Vi er iakttatt. Vi kommer inn på Scene Øst i høststøvletter og joggesko, vi bærer vesker og jakker og skjerf og prøver å finne plassene. (Seinere skal vi få høre at vi slett ikke lukter like godt som vi tror.) Det er klart for forestilling. Eller forelesning. Forelesning var det. Vi plasserer rumpene på rekke og rad i den vide hesteskoen og kaster hastige blikk på hverandre. Noe som ligner cellofan henger i bølger fra taket. En antikk grammofon, en utstoppet sel, et filmlerret, et skrivebord, globusen og en kontorstol med ryggen til står der framme. Og de forventningsfulle uttrykkene i ansiktene til Magne, Tor Erik, Egil og Britt – fire selvutnevnte forskere fra fire forskjellige fakulteter på Universitetet i Tromsø. De har innhentet fakta om oss og byen vi bor i under mottoet «Fortell meg hvor du bor, og jeg skal si deg hvem du er». Gjør klart for statistisk showtime!

Og show blir det. Den flunkende nye forestillinga Tromsø re:visited er en skikkelig hybrid av sang og dans, skjemt og alvor. Den går fra rasende festlig til tåkebelagt. Den spriker kreativt i de fleste retninger i sin improviserte form, men tåler fint et par strammere grep.

Men vi vet hva vi går til. På papiret. Eller powerpointen. Der grafen viser oss at den drøye timen lange forelesninga ikke kommer til å være like festlig hele tida. Men det kommer høydepunkter. Og det kommer til å ta fullstendig av.

Den svenske regissøren og dramatikeren Mattias Brunn har gjestet Hålogland Teater før. I 2013 som regissør for forestillinga Hedwig and the Angry Inch med Per Kristian Fox Trollvik i hovedrollen. Til årets forestilling, som skapes uten ferdig manus og baserer seg på statistikk og intervjuer med voksne, innvandrere og turister, har Trollvik igjen en av rollene, samt har komponert musikken.

Og musikk er det mye av i ei fysisk teaterforestilling der Trollvik, Gunnar Eiriksson, Marius Lien og Trine Lise Olsen får boltre seg i både solo og pardans mens den faktiske (hvor sann er den egentlig?) informasjonen slynges ut, om kulderekorder, antall nasjonaliteter, bannskap, farger og åpenbare mangler. Det går som smør, helt til det første store høydepunktet på forelesningsagendaen blir den første store nedturen. Det begynner å knake i de samkjørte forskerleddene og når de tre skapelsesberetningene om hvordan Tromsø ble til skal presenteres og visualiseres, sprekker forskermaskene foran ansiktene våre.

Brått handler det ikke om alle de andre. Det handler om dem. Slik blir Tromsø re:visited ei metaforestilling om identitet, om hvem vi er, om hvordan vi oppfatter hverandre og hvordan vi selv ønsker å bli sett.

Ensemblet skal ha ros for kreativiteten og intensiteten, og lemensinte Trine Lise Olsen får egen stjerne i boka. Sjøl er jeg ikke sikker på om jeg har lært så mye nytt om byen jeg elsker (å skryte av), men Tromsø re:visited inviterer uomtvistelig til refleksjoner. Og med litt strammere regi i enkelte (danse)partier blir det sikkert enklere å holde på refleksjonen.