<i>Mens andre skåler i champagne, sitter jeg hjemme alene og gråter. </i>

ALENE: I dette debattinnlegget skidrer en kvinne ensomheten i livet sitt. Illustrasjonsfoto.

ALENE: I dette debattinnlegget skidrer en kvinne ensomheten i livet sitt. Illustrasjonsfoto. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

- Jeg starter året slik jeg avslutter det, alene, skriver en kvinne i dette debattinnlegget.

DEL

Livet er uforutsigbart og selv om jeg en periode hadde mange «venner», sitter jeg nå daglig uten kontakt med andre. Jeg er så ensom. Hadde jeg ikke hatt en jobb, ville jeg nok vært alene 99 prosent av tiden.

Jeg har svært lite familie og et par venninner.

På runddagen min kom det to stykker for å feire meg. Å sitte samlet rundt et middagsbord tre stykker, når man vet at andre mennesker feirer med pomp og prakt og 20 venner rundt seg, er veldig sårt. Jeg satt med klump i halsen hele kvelden, og følte vel egentlig at de to som kom, kom fordi de visste at jeg ikke hadde noen andre. Heldigvis er jeg så heldig at jeg har noen, det finnes dem som ikke har det en gang.

Jeg er heldig som har foreldrene mine ennå. Jeg har en plass å feire julaften. Nyttårsaften hater jeg. I år som i fjor har jeg ingen planer. Jeg starter året slik jeg avslutter det, alene. Mens andre skåler i champagne, ler og klemmer hverandre godt nyttår, sitter jeg hjemme alene og gråter.

Hvorfor jeg er ensom, vet jeg egentlig ikke. Jeg har fått høre at jeg er smart, morsom, snill og en veldig god venn som stiller opp når det trengs. Likevel har jeg ikke venner. Eks-kjæresten min brukte å gjøre narr av meg for dette. Selv hadde han titalls venner. Når jeg ble singel, ble det enda verre. De venninnene jeg har, har kjærester, og det er ekstremt sjeldent de har tid til å gå på kino, se en film, gå en tur eller komme på besøk, selv om jeg foreslår det. Så jeg sitter hjemme alene. Tiden går sakte og man får enda mer tid til å tenke på alt det morsomme man kunne gjort om man hadde noen å gjøre det sammen med. Det blir ikke det samme alene. Jeg gråter mye. Vi mennesker er sosiale dyr, og å føle seg alene hele tiden er veldig trist. Man føler seg som en taper og at det er noe galt med en. Gjør jeg noe feil kanskje?

Jeg har ofte tenkt på å avslutte livet.

Hva er egentlig vitsen? Mine foreldre kommer ikke til å leve evig, og hvem vil egentlig savne meg om jeg forsvant? Hvert år taler prester for tomme kirker i begravelser. Jeg håper ikke å bli en del av den statistikken.

Jeg aner ikke hvordan man skaffer seg venner som voksen. Jeg er i en stilling der jeg ikke kan omgås de jeg jobber med på fritiden, og selv om jeg er en veldig utadvendt person og snakker med de fleste jeg møter, blir man liksom ikke venner med folk i løpet av fem minutter. Man utveksler noen fraser, ler og sier adjø, og dett var dett.

Ensomhet blir mer og mer utbredt. Derfor vil jeg gjerne komme med en oppfordring: Internett kan aldri erstatte sosialt samvær. En kommentar eller «like» på Facebook kan aldri dekke behovet for en skulder å gråte på, en klem eller delt latter.

Åpne øynene dine. Bry deg. Del av deg selv. Inviter. Det koster lite, men betyr så uendelig mye!

Vigdis Venneløs

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken