- Jeg har blitt voldtatt. Av en jeg hadde kjent siden jeg var liten. I min egen seng

Artikkelen er over 3 år gammel

Da hun var 18 år gammel ble Kine Johansen (23) voldtatt av en bekjent.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Kronikk Se video-intervju med Kine Johansen i toppen av saken.

Jeg har blitt voldtatt. Av en jeg hadde kjent siden jeg var liten. I min egen seng. Etter en fest. Jeg sov. Jeg sa at jeg ikke ville. Jeg sa at det var vondt. Jeg var for full til å forsvare meg, enda jeg lett kunne hamlet opp med ham ellers.

Jeg var for sjokkert, ganske raskt også redd, til å klare å gjøre noe annet enn å vente til han fikk orgasme, kledde på seg buksa og gikk ut for å fortsette festen.

Jeg hadde sagt at han kunne legge seg i nabosenga. Jeg hadde vel ingen anelse om at han ikke hadde tenkt å sove likevel. Jeg trodde til og med at han ville ta til vett etter at jeg våknet av at han var kommet over i min seng og klådde på meg under klærne, jeg trodde det var nok at jeg ba ham om slutte, og sa ifra om dette til en annen på festen, som kom og så til meg en stund etter jeg hadde lagt meg.

Fem år har gått

Jeg kunne ikke visst det. Jeg stolte på ham. Det er selvfølgelig ingen av mine kompiser eller mannlige slektninger som drømmer om å voldta meg. Selv om jeg har hatt mareritt om at de faktisk gjør det. Jeg har i ettertid jobbet mye med meg selv for å prente inn at man aldri, selv etter dette, får gå rundt og se på folk som potensielle voldtektsmenn.

Det er nå fem år siden jeg ble voldtatt. Det har faktisk gått så lang tid at jeg har kommet til det punktet at jeg spør meg selv: hvorfor fikk denne hendelsen så store konsekvenser for meg? Det var ikke mange minutter av livet mitt, hvorfor lever jeg fortsatt med skrekken?

Det var ikke det jeg planla da jeg lå der i senga, etterpå, og vurderte mine muligheter. Først tenkte jeg at jeg kan klare komme meg ut døra, forbi de andre og ut i gangen usett. Jeg kan hoppe fra en av bruene som går over til Tromsø, tenkte jeg. Jeg har aldri - jeg understreker - aldri, hatt slike tanker før. Å stå opp fra den senga føltes umulig. Jeg kan ikke formulere hvor umulig den oppgaven føltes. Å bare stå opp, ta kroppen med seg og leve videre. Jeg følte meg mest av alt tom, og kroppen føltes bare ikke. Kroppen var nesten sluttet å leve allerede, jeg var så nummen. Hodet kom heldigvis på andre tanker.

Jeg var på denne tiden, i 18-årsalderen, svært påvirket av filosofisk eksistensialisme. Jeg var opptatt av selvstendighet, individualisme og å være sin egen lykkes smed. Enhver har ansvar for sitt eget liv, og å skape mening og lykke i sin egen tilværelse. Det var disse ideene som fikk meg til å tenke at dette skal jeg klare. Jeg bestemte meg for at dette skal aldri få noen som helst konsekvenser for meg. Det hadde skjedd, men jeg bestemmer over resten av mitt liv. Jeg skulle aldri fortelle det til noen. Jeg tenkte at jeg måtte finne en måte å få ham til å aldri fortelle det til noen. Da kom det til å gå bra, trodde jeg. Og jeg var fast bestemt.

Det gikk jo ikke bra. Jeg var jo ikke meg selv, og noen måtte se det når jeg selv ikke ville innse det. Jeg fortalte om det samme natten til en som så meg og forsto at noe var riv ruskende galt. Men jeg fastholdt at ingen flere måtte få vite om det. Jeg ville ikke være et voldtektsoffer.

Kroppen var steindød

Fortvilelsen overveldet meg da jeg dusjet og vasket meg, lenge, uten at det hjalp. Jeg innså bare enda tydeligere at jeg måtte leve resten av livet med denne kroppen som jeg ikke lenge følte at jeg eide. Jeg hadde spor etter ham og vondt etter ham. Det skulle gå lang tid før hodet hang sammen med kroppen igjen. I flere dager etterpå blødde jeg. Det var ikke første gang jeg hadde hatt sex, men det var første gang det hadde vært mot min vilje. Penetrering uten at kroppen er klar for det er vondt, dette bør kommuniseres bedre i seksualundervisningen. Jeg husker følelsen av at det sved som om noe revnet inni meg. Jeg fikk en infeksjon. Gul, illeluktende sårvæske.

Den første gangen jeg hadde sex etterpå føltes det ut som at kroppen var steindød. Jeg så liksom meg selv utenfra, og var ikke med. Det viste seg også at slimhinnene var ganske ødelagte, så jeg ble ikke våt nok til å ha samleie som normalt på flere måneder på grunn av dette.

Ville glemme

I de første tre månedene etterpå gikk jeg inn for å glemme det som hadde skjedd. Det gikk dårlig. Jeg følte meg fjern fra andre mennesker, det var som om jeg beveget meg rundt i en tåke, som forhindret mitt utsyn til verden og andres innsyn til meg.

Jeg følte at ingen i hele verden forsto meg og at det som foregikk i verden, både på skolen og ute i den store verden, ikke angikk meg. Jeg hadde tidligere vært samfunnsengasjert og veldig opptatt av politisk tenkning, rettferdighet og den slags. Kroppslig følte jeg meg nå utenfor meg selv. Jeg fikk for første gang problemer med konsentrasjonen på skolen, og plagdes med å følge med i timene. Jeg gråt på do.

Hva gråt jeg for? Minnene var ille nok, de. Ikke å bli hørt. Å bli pumpet løs på etter at jeg ikke protesterte lenger. Det var vondt, skremmende, ydmykende. Å måtte leve med kroppen som jeg ikke følte at jeg eide lenger var ikke bare lett. Det var ikke før seinere at jeg forsto at jeg hadde mistet litt av meg selv, en viktig del av den jeg var og ville være.

Skulle studere

Voldtekten skjedde i begynnelsen av april 2009. Den samme høsten skulle jeg begynne på universitetet. Jeg hadde gledet meg i årevis til å studere, og var stolt av at jeg bare fortsatte, og fulgte min egen drøm. Men jeg hadde store problemer med å sove alene, og grudde meg til marerittene mine. Jeg sov med en kniv ved siden av senga. Når jeg var alene i en seng, paralyserte minnene mine meg. Jeg gjenopplevde stadig voldtekten. Jeg hadde tidligere elsket å være for meg selv, for å tenke og være kreativ. Nå klarte jeg det ikke.

Noe av forklaringen på den ødeleggende effekten voldtekten hadde på meg er at det brøt så fundamentalt med mitt selvbilde. Jeg har alltid vært tøff og sterk, en som ikke lot meg pille på nesa. Hvis noen klådde, slo jeg, ganske enkelt. Hardt. Og jeg hadde altså ligget der og bare latt meg bli voldtatt. Jeg! Og jeg ble ikke kvitt det. Jeg hadde trivdes i mitt eget selskap og likte å tenke at jeg klarte meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen, og jeg fant den ikke igjen. Jeg klarte ikke å leve videre som om ingenting hadde skjedd.

Anmeldelse og rettssak

Å anmelde er, uansett om det fører til en siktelse eller ikke, å stå opp for seg selv og si at dette finner jeg meg faen ikke i. Sånn gjør man ikke mot meg. Det var tungt å gå til politistasjonen etter at jeg hadde bestemt meg i januar, snart ett år etter. Jeg gikk dit først en gang, og snudde gråtende i gangen. Neste gang gikk jeg og fortalte at jeg ville anmelde en voldtekt. Jeg fikk forklare meg umiddelbart. Det varte i flere timer. Etterpå var jeg lettet.

Ingen kunne forberedt meg på ventetiden etterpå. Det tok så lang tid. Livet mitt ble satt på vent mens jeg ventet på om saken skulle komme opp i retten. Det var absurd å tenke på at noen skulle vurdere om det jeg mest av alt skulle ønske ikke var sant, var sant. Det føltes ut som at hele min eksistens var avhengig av at det ble en rettssak og at han ble dømt.

Det ble rettssak. Siktelsen var voldtekt av og seksuelle handlinger mot en person som er ute av stand til å forsvare seg. Det betydde at politiet trodde på meg. Det verste med rettssaken var at jeg måtte være i samme rom som ham. Ellers synes jeg at gjennomføringen av rettssaken gikk greit. Utspørringen var omfattende. Jeg orket ikke å høre hans forklaring siden han ikke hadde tenkt å innrømme det han hadde gjort. Han ble dømt for seksuelle handlinger mot en person som sov og var ute av stand til å forsvare seg. Dette fantes det jo vitnebeskrivelser av. Det verste, og selve grunnen til at jeg anmeldte, frafalt på grunn av bevisets stilling. Nå kunne jeg gå videre. Rett etter rettssaken klipte jeg håret kort, slik jeg har det nå. Det var veldig symbolsk, den nye, tøffe Kine. Jeg meldte meg inn i Unge Venstre, og ble en aktiv ungdomspolitiker. Jeg fikk sjanser til å vise hva jeg dugde til med en gang, og selvtilliten vokste.

Skvetter av min egen skygge

Jeg blir fortsatt irrasjonelt redd, det ser jeg ikke en ende på. Jeg blir helt kald når jeg hører en plutselig, uventet lyd når jeg er alene. Jeg skvetter av min egen skygge. Jeg tror alt handler om at noen vil voldta meg, eller andre. Jeg hører fortsatt ting som ikke er der.

Det er ikke fordi jeg trenger å få det ut at jeg skriver dette, det er for å gi et bilde av hvor ødeleggende en såkalt nachspiel-, sove- eller vennevoldtekt kan være og hvorfor. Noen mener at folk som meg overdriver skadene ved en «vennskapelig» voldtekt.

Jeg har prøvd å skrive min historie mange ganger, tenkt at hvis den var skarp og velskrevet nok så ville den få folk til å forstå og til å tenke seg hvordan det føles. Hva det gjør med forholdet til din egen kropp, til andre mennesker, med selvfølelsen og tryggheten. Hvor vond en «ikkevoldelig» voldtekt kan være. Hvor lenge det sitter i. Dette er et forsøk. Det er i alle fall min historie.

Kine Johansen

Les også intervju med Kine Johansen i dagens papirutgave av Nordlys.

Det er nå fem år siden jeg ble voldtatt. Det har faktisk gått så lang tid at jeg har kommet til det punktet at jeg spør meg selv: hvorfor fikk denne hendelsen så store konsekvenser for meg? Det var ikke mange minutter av livet mitt, hvorfor lever jeg fortsatt med skrekken?

Artikkeltags