<i>Ernas straff</i>

Artikkelen er over 4 år gammel

Det er tid for medarbeidersamtale igjen. Sjefen er ikke nådig, skriver Silje C. Solstad.

DEL

Kommentar Nå er det den tiden på året igjen. Medarbeidersamtalen mellom sjef og ansatt. Lærer Torbjørn har en vond følelse i magen. Sjefen har i det siste vært ute i media og uttalt seg på generelt grunnlag om jobben hans. Om utfordringer, tiltak og insentiver. Og visjoner. Hun burde vite bedre, tenker han stille for seg selv. Nå vet han ikke hvordan han skal få sagt det. Hvordan det er. Hvor sliten han blir. Hva han trenger.

Dette har nemlig sjefen allerede sagt om prestasjonene hans.

- Han er rett og slett for dårlig

- Han har for lite etterutdanning

- Han har for snever kunnskap

- Han evner ikke å løfte de svakeste

- Han utfordrer ikke de flinkeste

- Han klarer ikke å få gode resultater i internasjonale tester (de viktige)

- Han må få høyere lønn (men lønna bør avhenge om han blir bedre på det som allerede er nevnt).

Utsiktene for en oppløftende medarbeidersamtale er best sagt små. Torbjørn kjenner at han blir demotivert av den tunge børen som ligger på hans skuldre. Sjefen og resten av samfunnet er jo enige. Det er hans feil alt sammen.

- Torbjørn, er du klar for samtale nå? Jo da, Torbjørn er kanskje klar. Men han føler seg som en guttunge som skal inn på straff. Et øyeblikk tenker han likevel: kanskje hun har noen hemmelige ledelsestriks på lur? Litt motiverende råd og klapp på skuldra? Anerkjennelse for den harde innsatsen, de mange timene, de våkne netterne han bekymrer seg. For om Eirik dukker opp i morgen eller om Lisa har det bra hjemme.

- Hva slags ambisjoner har du for det neste året da, Torbjørn?

Han vet ikke helt hva han skal si til dette. Hun har allerede lagt føringene. Opp på rangeringslistene. Bedre resultater. Mindre fravær. Flere gjennom.

- Nei, jeg har lyst til å ha mer praktisk underv...

- Altså, Torbjørn, nå må vi være realistiske her. Vi trenger å bli bedre på det som teller. Vi innfører nå et lønnssystem som avhenger av at du presterer. Det vil si, at det som helhet blir bedre resultater. Vi får hvert år høre at vi ligger under gjennomsnittet. Det er ikke greit. Du vil få bonus ut fra hvor mange toppresultater du får neste år.

Medarbeidersamtalen er over før den begynte. Eller, den fortsetter i alle fall ikke i tosomhet på rektor Ernas kontor. Den foregår alle andre steder. Sjefen, forskere og politikere har nikket i takt om hvor elendig norsk skole er. Om hvor dårlig norske elever er. Om hvor lite motiverende, kreative, engasjerende og oppløftende norske lærere er. Om alt Torbjørn bør og må få til. De har påpekt hvor dårlig vi kommer ut i europamesterskapet i skole. Bak finnene. Igjen.

Men Torbjørn er ikke lei seg. Han har hørt at læreryrket skal gjenreises, at læreren igjen skal få status og høyere lønn. At mer tid skal bli frigjort slik at han får bruke det i klasserommet. Mindre papirarbeid og mer undervisning. Han skal jobbe hardere, mer, han skal få til alt! Han håper sjefen vil se det og lytte. Og kanskje gi han litt anerkjennelse. Han skal si ifra og sørge for at det blir slik! Han må bare vente til neste års medarbeidersamtale.

Torbjørn kjenner at han blir demotivert av den tunge børen som ligger på hans skuldre. Sjefen og resten av samfunnet er jo enige. Det er hans feil alt sammen.

Artikkeltags