<i>- Hvis svigermor hadde «dratt tilbake dit hun kom fra», ville jeg ikke ha fått sønnen min</i>

SÔTA BROR: Norske og svenske journalister blir ikke enige om hvem som behandler innvandringskritiske meninger og rasisme best.

SÔTA BROR: Norske og svenske journalister blir ikke enige om hvem som behandler innvandringskritiske meninger og rasisme best. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Rasisme er personlig, også for dem den ikke rammer direkte, skriver kommentator Silje C. Solstad i «Norsken, svensken og rasismen».

DEL

Kommentar En vinterkveld i 1972 kommer det ei dame med mørke krøller, mørke kinn og et fremmed språk til Tromsø for å oppleve nordlyset. Hun får seg arbeid, møter en norsk mann og forelsker seg. Men en kveld dukker det opp en gjeng med norske tromsøkvinner på døra hennes, og truer henne til å holde seg unna «deres mann».

Etter at den svenske journalisten Ehsan Fadakar i Aftenbladet kalte Norge for et egoistisk land som behandler de fattigste som dyr, foregår det en konkurranse mellom Sverige og Norge utenfor skisporet. Den handler om hvem som har de «beste» rasistene. Fadakars poeng var at med Fremskrittspartiet i regjering har det norske folk utstyrt rasister med adgangskort til makta. Siv Jensen vil busse romfolk ut av landet, islam blir sidestilt med nazismen av Christian Tybring-Gjedde og Anders Behring Breivik har vært Frp-medlem. Ved å tillate Frp i regjering, er det som om 22. juli aldri har skjedd, hevder Fadakar.

Svaret fra norske journalister og kommentatorer var raskt at «svensker ikke forstår oss» og at det er mye verre i Sverige. Den litt odde situasjonen da Anne Holt forsvarte Frp på Skavlan var en annen reaksjon, men siden dreide debatten seg om hvem som egentlig måtte rydde i egen bakgård. Svenskene som er så redde for å bli stemplet som rasister at de undertrykker kritisk debatt om innvandring, eller nordmenn som har redusert inntak av kvoteflyktninger med 500? Så lenge debatten handler om hvem som ikke forstår hvem, får vi ikke tak i det essensielle. Og så lenge vi reagerer med indignasjon over at noen ikke forstår dette annerledeslandet, så blir vi for selvopptatte til å se det som er oss nært.

På Twitter snakkes det nå ut. Under knaggen #norskrasisme kommer ubehagelige historier til overflaten. Om mennesker som har blitt banket opp, truet, hånet og ropt etter. Om barn som har vinket stolt med flagget på 17. mai og fått kommentarer fra voksne menn om hvorfor de vinker, «dagen er ikke for å feire deg». Dette er hatet hvor fordommer og uvitenhet er drivstoff. Blant annet er twitterkontoen NegerJeger ett uttrykk for dette, sitat: «Anti-rasister er menneskelig avfall! Samme med niggere og muslimer».

Selv om jeg som hvit kvinne ikke har opplevd rasisme, gjør den noe med samfunnet jeg lever i. Mistenkeliggjøring og mistro skyver folk utenfor fellesskapet. Hvis de tromsøkvinnene som truet min svigermor på 1970-tallet fikk viljen sin, ville ikke kjæresten min eksistert. Hvis hun «dro tilbake der hun kom fra», ville jeg ikke ha fått sønnen min. Rasisme er personlig, også for dem den ikke rammer direkte. Den har konsekvenser for alle som kommer etter.

Innboksen til debattredaksjonen i Nordlys er ikke sjeldent fylt opp av rasistiske og fordomsfulle meninger. Selv om meningene ikke kommer på trykk hvis de bryter norsk lov og vær varsom-plakaten, betyr det ikke at de forsvinner.

Blant annet er twitterkontoen NegerJeger ett uttrykk for dette, sitat: &#171;Anti- rasister er menneskelig avfall! Samme med niggere og muslimer&#187;

Artikkeltags