en jobb, sier Linda.

Slik ble, kort oppsummert, Linda foredragsholder og inspirator.

– Jeg tok rett og slett et valg om å være lykkelig. Det er beinhard jobbing og krever trening, men jeg klarte å etablere den tankegangen. Så da jeg fikk kreftdiagnosen, hadde jeg verktøy jeg hadde brukt i mange år å hente av. Jeg har kreft med spredning, men jeg har det veldig fint.

Selvsagt har jeg tunge stunder, men jeg har tidligere gitt meg en kvote på fem dårlige dager i året. Nå som jeg er syk har jeg gitt meg litt slakk: Tre dager ekstra som kan være skikkelig drittdager. Så langt har jeg ikke tatt ut noen av dem.

– Tillater du deg ikke å være trist?

Klart jeg gjør. Jeg fortrenger ikke at jeg er alvorlig syk, men jeg tillater meg ikke å la kreften bli identiteten min.

Valg om å være lykkelig

Linda har kreft, men kreften har ikke fått Linda.

– Jeg vil ikke inn i kreftbåsen. Jeg vil fortsette å leve gode dager. Jeg danser fortsatt hver dag på vei inn i dusjen.

- Jeg tok rett og slett et valg om å være lykkelig.

Derfor har hun fortsatt å reise rundt og holde foredrag om livsglede, energi og lykke. Da Nordlys spør om å få skrive om Linda, sier hun fra at hun ikke rekker de første dagene. Hun skal til Finnmark for å holde foredraget «Lek med livet. Du kommer ikke levende fra det likevel.»

I perioden hun fikk cellegift, klarte hun ikke. Da startet hun opp web-TV hjemmefra: Syk Humor.

Nå er hun i bedre form. Og i gang med foredrag og stunts igjen. For Linda er det helt naturlig. Hun vil leve. Og le. Tidligere denne uka flyttet hun dagens stråling – for å være med på en aprilsnarr for de ansatte på Nerstranda.

– Jeg tror det kommer til å gå bra med meg. Den innstillingen opplever jeg at mange synes er vanskelig å takle. Mange leger blir ubehagelig tause i møte med meg. Når jeg sier at jeg tror dette kommer til å gå bra, så blir de helt stille. Eller flakkende i blikket. Som om jeg ikke forstår hvor alvorlig situasjonen min er, sier Linda, som savner å ha en fast lege å forholde seg til.

– Jeg vet ikke hvor mange leger jeg har snakket med siden jeg fikk diagnosen.

Siden har hun fjernet den ene puppen. (Det gikk fint, men jeg er så vimsete at jeg glemmer stadig hvor jeg har lagt den falske puppen min ...)

Hun opplever at de fleste bare ser kreften hennes. Ikke hele mennesket. Det er det jeg savner aller mest i møtet med helsevesenet: At de ser hele mennesket, ikke bare sykdommen. Jeg vil ha noen som spiller på lag i forhold til hva jeg bør spise og hvordan jeg bør trene, men opplever at jeg må forske på meg selv ganske alene.

– Gjør det deg sint?

– Nei, jeg er ikke sint på noen. Alle er sikkert presset på tid og jobber innenfor de rammene de har. Jeg skulle bare ønske de så mer enn de åtte svulstene jeg har på lungene. De skal ikke gi falske forhåpninger

Hun sitter ved et bord i en av korridorene på UNN. Dagens strålebehandling er overstått. Hun har fri til i morgen. Hun skal snart tilbake på hotellrommet på Grand, hennes hjem i fem uker, så lenge strålingen pågår. Hun vil ikke bo på pasienthotellet på sykehuset. Hun mener hun blir sykere av det.

Mye på hjertet

Linda bruker tiden i Tromsø blant annet på å treffe venner på kafé – og så skriver hun bok. Om lykke. Hun har en intensjonsavtale med et stort forlag, en avtale som ble inngått før hun ble syk.

– Jeg skrev en del på den, men la den bort. Jeg synes ikke den ble rå nok. Så ble jeg syk. Det kommer til å bli den råeste selvutviklingsboka ever, sier hun og ler en latter som kommer fra magen.

Hun har mye på hjertet. Den tøffe konkursen og årene etterpå lærte Linda at lykke ikke handler om materielle ting.

– Jeg møter mennesker som har alt, på fasaden, men som likevel ikke er lykkelig. Fasade betyr ingenting. Likevel bruker vi sykt mye tid på å bygge oss en fasade. Linda satt på en pub etter et foredrag i Oslo. Hun snakket med venner. På nabobordet satt en gjeng vellykkede menn i dress.

– En av dem hørte på det vi snakket om. Han hadde god jobb, masse penger, båt, hytte både her og der. Han hadde på mange måter alt, sa han. Men han var ikke lykkelig.

Mental trening var svaret han fikk av Linda. Han måtte finne seg selv i all støyen. Han måtte rydde opp inne i seg.

– Materielle ting betyr ingenting for meg. Jeg kunne like gjerne bodd i en lavvo. Livsglede finnes ikke i en ny tapet. Det finnes faktisk folk som lever lykkelig selv om de aldri har pusset opp badet.

– Det hjelper lite med pent hus om ingen er hjemme.

Artikkeltags