Temaet er det mest brennbare av alle de områdene som samerettsutvalget nå skal utrede.
Morgenen etter møtet drar Hans Erik Olsen som vanlig ut fra Langnes for å se til garna. Med seg har han en annen kåfjord-bonde, Asle Tveitnes. Tveitnes er hjelpemann på den drøyt fem meter lange fjordfidskebåten som er spesialkonstruert for dette fisket.
Ingen av de to har fiske som eneste levevei. Slik sett er de typiske for befolkningen i Kåfjord og i andre sjøsamiske bygdesamfunn.
Typisk er det også at man ikke fisker hele tida. Man fisker når dette lønner seg mer enn andre næringsaktiviteter.
Denne dagen sitter for eksempel Nils Samuelsen på taket av Olderdalen skole. Samuelsen var inntil nylig leder for det lokale fiskarlaget. I vinter har han valgt å være snekker. Det er bedre betalt.
– Problemet er at jeg nå ikke får nok fisk på seddelen. Etter ei tid risikerer jeg å bli strøket av lista, og står dermed uten rettigheter når fisket blir så bra at det er lønnsomt å dra på havet, sier Samuelsen.
Så bra er det ikke i dag. Olsen og Tveitnes gjør vendereis, og setter den siste lenken tilbake i havet. Tynn fjordis knaser mot baugen. Bak dem krysser isbryteren som er dømt til å holde fjorden farbar for fiskerne. Til evig tid.
Isbryteren er her fordi Einar Storslett og en gruppe Kåfjordfiskere i 1985 vant en historisk seier over Troms Kraftforsyning. Utbyggingen av Goullas kraftverket skapte store isproblemer for fiskerne. Storslett fikk tale i høyesterett, og er visstnok den eneste legmann som noensinne har gjort det, han forklarte dommerne om lokalbefolkningens bruk av fjorden og dommerne ga fiskerne medhold. Kraftutbyggingen krenket en rettighet de hadde, og utbyggeren ble dømt til å sørge for isbryting.
Les om rettighetskampen i papirutgaven