<i>«Jeg husker at jeg reiste meg opp fra benken, og hikstende søkte trøst bak innbytterskuret»</i>

Anders Opdahl.

Anders Opdahl.

Artikkelen er over 5 år gammel

Sjefredaktør Anders Opdahl om innbytterbenken og drømmen om Anfield.

DEL

Kommentar Noen ganger forteller vi historier som er viktigere enn andre. Lørdag ga vi plass til en av dem, fortalt av åtte frustrerte foreldre. Historien om fotballaget, som i all hemmelighet, sendte de beste barnefotballspillerne på turneringer, har siden gått som en farsott i sosiale medier. Fordi den berører svært mange. Som foreldre. Og kanskje fordi mange av oss kjenner oss igjen fordi vi har vært barn.

Jeg gjør det. For jeg var en av dem, som var en av de aller dårligste. Det å være taperen i barnefotballen, han som satt på sidelinja, representerer noen av de aller vondeste minnene fra min barndom. Det er spesielt en turnering jeg husker ekstra godt.

LES OGSÅ: Foreldre og trener plukket ut de beste guttene – og reiste på turnering i all hemmelighet

Vi skal tilbake til tidlig 90-tall. Jeg var overvektig, treg og talentløs. Fotball var likevel det artigste jeg visste. Drømmen om å bli fotballproff, å en gang kunne få lov til å spille på Tromsø IL, eller enda bedre; på Liverpool, levde i beste velgående. Så sterk var denne ønskedrømmen, at jeg hver kveld – langt inn i tenårene – ba min egen stille aftenbønn om at jeg skulle få prøve meg på Anfield Road.

Fotballen var også den sosiale arenaen jeg satte aller høyest. Det var vennskap og felles interesser. Selvsagt skjønte jeg den gang hvem som var de beste. Det hadde likevel vært slik, til jeg ble 12 – 13 år gammel, at jeg av og til fikk spilletid. At jeg noen ganger ble tildelt rollen som snik foran mål. Og at ballen til og med endte i nettet. Vill jubel, armene i været – minnet kunne leve i måneder. Slik ble drømmene holdt i livet.

Men denne turneringen skulle vise seg å bli helt annerledes. Vi hadde akkurat begynt å spille 11er-fotball. Og i august skulle vi møte lag fra både Troms og Finnmark til dyst i Altaturneringen. Mesteparten av denne sommeren hadde gått med til å glede seg til langhelga i Alta. Først den 150 kilometer lange turen over fjellet fra Lakselv: Krangling om hvilket lag som var best, eller for den del; om Sega eller Nintendo leverte den største TV-spill-opplevelsen (det var Nintendo). Og om det som ventet på den andre siden av fjellet. Diskotek. Jenter. Litervis Coca Cola. Men viktigst av alt: Fotball.

LES OGSÅ: Ingen snakker høyt om 13-åringen som ikke klarte å holde tårene tilbake etter treningen

Det siste ble det lite av for min del. Eller rettere sagt: Det ble ingen ting. Rollen som innbytter var ikke ny. Men det som var nytt under denne turneringen, var at jeg ikke fikk spille ett eneste minutt. Kamp ut og kamp inn ventet jeg på å få sjansen, vise treneren at jeg også kunne. Men den kom aldri. Jeg husker spesielt en av kampene, det må ha vært i Rafsbotn eller Tverrelvdalen. Hele kampen satt jeg på benken. Fleipet og pratet med de andre. Den ene etter den andre ble satt inn. Men ikke meg.

På slutten av 2. omgang skjønte jeg hvordan turneringen skulle ende for min del. Jeg husker at jeg reiste meg opp fra benken, og at jeg hikstende søkte trøst i ensomheten blant bjørketrær bak innbytterskuret. Jeg vet at treneren så meg, jeg møtte blikket hans. Men spille, det fikk jeg ikke.

Om laget vårt vant husker jeg ikke. Men jeg husker den dag i dag hvor vondt det gjorde. Når jeg i voksen alder, over 20 år etterpå, tilfeldig har møtt treneren, en ellers presumtivt oppegående mann, har jeg fortsatt kjent et stikk i magen og spurt meg selv: Husker han?

LES OGSÅ: Foreldra tar barnet ut av fotballen for å spare det for flere ydmykelser

Min opplevelse er på ingen måte unik. Tvert i mot føyer seg inn i rekken av liknende, og verre historier om barn som blir ofre for kunnskapsløs og naiv dyrking av fotballtalent. Jeg hadde imidlertid trodd, nå som far til en 12-åring, at det hadde skjedd noe på noen og tyve år. At vi hadde fått andre holdninger, og at vi, både foreldre og trenere, hadde mer kunnskap om fotballens rolle som Norges største barneidrett. Galskapen eksisterer heldigvis ikke overalt og i alle lag. Som pappa har jeg vært privilegert, og kunne se at sønnen min gleder seg til hver eneste fotballtrening. Til hver eneste kamp. Men det er egentlig en egoistisk trøst. Sannheten er at jeg som fotballpappa også har et ansvar for andre barn, til og med på andre lag.

Nå ble ikke jeg fotballproff, like lite som de norske landslagene jeg og mine kunne spilt for, har vært en suksess.

Kan det hende at noe av årsaken til det siste, er at vi i norsk fotball ikke har forstått hvor liten vi egentlig er? Norges styrke er at alle skal med. Det er den utpregede lagånden som gjør oss til mer enn en parantes internasjonalt. Jeg tror denne mentaliteten må være et absolutt rammeverk i et land som består av forsvinnende få mennesker.

Jeg sitter ikke med hundre gode svar på hvordan Norges Fotballforbund, eller klubber rundt om i landet, skal løse utfordringene. Historiene vi har mottatt smerter – og de sverter alt det fantastiske frivillige arbeidet som skjer i idrettslagene. Men det må vi framfor alt tåle. Det er dessverre prisen vi må betale når målet er å øke bevissthet og skape forandring. I Nordlys håper vi flere vil dele sine opplevelser. Vi trenger å høre dem. Alle sammen.

Jeg er glad for at det blir tatt initiativ, og at det vises ny vilje til å skape systemer, som kan være en motgift mot det som i for stor grad er en taperfabrikk. NFFs satsing på «kvalitetsklubb» (se faktaboks) er noe så mange som mulig bør slutte seg til. Det er da et slikt initiativ kan bli et virkelig effektivt virkemiddel mot den enkeltes dumskap.

Betyr alt dette at jeg ikke forstår fotballens dynamikk, og verdien av talent? Selvsagt ikke. Hver eneste helg benker jeg med ned foran TV-skjermen og følger mitt Liverpool. Og i sommerhalvåret er jeg på Alfheim stadion så ofte som jeg kan. Jeg elsker gode fotballprestasjoner, og at klubbene mine vinner. Men denne nytelsen får en ekkel bismak, når konsekvensen er at mange ofres i jaget etter å skape det som egentlig er underholdning.

Til sist vil jeg si følgende, basert på mine egne opplevelser: Når du er 13 år gammel er du fortsatt barn. Du er usikker og sårbar. Og du lever av og for drømmer. Vi må ikke ta live av disse, for at Norge skal bli best i verden. Det blir vi nemlig aldri.

Når jeg i voksen alder, over 20 år etterpå, tilfeldig har møtt treneren, en ellers presumtivt oppegående mann, har jeg fortsatt kjent et stikk i magen og spurt meg selv: Husker han?

Artikkeltags