<i>«Den fjerde uken kom gråten, og jeg gråt for alt»<i/></i>

VAR DEPRIMERT: Yvonne Jensen (27) opplevde depresjon etter å ha vært sliten i lang tid.

VAR DEPRIMERT: Yvonne Jensen (27) opplevde depresjon etter å ha vært sliten i lang tid. Foto:

Yvonne Jensen fikk sykdommen som gjorde at hun gråt for dopapirrullen som ikke var byttet og for melken som var gått ut på dato.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Les Yvonne Jensens blogginlegg «Da jeg møtte veggen» nederst i saken.

Da Yvonne Jensen (27) ble mamma for andre gang i 2010, fikk hun en liten gutt som ikke var helt lik alle andre.

Sønnen Gabriell (3) kunne hyle av smerter i armer og bein, og sov nesten ikke.

Les også: Fortvilte foreldre: - Hva er det som feiler sønnen vår?

Det betydde også lite søvn for foreldrene, Yvonne og Roy Høgås (37).

- Det var tungt, veldig tungt. Jeg jobbet turnus, og kunne gå fra nattevakt til morgenvakt uten å ha fått sove mer enn tre timer. I lengden ble det for mye. Jeg klarte ikke mer, jeg ble syk, sier Jensen.

Følte hun ikke strakk til

Hun gikk inn i en depresjon før jul i 2012.

- Jeg gikk med en konstant følelse av ikke å strekke til, verken på jobb, som mor eller i hverdagen hjemme. Til slutt ville jeg bare sove. Du blir tiltaksløs, føler aldri du har energi nok til noe, sier Jensen.

Samboeren Roy har vært til god hjelp for Yvonne. For ham var det vanskelig da kjæresten ble deprimert.

- Det var tungt å se at hun slet. Man begynner å spørre seg om det er en selv som er problemet. Om det var jeg som gjorde noe galt, selv om jeg visste at det ikke egentlig var slik, sier Høgås.

Var mye usikker

Yvonne så tegnene til depresjon selv. Hun kom seg til fastlegen raskt, og en måned senere fikk hun time hos psykolog. I denne perioden var hun sykmeldt fra jobb.

- Det var ufattelig viktig å bli tatt på alvor så raskt. Det å få hjelp tidlig, når du ber om det, er noe av det viktigste politikere og helsevesen kan gjøre for psykisk syke. Når en person har erkjent at den er syk og tatt steget må det det faktisk er å be om hjelp, må helsevesenet være der og gjøre noe umiddelbart. Man kan ikke måtte vente seks måneder på psykolog når man er syk der og da.

Jensen opplevde mye usikkerhet i perioden hun var deprimert. I mars for et år siden begynte hun å blogge om depresjonen.

- Jeg leste om alle «rosabloggene» noen mødre skriver. Der de legger ut ørten hundre bilder av barna i flotte antrekk, viser bilder av perfekte hus og sine fantastiske liv. Jeg fant ingen som beskrev det ekte livet, det vi alle kan kjenne oss igjen i iblant. Da bestemte jeg meg for å skrive en slik blogg selv, forteller hun.

På bloggen skriver Jensen om depresjonen, om hverdagen som mamma når du er så sliten at du vil slappe av i skittentøyet og om kroppen sin og det å være tynn.

- Man er ikke svak om man er deprimert

De negative kommentarene kommer oftest hvis hun skriver om kropp. Om depresjon har hun for det meste fått positive tilbakemeldinger.

- Det har hjulpet mye. At folk skriver at de kjenner seg igjen i min situasjon, at de har opplevd det samme selv, når noen takker meg for å ta dette opp. Det er veldig fint, sier Jensen og smiler.

- Jeg forsto at det er greit å føle seg håpløs i blant, å ikke strekke til og å være sliten hjemme. Jeg lærte også at selv om ens viktigste prioritet er barna, er det også lov å tenke litt på seg selv. Du er ikke bare mamma og forelder, du er også en egen person med egne behov.

Da Jensen fortalte om depresjonen til venner og kolleger, opplevde hun å få mange tilbakemeldinger.

Flere fortalte om at de selv har vært deprimert, men var for flaue til å fortelle noen om det.

- De var redd for å bli sett på som svake. Historiene vi ser mest av i media er om de som er syke hele livet, de som har lange og tunge depresjoner. Og det er selvsagt viktig, det er det. Men det bør også skrives om de som er syke i en periode av livet, og de som har lette og moderate depresjoner. Psykisk sykdom er fortsatt tabubelagt, til tross for at mange opplever det i en eller annen periode av livet, sier Jensen.

Føler seg endelig ovenpå

Etter hvert begynte Jensen på jobb igjen. Det gjorde godt for mestringsfølelsen. Denne gangen ikke i turnus, men i en dagjobb. Deres yngste sønn sover fortsatt lite, men er nå på avlastning iblant. Da rekker foreldrene å hente seg inn på søvnmangelen. Yvonne har det bra nå.

- For første gang på flere år føles det som at vi er ovenpå igjen.

- Jeg tror depresjon kan ligne det å brekke et bein. Du heles, sakte men sikkert, før du blir helt frisk. Likevel vil det alltid være fare for senvirkninger.

Jensen har lært seg å unngå depresjonen. Hun går tilbake i tankene og forsøker å huske hva som gjorde henne i dårlig humør i utgangspunktet. 27-åringen mener det viktigste man kan gjøre er å erkjenne at man er deprimert.

- Godta det. Søk hjelp så snart du kan. Så må du jobbe med deg selv. Psykologen hjalp meg med å samle tankene, men jobben med å komme meg ut av depresjonen måtte jeg klare selv, sier Yvonne.

Her er Yvonne Jensens blogginnlegg hvor hunskriver om hvordan det var å bli deprimert.

Innlegget ble først lagt ut på Jensens blogg, steinihavet.blogg.no.

Da jeg møtte veggen

Når jeg traff den berømte veggen var det så hardt at muren slo sprekker og bærekonstruksjonen ble svekket. Jeg ramlet sammen, som et korttårn ved et vindpust. Jeg var utbrent, og fanget i en slitsom boble skapt av depresjon.

Den første uken sov jeg, jeg sov mer en noen gang. En lang og hvileløs søvn langt inne i et urolig mørke. Jeg sov og sov. Mitt liv ble redusert fra å leve til å eksistere.

Den andre uken kastet tungsinnet seg over meg, som et sort filter som ikke ville la meg se det som var lyst og fint. Jeg gikk, jeg spiste, jeg sov, jeg fungerte, men jeg smilte ikke. Øynene var tomme for liv, og jeg bare handlet. Og jeg gjorde det letteste valget jeg noen gang har tatt, jeg ba om hjelp!

Den tredje uken ga jeg faen, jeg ga fra meg ansvar. Jeg droppet husarbeide, jeg sov når jeg trengte og jeg løftet ikke en finger for noen andre. Jeg tenkte kun på meg selv, for første gang i livet. Ingen flink pike, ingen flink mamma og ingen flink kjærest. Nå var det min tur å la noen andre ta vare på meg.

Den fjerde uken kom gråten, og jeg gråt for alt. For dopapirrullen som ikke var byttet, for melken som var gått ut på dato, for juletreet som var feil, for gavene jeg ikke orket lage og for hvor håpløs jeg følte meg. For barna som måtte se sin mor gråte, for kjæresten som måtte ta ansvaret, for verden som var urettferdig og for hverdagen som ikke gikk rundt. Jeg følte meg mislykket, egoistisk, mindreverdig og stygg.

Den femte uken klarte jeg å se noen små lysglimt gjennom det sorte filteret av negative tanker som styrte følelsene, og jeg innså at jeg hadde alt for strenge krav til meg selv som mor, som venn, som kjærest og som kollega. Og jeg så at det var på tide å ta et oppgjør med alt i livet.

Jeg lærte litt etter litt at jeg ikke var mislykket når jeg ikke vaske leiligheten hver uke, og at det var greit å støvsuge bare når jeg så det var behov for det. Jeg lærte at det var lov å hoppe over middagen en dag, og heller spise noe lett som brødskiver eller frokostblanding, jeg lærte at det er helt normalt å føle seg lei når du er mamma, jeg lærte at jobben ikke er alt i livet og jeg lærte at venner skal du beholde om de har tid å vente på deg.

Jeg lærte at jeg er fin uansett hvor tynn jeg er og at jeg er vakker på min måte uansett hva andre måtte tenke om dem saken.

Jeg lærte at ungene ville elske meg like mye selv om jeg ikke var tilstede på hver eneste foreldremøte og jeg lærte at kjæresten skal ta like stor del av familielivet som meg.

Jeg lærte at jeg ikke må gi av meg selv hele tiden, og jeg lærte å finne gleden i håndarbeid igjen.

Tiden gikk, og for hver dag ble litt og litt av det mørke filteret borte, helt til den dagen jeg oppdaget at jeg levde igjen. Like plutselig som jeg traff veggen, var den borte. Men det krevde blod, svette å tårer å komme seg på bena igjen. For veggen måtte bygges opp, bærekonstruksjon måtte forsterkes og sår måtte leges. Det tok tid og det tok krefter, og selv om jeg fikk hjelp var det til syvende og sist min egen kamp.

Depresjon kan ramme selv den sterkeste, og det er en sykdom på lik linje med en knekt fot, en svulst eller et sår. Du kan bli helt frisk, du kan få ettervirkninger og du kan bøte med livet. Det er en lumsk sykdom, som ligger under sengen og lurer, og sniker seg frem i mørket. En sykdom som ikke sees utenpå, men som spiser deg opp fra innsiden. En sykdom som kan ramme alle, og som får deg til å tro at du ikke er verdifull, at du ikke kan bli elsket og som lurer deg til å tenke tanker som ikke er dine. Depresjon har på mange måter sine egne tanker, negative tanker som gjør alt for å dra deg ned i støvet og lenke deg fast der.

Men jeg ble frisk, helt frisk etter å ha kjempet en vondt kamp mot mine egne holdninger og oppfattninger av livet. Og jeg er i dag den småvimsete jeg, bare litt mer gjennomtenkt.

Jeg lærte at jeg ikke må være perfekt for å fylle rollene mine, jeg lærte at det er lov å si nei og jeg lærte å velge hvem og hva som er verd min tid. Og jeg ble mer voksen en noen gang, og fikk utdelt en selvinnsikt som gjør at jeg i dag vet når jeg skal bremse for å ikke treffe veggen på nytt. Jeg lærte meg å stole på meg selv.

Jeg håper at mine ord kan være med å motvirke den store feiloppfatningen i samfunnet som sier at det er svakt å bli psykisk syk! For jeg opplever enda at jeg tar meg selv i å tenke at det er flaut at jeg har vært så dårlig som jeg var, at det er et tegn på svakhet. Men egentlig så er det et tegn på sunnhet, et tegn på at du er et ekte menneske med tanker, følelser og sanser. Og jeg håper at en dag vil depresjon være like naturlig å snakke om som en skadet fot.

Artikkeltags