Gå til sidens hovedinnhold

- Krigen mot narkotika er tapt

Artikkelen er over 9 år gammel

«Vi hundser ikke farfar rundt i byen fordi han har røyka for mye tobakk i livet»

Vi må trolig bare innse det; krigen mot narkotika er tapt. Vi kan ikke lenger ta stilling til elendigheten, men konsekvensene av den.

Man må holde tunga rett i munnen når man bruker begreper som «legalisering» eller «avkriminalisering» av narkotika. Det er det to vidt forskjellige ting.

Det er ikke snakk om «mer gratis knark til alle», men en formålstjenlig og fornuftsbasert narkopolitikk, til hjelp for våre søsken som lider av denne dødelige sykdommen.

Krigen er tapt

Da er spørsmålet om fortsatt kriminalisering er veien å gå. Det hjelper ikke å bruke politiet til å jage syke mennesker fra skanse til skanse, i et tokt hvis eneste mål ser ut til å være å gjøre livet så surt som mulig for den syke. Det er en grunn til at det ikke jobber rørleggere på en barselavdeling heller, politiet er ikke utdannet i omsorg for våre dødelig syke søsken.

Narkosyke bør ikke være, og er ikke et justisproblem, men en utfordring for sosial- og helsesektor.

Og skal vi snakke om en formålstjenlig straff for sykdommen, kan behandlingsdommer være fruktbare. Tvang? Mulig.

Det som er helt på det rene er at dagens millionsluk av en narkotikapolitikk ikke virker etter hensikten, og den er inhuman mot den syke og mot pårørende. Vi ser det – hver dag.

Og uansett hvordan vi snur flisa kommer vi til denne kjensgjerningen; man blir ikke mindre syk eller mindre avhengig av narkotika ved å være kriminell i tillegg.

Sykdom under jorda

Det er vanskeligere å komme til behandling i et samfunn der du hele tiden må gjemme sykdommen din. Det er vanskelig å finne motivasjon til et rusfritt liv når sykdommen din statlig skambelegges.

Avkriminalisering vil ikke si å dele ut gratis narkotika på ungdomskoler, sammen med kondomer og p-piller, med oppfordring til knulling og knarkbruk, men at straffeforfølgelsen fjernes eller reduseres. Jo lenger fengselsstraff, jo lengre er veien tilbake til livet. Og det er vel ingen som lenger er så naive at de tror at norske fengsler er rusfrie?

Stoltenberg og Kofi Annan

I juni 2011 la Global Commission on Drug Policy, der blant andre Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan sitter, frem en rapport der de blant annet foreslo avkriminalisering av narkotika. Dette har fått lite gjennomslag i en til dels uvitende norsk politisk virkelighet, der det ser ut som at noen tror politi og tollvesen skal løse alle våre problemer.

Portugal dekriminaliserte narkotika i 2001. Fokuset og hensikten med dette var å bedre situasjonen for de mange heroinmisbrukerne i landet.

Både hiv-smitte blant rusmisbrukere og bruken av lette og tyngre narkotiske stoffer har falt i landet siden modellen ble innført. Debutalderen har også økt.

Knuse det illegale salget

Det er den organiserte narkotikakriminaliteten vi må til livs, en helsvart økonomi som daglig tar livet av unge nordmenn.

Vi må konsentrere oss om gutta med de store pulverposene, og ødelegge markedet for illegalt salg av dritten.

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), har vært en god start for flere heroinavhengige, der man får pasientrettigheter og medisin mot suget og sykdommen, og kan forlate sin kriminelle løpebane. Men LAR er ingen hvilepute.

Skal vi tenke oss en helhetlig god rusbehandling må vi styrke den delen av LAR som handler om rehabilitering.

Det høres kanskje dramatisk ut, men etter 20 år på heroin trenger du hjelp til å skape deg et helt nytt liv. Du vil trenge en jobb og et støtteapparat som i dag er mer eller mindre fraværende. Kommer du deg ut av rusen og inn i «ingenting», er veien tilbake til selvmedisinering kort.

Dessverre er dette situasjonen for mange, og en større innsikt i sykdommen fra helsevesen og folk flest, ville gjøre det langt enklere å bli rusfri.

Stygt stigma

Dessverre henger det ennå et stygt stigma over de russyke, merkelige holdninger om at de er mennesker med svak karakter og vanskelig barndom. Det er ikke lenger et entydig bilde.

Mange av den nyere generasjonen heroinister kommer fra resurssterke hjem, gode vilkår og normal barndom. Noen av disse er svært heldige til tross for sykdommen, med foreldre og søsken som omtrent legger sine egne liv i grus for å hjelpe den syke.

Til tross for denne kjærligheten; Norge ligger fortsatt på overdosetoppen i Europa.

Videre må man vurdere legeordinerte opiater til de tyngste syke. Eller klarere; heroin på resept.

Det handler først og sist om verdighet. Og verdigheten er den samme som vi viser farfar som har lungekreft.

Vi hundser han ikke rundt i byen fordi han har røyka for mye tobakk i livet.

Cannabis er farlig

Etter min mening kan vi ikke differensiere narkotika etter «farlighet». Det ville i så fall være et vanvittig paradoks i et land som har legalisert det farligste av alle rusgifter: Alkohol.

Mange av oss er like skeptisk til cannabis som til heroin. Særlig i den grad vi ser økning i kunstig fremstilt cannabis – like dødelig som opiater.

Så må vi utløse politiske penger til å jobbe forebyggende - gi gode holdninger - og snakke sant til ungdommen om dop. Uten pekefinger. En dialog som starter tidlig i hjemmet, om en sykdom som i hovedsak har tre utganger; døden, institusjon og/eller varige psykiske lidelser.

Tromsø

Jeg har ofte sagt at Tromsø er verdens beste by å ha det vanskelig i – til tross for utfordringene.

Kommunal rusomsorg og andre lavterskler jobber godt sammen rundt en sammensatt gruppe russyke. Men frustrerende ofte mister vi i hjelpeapparatet kontrollen, i den grad at vi ikke har den hele og fulle oversikt over eksempelvis heroinkvalitet, hepatittutbrudd og den russykes generelle helse.

Det ville vi fått i mye større grad med et sprøyterom/helserom. En lavterskel der den russyke kunne komme til reint brukerutstyr, sårvask og utvidet omsorg – uten ventetid.

Løsningen på dette er politisk, og enklere enn vi tror både praktisk og økonomisk. Det er ikke slik at vi skal legge til rette for misbruk, men vi skal først og fremst redde flere liv.