Kampen på banen skal stadfeste den endelige vinneren av turneringa. Laget er toppet, guttene er 14 år og på benken har fire av dem sittet i alle disse lidelsesfulle minuttene. Helt på tampen får de innvilget ett til to minutter, for i alle fall å ha vært delaktige i den store triumfen dette går mot. Jeg, en voksen trebarnsmamma, gråter bak et tre, på vegne av kvartetten på benken som ikke er utvalgt. Manøveren med to spilleminutter handler om ikke å være gode nok for at fellesskapet skal kunne dra seieren i land. De kjenner på utilstrekkeligheta og nedvurderingen, og vet hvorfor de har sittet der, og spillerne på laget vet også hvorfor de kom inn akkurat nå på tampen. Det smerter og gjør ufattelig vondt. Både for unge og voksne.

Vi er millioner av foreldre i dette landet som bærer på vår egen ryggsekk med sportslig utilstrekkelighet og dårlige minner. For mange er nettopp møtet med idretten, både i fortid og nåtid, vårt første møte med utvelgelses- og prestasjonssamfunnet brutalitet.

Er det derfor vi blir så avmektige? Er det også derfor blir vi primitive sidelinjeforeldre? Og lar uretten skje, mens vi ser på? Foreldre er også barneidrettens verste fiender når vi bejubler topping av laget, kjøper det beste i utstyr og bekledning, framhever egne barn og sågar gir trenerne velmente råd om hvilke barn som duger eller ikke duger på laget.

Eller vi blir avmektige tilskuere til barna som ikke er foretrukket. Er det i tillegg vårt eget barn, blir kanskje forsøkene på endre først iherdige, før vi resignerer og anser slaget som tapt. Siste rest av støtte og ivaretaking av vår egen unge handler om å støtte ønsket om å slutte. Eller vi tar barnet ut i sinne for å skjerme det for ytterligere ydmykelser.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ingen snakker høyt om 13-åringen som ikke klarte å holde tårene tilbake etter treningen

Når vi sender barna våre inn i idrettsbevegelsens tap og seire, klarer vi knapt å skille mellom våre egne og barnas erfaringer og følelser. Vi ønsker så inderlig at barn skal lykkes der vi selv mislyktes, eller vi vil at våre barn skal bli like dyktige som vi selv var. Det påvirker oss i møtet med trenerne, idrettslaget eller idrettsbevegelsen.

Er det derfor vi blir så lite handlekraftige som pårørende i idrettspolitikken? På et fotballag er det gjerne et par trenere, 15-20 spillere og 30-40 foreldre. Hvorfor er dette voksne flertallet så dårlige støttespillere for barna? Samtidig som vi lar idrettslagene stevne fram med en barneidrettspraksis de har vedtatt avviklet.

Idretten er et dannelsesprosjekt for flertallet barn og unge. Egentlig et kjærlighetsprosjekt i kroppsutfoldelse og fellesskap. Vi bruker enorme summer av fellesskapets penger for å fremme barneidrett i et folkehelseperspektiv. Og verdiene har vært hogd i stein i generasjoner; barn skal være allsidige, barn skal leke fram den allmenne idrettsgleden.

Likevel skjer ikke det. Idrett er tuftet på og avler følelser. Trist er det da å vite at den samme idretten helt unødvendig produserer varige dårlige selvbilder. Og at dette går i arv, som idrettsbevegelsens arvesynd.

Tida er overmoden for å gå helt ned i kjelleren og hente fram de siste kreftene for å vinne kampen for barna. Her blir ikke foreldrene uten forpliktelser.

Og vi må starte med å tømme ryggsekkene våre for prestasjonsangst, dårlige idrettsminner og ambisjoner på vegne av ungene. Og kreve at idrettslag og ledere fokuserer på opprinnelsens ide om barneidrett som lek og moro.

Vi er i grunnen mange nok, og vi har et stort ansvar.